HR-1991-2324-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-20 |
| Publisert: | HR-1991-02324s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2324/1991, jnr 1053/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §388, §445, §446 |
A, født xx.xx.1971, ble skjærtorsdag 12 april 1990 om kvelden pågrepet av politiet og mistenkt for voldtekt eller annet alvorlig seksuelt overgrep mot den 16-årige B kvelden før ved ungdomshuset i X. Han ble satt i varetekt til neste dag da han så ble løslatt etter å ha avgitt forklaring.
Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane besluttet 26 november 1990 å henlegge saken etter bevisets stilling.
Ved brev av 1 februar 1991 til Nordre Sunnmøre forhørsrett satte A frem krav om erstatning som følge av uberettiget strafforfølgning. Hans økonomiske tap ble oppgitt til kr 8.400,-.
Forhørsretten avsa 2 april 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. A, født xx.xx.1971 tilkjennes erstatning av staten med kr 6.000,- - sekstusen - for den skade han har lidt ved forfølgningen.
2. Han tilkjennes videre kr 4.000,- - firetusen - som oppreisning for den skade av ikke økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen."
Sunnmøre politikammer påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Statsadvokaten tiltrådte kjæremålet. Lagmannsretten avsa 7 oktober 1991 kjennelse med slik slutning: "Krav om erstatning fra A i anledning innstilt forfølgning etter siktelse tas ikke til følge."
Kjennelsen er avsagt under dissens fra en dommer.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at sannsynlighetsvilkåret i straffeprosessloven §444 ikke kan tolkes så strengt som lagmannsrettens flertall har gjort i denne sak. Det første vilkår må være at en straffbar handling rent faktisk har foregått. Det er ikke godtgjort i denne sak. Det må kunne festes konkrete beviser i retning av siktede som den skyldige forøver av den straffbare handling. Den mulige fornærmede var såvidt beruset at hun totalt manglet kontroll over sine sanseinntrykk. Å basere en rettsavgjørelse på at den mulige fornærmede da har beskrevet den mulige overgriper passende til siktede, utgjør altfor løse holdepunkter. Det må fremstille seg som kvalifisert rimelig at erstatning og/eller oppreisning her skal tilkjennes etter straffeprosessloven §445 og §446.
Statsadvokaten gjør gjeldende at det ikke er sannsynliggjort at A ikke har foretatt den handling han var siktet for. Han er enig i lagmannsrettens begrunnelse og tiltrer denne. Vilkårene for erstatning og/eller oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446 er ikke til stede.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det gjelder et videre kjæremål hvor imidlertid utvalget har full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 nr 5.
Den kjærende part gjør gjeldende at sannsynlighetsvilkåret i straffeprosessloven §444 første ledd først kommer til anvendelse hvor en straffbar handling rent faktisk har funnet sted. Til dette bemerker utvalget at etter lovbestemmelsen er det avgjørende for om erstatning skal tilkjennes i foreliggende sak om det er sannsynlighetsovervekt for at A ikke har foretatt noe overgrep mot B.
Lagmannsrettens flertall har funnet det overveiende sannsynlig at noen har forgrepet seg på B. Dette er etter utvalgets oppfatning ikke særlig tvilsomt. Lagmannsrettens flertall har videre foretatt en utførlig vurdering av bevisene i saken og konkludert med at det ikke er gjort sannsynlig at A ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for at han ble siktet. Bevisvurderingen i saken er vanskelig, men utvalget er blitt stående ved å slutte seg til lagmannsrettens flertalls syn. Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er da ikke til stede.
Utvalget finner det klart at det ikke er grunnlag for erstatning etter bestemmelsen i straffeprosessloven §445. I og med at vilkårene for erstatning etter §444 og §445 ikke er oppfylt, er spørsmålet om oppreisning etter §446 ikke aktuelt.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.