HR-1991-263-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-23 |
| Publisert: | HR-1991-00263k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 263 K/1991, jnr 176/1991 |
| Parter: | Espen Blom Nordby mot Saga Petroleum a.s. (advokat Halvor Bjerke v/advokatfullmektig Ole Oulie). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Kjennelse :
Ved stevning av 15. mai 1990 til Asker og Bærum herredsrett reiste Espen Blom Nordby søksmål mot sin tidligere arbeidsgiver Saga Petroleum a.s. Han viste til at han ved rekommandert brev av 14. oktober 1987 var avskjediget fra sin stilling i Saga Petroleum a.s., og han hevdet at avskjeden var uberettiget etter arbeidsmiljøloven §66. Han krevde erstatning for lønnstap og andre umiddelbare og direkte tap som følge av avskjeden, men nedla ikke særskilt påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig.
Herredsretten som kom til at søksmålsfristen var oversittet, avsa 5. juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Espen Blom Nordby påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 28. august 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Espen Blom Nordby påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjorde blant annet gjeldende at lagmannsretten hadde tolket arbeidsmiljøloven §61 nr 3 feil når den ikke hadde funnet det nødvendig å gå inn på når forhandlingene mellom partene om avskjeden ble avsluttet.
Kjæremålsutvalget avsa 8. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum."
Utvalget kom på samme måte som herredsretten til at åtteukersfristen - regnet fra forhandlingenes avslutning - i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første punktum også må gjelde for erstatningssøksmål, selv om ordlyden i bestemmelsens annet punktum om seksmåneders-frist kunne synes å sette en absolutt tidsbegrensning for slike søksmål. Utvalget uttalte at Espen Blom Nordby i forbindelse med den nye behandlingen av saken burde uttale seg om han mente at forhandlingene ikke var sluttført, eller hvis han mente at forhandlingene var avsluttet, når han mente at dette fant sted.
Espen Blom Nordby fikk av lagmannsretten først en frist til 5. desember 1990 som senere ble forlenget til 19. desember 1990, til å uttale seg om spørsmålet. Lagmannsretten avsa 30. januar 1991 kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Lagmannsretten hadde ikke registrert noe svar fra Espen Blom Nordby på forespørslene innen kjennelsen ble avsagt.
Espen Blom Nordby har ved kjæremålserklæring, datert 22. februar 1991, innlevert 26. februar 1991 til lagmannsrettens kontor, påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til at den rekommanderte sending med forkynnelsesdato 7. februar 1991 først er poststemplet 23. februar 1991 og at kjæremålet derfor er rettidig. Subsidiært har han begjært oppreisning. Han har i prosesskrift av 3. mai 1991 oppsummert at kjæremålet gjelder følgende saksbehandlingsfeil begått av lagmannsretten:
1. Lagmannsretten hadde forlagt prosesskriftet med den kjærende parts anførsler, slik at den ikke tok hensyn til disse. Han har vist til at prosesskrift av 11. januar 1991, inngitt noe forsinket, var lagmannsretten i hende i januar 1991.
2. Lagmannsretten behandlet ikke spørsmålet om avskjedsbrevene fylte formkravene.
3. Lagmannsretten behandlet ikke spørsmålet om forliksklage av 18. mai 1988 avbrøt søksmålsfrist etter arbeidsmiljøloven §66, jf §61.
4. Lagmannsretten behandlet ikke spørsmålet om forhandlingenes varighet i tilstrekkelig grad.
5. Lagmannsretten behandlet ikke spørsmålet om utgangspunktet for 6 måneders søksmålsfrist etter arbeidsmiljøloven §61.
Dessuten gjelder det saksbehandlingsfeil gjeldende lagmannsrettens manglende behandling av søknaden om fri sakførsel for kjæremålet og manglende fremleggelse av saksdokument.
Det er lagt ned slik påstand: "Søksmålet er anlagt i rett tid.
Eidsivating lagmannsretts kjennelse av den 30. januar 1991 oppheves.
Asker og Bærums herredsretts kjennelse av den 5. juni 1990 oppheves, og saken hjemvises til herredsretten.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett og for kjæremålsutvalget."
Saga Petroleum a.s. har i prosesskrift opplyst at kjæremålet fra Espen Blom Nordby ikke foranlediger merknader, og det er lagt ned slik påstand:
"Kjæremålets prinsipale og subsidiære påstander avvises. Eidsivating lagmannsrett kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det synes uklart om kjæremålet er rettidig og om det således skulle avvises som for sent framsatt. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å gå inn på de faktiske omstendigheter som kan være av betydning for dette spørsmålet, idet kjæremålet ikke kan føre fram med hensyn til realiteten.
Utvalget skal peke på at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset, jf tvistemålsloven §404. Utvalget kan prøve om det foreligger feil ved tolkingen av en lovforskrift eller ved lagmannsrettens saksbehandling. Det er det siste som særlig synes påberopt av den kjærende part.
Det spørsmål lagmannsretten skulle ta standpukt til ved den nye behandling framgår av Høyesteretts kjennelse av 8. november 1990. Dette ble fulgt opp i lagmannsrettens brev av 26. november 1990 hvor den kjærende part ble bedt om å gi uttalelse innen 5. desember 1990. I purringsbrev av 12. desember ble ny frist satt til 19. desember 1990, med beskjed om at hvis det ikke kom svar innen fristen, ville lagmannsretten legge til grunn at den kjærende part ikke ønsket å besvare henvendelsen. Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt 30. januar 1991, og lagmannsretten uttaler der at dens to brev til den kjærende part ikke er besvart.
Utvalget må etter dette legge til grunn at den kjærende part fikk en forlenget frist for å uttale seg, at han ikke avga uttalelse til lagmannsretten innen fristen, og at lagmannsretten heller ikke har registrert noen uttalelse som innkommet etter fristutløpet, men før lagmannsrettens kjennelse ble truffet. Utvalget kan da ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på faktum med hensyn til den kjærende parts påstand om at han skal ha inngitt et prosesskrift 11. januar 1991.
For øvrig har lagmannsretten behandlet og vurdert spørsmålet om når forhandlingene ble avsluttet, og lagt til grunn at både seksmånedersfristen og åtteukersfristen var utløpt før forliksklage ble uttatt, jf henvisningen til herredsrettens kjennelse på dette punkt. Utvalget kan ikke se at det som ellers er påberopt av den kjærende part i forskjellige prosesskrifter gir grunnlag for at det er begått saksbehandlingsfeil av lagmannsretten eller at det foreligger feil tolking av lovforskrift. Det foreligger under ingen omstendighet noen feil som kan ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremotparten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.