HR-1991-2074-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-15 |
| Publisert: | HR-1991-02074s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 2074S/1991, jnr. 1030/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Lund |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §37, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1968, ble 4. november 1991 av Stavanger politikammer begjært fengslet for to uker etter utlendingsloven §37 fjerde ledd. Fengslingkravet var begrunnet med identitetstvil. Politiet festet ikke lit til A opplysninger om at han var borger av Liberia, og mente at hans forklaring om reiseruten til Norge var lite troverdig. Politiet mente videre at A, som hadde meldt seg for Stavanger politikammer 3. november 1991 og søkt om asyl, ville gå i dekning mens politiet foretok undersøkelser for å bringe identiteten på det rene. Pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted ble ansett åpenbart utilstrekkelig.
Det er opplyst at A, da asylmottaket var avstengt, selv ba om å få sitte i ventecelle frem til asylsøkerregistrering kunne foretas 4. november 1991.
Stavanger forhørsrett fant at A kunne mistenkes for å oppgi falsk identitet, men mente A opptreden ikke tydet på at han ville unndra seg et eventuelt pålegg fra politiets side. Forhørsretten avsa 4. november 1991 kjennelse med slik slutning:
"Mr. A løslates."
Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Etter anmodning ble kjæremålet gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten avsa kjennelse 8. november 1991 med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens, da en av dommerne mente andre tiltak enn fengsling var åpenbart utilstrekkelige.
Saksforholdet ellers fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Stavanger politikammer har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter anmodning besluttet Gulating lagmannsrett 8. november 1991 å gi kjæremålet oppsettende virkning.
I kjæremålet er det anført at lagmannsretten har anvendt utlendingsloven §37 fjerde ledd feil. Det vises til Ot.prp. nr. 46 (1986-87) s 238 første spalte. Ellers viser påtalemyndigheten til tidligere anførsler og understreker at A' lite troverdige opplysninger gjør fengsling nødvendig for å hindre at han "går i dekning".
A er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jfr. straffeprosessloven §388.
I kjæremålet hevder påtalemyndigheten at "lagmannsretten har anvendt utlendingsloven §37, fjerde ledd uriktig." Også det som deretter anføres gjelder den konkrete anvendelse av bestemmelsen. Denne kan imidlertid ikke prøves av utvalget. Kjæremålet må derfor avvises.
Slutning:
Kjæremålet avvises.