HR-1991-2170-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-05 |
| Publisert: | HR-1991-02170s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 2170/1991, jnr. 1050/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §33, §3, Straffeprosessloven (1981) §360, §383, §385, §388 |
Asker og Bærum politikammer har den 28. oktober 1991 siktet A, født xx.xx.1930, for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3.
Siktedes førerkort ble beslaglagt 29. mai 1991. Han har ikke samtykket i beslaget. Ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 5. november 1991 ble politiets begjæring om fortsatt beslag av førerkortet ikke tatt til følge. Etter at politiet hadde påkjært kjennelsen, avsa lagmannsretten 15. november 1991 kjennelse med denne slutning:
Politiet gis tillatelse til å beholde A's førerkort inntil straffesaken mot ham er endelig avgjort, dog ikke utover 15. mars 1992.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsretten har avgjort kjæremålet uten at siktede har fått anledning til å uttale seg. Dette antas å være en saksbehandlingsfeil. Politiets kjæremål er datert 14. november 1991.
Lagmannsretten avsa kjennelse 15. november 1991. Forsvareren fremsatte siktedes synspunkter overfor lagmannsretten i prosesskriv av 15. november 1991. Det følger av dette at lagmannsretten ikke har hatt prosesskrivet i hende innen kjennelse ble avsagt. Siktede antar at dette er en feil som har hatt innvirkning på sakens utfall.
Det hevdes dessuten at lagmannsretten har tolket straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 for strengt når den har kommet til at vilkårene for fortsatt beslag av førerkortet er tilstede.
Politiet er gjort kjent med kjæremålet, og har opplyst at det ikke har noen bemerkninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da det er et videre kjæremål, kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Utvalget finner at angrepet på saksbehandlingen må tas til følge.
Forhørsretten har foretatt en omfattende vurdering av bilførerens forhold, jf. kravet til skjellig grunn i vegtrafikkloven §33 nr. 5, og har konkludert med at det foreligger slik tvil at spørsmålet om fortsatt beslag bør utstå. I sin kjæremålserklæring av 14. november 1991 angriper Asker og Bærum politikammer denne bevisvurdering, og begrunner dette nærmere. I prosesskriv til lagmannsretten av 15. november 1991 - dvs. samme dag som han skal ha mottatt kjæremålserklæringen - imøtegår siktede også politiets begrunnelse. I og med at lagmannsretten avgjorde kjæremålet denne dag, har retten ikke sett og vurdert imøtegåelsen. Etter omstendighetene må dette anses som en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt innvirkning på kjennelsen, jf. straffeprosessloven §383, §385 tredje ledd og §360, første ledd.
Da lagmannsrettens kjennelse etter dette må oppheves, går utvalget ikke inn på kjæremålet over lovanvendelsen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves. .......