HR-1991-2139-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-22 |
| Publisert: | HR-1991-02139s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2131/1991, jnr 988/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §391, §123, §97 |
Ved Hålogaland lagmannsretts dom 2 juni 1989 ble A, født xx.xx.1961, dømt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd til en straff av fengsel i 2 år. Etter anke fra domfelte ble straffen ved Høyesteretts dom av 7 september 1989 nedsatt til fengsel i 1 år og 6 måneder.
Av lagmannsrettens dom fremgår at A ble dømt for ulovlig innførsel av hasjisj fra India til Norge i 1986. Om saksforholdet for øvrig vises det til lagmannsrettens dom.
A begjærte 2 april 1990 gjenopptagelse av saken. Hun viste til straffeprosessloven §391 nr 3 og gjorde gjeldende at det forelå nye bevis. Det ble vist til et brev av 11 november 1989 som B sendte til Oslo politikammer. I dette brev fremkom opplysninger som kunne tyde på at A var uvitende om at det var narkotika i den pakke hun hadde sendt fra India.
Hålogaland lagmannsrett behandlet saken 30 mai 1990 og avsa kjennelse med denne slutning:
Begjæringen tas ikke til følge.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble gjort gjeldende at lagmannsretten burde ha avhørt B og C ved bevisopptak før kjennelse ble avsagt. Det ble hevdet at unnlatelse av dette var en saksbehandlingsfeil.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at det var en saksbehandlingsfeil at B og C ikke var avhørt. Det ble 6 september 1990 avsagt kjennelse med følgende slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Det ble deretter avholdt bevisopptak av B ved Kongsberg forhørsrett. C ble søkt avhørt i X men nektet å gi forklaring. Hålogaland lagmannsrett avsa 7 oktober 1991 ny kjennelse i saken. Kjennelsen har denne slutning:
Begjæringen tas ikke til følge.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil i forbindelse med avhøret av C. Avhøret ble holdt uten varsel til forsvarer og uten oppnevnelse av forsvarer på stedet. Det er ikke opplyst i rettsboken fra X at retten har vurdert om det var ubetenkelig å fremme bevisopptaket uten forsvarer - jfr. straffeprosessloven §97.
Det er heller ikke opplyst om dette vitnet (C) er fritatt for sin vitneplikt etter straffeprosessloven §123 første ledd.
Et helt sentralt vitne for domfelte er avhørt i strid med grunnleggende regler i vår straffeprosess.
Hun gjør dessuten gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har kommet til at det ikke foreligger nye omstendigheter i saken. Det B forklarer i bevisopptaket bekrefter at hun forlot India før hasjisjen ble avsendt. Dette bekreftes av stemplene i hennes pass som hun hele tiden har vist til. Det vises dessuten til det som sies i bevisopptaket om samtalen mellom B og C, og til s 1 i Bs brev om den samtale han overhørte mellom C og D.
Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Om brevet fra B til Tromsø politikammer sier lagmannsretten i kjennelsen 30 mai 1990, at det ikke uten videre gir holdepunkter for den teori at stoffet er blitt plassert i domfeltes postforsendelse uten hennes vitende. Lagmannsretten har dessuten vurdert betydningen av det domfelte har anført om at stemplene i hennes pass skulle vise at hun ikke var i India på avsendelsestidspunktet. Retten bemerker at det ikke er kommet fram opplysninger om dette punkt ut over det som var kjent under hovedforhandlingen.
I kjennelsen 7 oktober 1991 slutter lagmannsretten seg til den begrunnelse som ble gitt i kjennelsen 30 mai 1991 og det bemerkes at de forklaringer som er avgitt av B og C ikke gir grunn til å vurdere de påberopte omstendigheter på noen annen måte.
Utvalget er enig med lagmannsretten i det som sies i de to kjennelser. Bs forklaring i forhørsretten gir ingen konkrete holdepunkter for at domfelte skulle ha vært uten vitende om forsendelsen, og avsvekker et utsagn i brevet som isolert sett kunne ha vært tolket i denne retning. Den omstendighet at C nekter å gi forklaring kan ikke danne grunnlag for slutninger av interesse for spørsmålet om gjenopptagelse.
Så vidt skjønnes ble forsvareren ikke varslet om bevisopptaket i X. Det var en feil, men den kan etter forholdene ikke ha hatt betydning. Når det gjelder de øvrige anførsler om rettergangsfeil bemerkes at bevisopptak i Danmark selvsagt avholdes i samsvar med dansk straffeprosessrett.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.