HR-1991-299-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-13 |
| Publisert: | HR-1991-00299k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 299 K/1991, jnr 157/1991 |
| Parter: | Norsk Scania AS (advokat Petter Mello) mot Erik Mørch (advokat Morten Wishmann). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, §86 |
Kjennelse:
Eva Høver og Erik Mørch har drevet AS Auto Service som forhandlet biler importert av Norsk Scania AS. Ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom 15. juni 1989 ble AS Auto Service dømt til å betale Norsk Scania AS kr 1.295.522. Erik Mørch var også saksøkt, men ble frifunnet.
Ved stevning 27. juni 1990 anla Norsk Scania AS søksmål mot Eva Høver og Erik Mørch med påstand om at de in solidum skal betale Norsk Scania AS kr 795.522. Beløpet gjelder fordringer som var avtalt overført, men ikke overført, fra AS Auto Service til Norsk Scania AS. Som grunnlag for kravet er påberopt den alminnelige ulovfestede regel om erstatningsansvar og aksjeloven §15-1.
Erik Mørch krevde i tilsvar 20. august 1990 saken avvist under henvisning til at kravet er rettskraftig avgjort ved Lier, Røyken og Hurum herredsrettes ovennevnte dom.
Lier, Røyken og Hurum herredsrett avsa 11. desember 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken fremmes".
Erik Mørch påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 4. februar 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken mot Erik Mørch avvises.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Norsk Scania A/S 2.840 -totusenåttehundreogførti- kroner til Erik Mørch. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Om saksforholdet og partens anførsler for herredsretten og lagmannsretten, vises til de nevnte kjennelser.
Norsk Scania AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 1.
Den kjærende part har i hovedtrekk anført følgende:
Det eneste ansvarsgrunnlag for Erik Mørchs vedkommende som var påberopt i den tidligere sak for Lier, Røyken og Hurum herredsrett var en kausjonserklæring. Verken under den omfattende saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen var noe annet ansvarsgrunnlag berørt. En påkrevet totalvurdering av foreliggende opplysninger må få som resultat at erstatningansvar som ansvarsgrunnlag ikke ble prøvet av herredsretten på grunnlag av kontradiktorisk behandling.
Det kan vel ikke benektes at herredsretten vurderte kravet i relasjon til et mulig erstatningsansvar for Erik Mørch. Norsk Scania AS vil imidlertid hevde at dette ikke kan være avgjørende, da rettskraften i en sak som partene har fri rådighet over, ikke kan omfatte et krav som ikke er påberopt, og som følgelig ikke har vært undergitt kontradiktorisk behandling, jf tvistemålsloven §86. Det bemerkes for øvrig at da nevnte sak ble tatt opp til doms i februar 1989 forelå ikke sentrale bevisfakta.
Norsk Scania AS har nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes for Drammen byrett.
2. Norsk Scania AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Erik Mørch har tatt til motmæle og i hovedtrekk anført følgende:
Lagmannsrettens kjennelse er korrekt i resultatet og begrunnelsen.
Spørsmålet er om Lier, Røyken og Hurum herredsrett i sin dom 15. juni 1989 avgjorde at Erik Mørch på culpagrunnlag ikke kunne gjøres ansvarlig for et nærmere bestemt tap som Norsk Scania AS hadde lidt som følge av forretningsforbindelse med AS Auto Service.
Dersom det forholder seg slik at herredsretten har overtrådt tvistemålsloven §86, så foreligger en saksbehandlingsfeil. Rettsmidlet mot saksbehandlingsfeil er anke eller gjenopptakelse. Norsk Scania AS har valgt å ikke anvende rettsmidler som var tilgjengelige mot herredsrettens dom og kan da ikke avverge rettskraft ved å påberope sakebehandlingsfeil.
Erik Mørch har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Erich Mørch AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 7.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Utvalget har imidlertid full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 nr 1.
Utvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Det er ikke omtvistet at de kr 795.522,- som saken gjelder, også var gjenstand for tvist i den sak som ble avgjort ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom 15. juni 1989. Spørsmålet er om frifinnelsen av Mørch ved denne dom er begrenset til hans kausjonsansvar, slik at dommen ikke er rettskraftig for spørsmålet om Mørch er ansvarlig på erstatningsrettslig grunnlag.
Dette spørsmål må avgjøres ved en tolking av dommen. Tolkingen må først og fremst skje på grunnlag av domspremissene. Utvalget legger vesentlig vekt på rettens uttalelse i dommen side 44 der det uttales:
"Retten finner forøvrig ikke grunnlag for å foreta en identifikasjon mellom Mørch og selskapet.
En viser forøvrig til at det ikke er påvist forhold som tyder på at Mørch har utvist uaktsomhet eller forsett, som har påført selskapet skade, jf aksjeloven §15-1."
Den gjengitte uttalelse fremstår som en vurdering av en tidligere gjengitt anførsel fra saksøkeren (her den kjærende part) om at Mørch også måtte være ansvarlig på grunnlag av en identifikasjon med selskapet (s 14). Dette er bestridt i gjengivelsen av saksøkers anførsler (s 25).
Herredsrettens premisser på disse punkter er ikke helt klare. Det er således uklart hva retten sikter til med "identifikasjon". Det kan også være noe uklart om retten har tatt standpunkt til om det foreligger ansvar på culpagrunnlag etter aksjeloven §15-1. Man tilføyer at etter det som ellers er opplyst om grunnlaget for kravet, burde domsgrunnene vært mer utførlige på dette punkt. Både uttalelsene om identifikasjon i gjengivelsen av partenes anførsler og den gjengitte uttalelse fra rettens egne premisser er tatt inn til slutt under relativt utførlige avsnitt om "
Selvskyldnerkausjon". Etter det faktum som herredsretten ellers har lagt til grunn om grunnlaget for kravet, ville det vært naturlig om et erstatningsansvar for Mørch som daglig leder var blitt mer utførlig vurdert.
Utvalget finner imidlertid på grunnlag av de forannevnte uttalelser i domsgrunnene at dommen må forstås slik at Mørch også er frifunnet for ansvar på erstatningsrettslig grunnlag. Det kan da ikke reises ny sak om erstatningsansvar for det omtvistede beløp. Det kan i denne forbindelse ikke ha noen betydning om det ansvarsgrunnlag som påberopres i den nye sak, er et annet enn det som herredsretten tok standpunkt til i den tidligere sak. Heller ikke kan det ha betydning for rettskraftsvirkningen om det - slik den kjærende part hevder - ikke er riktig at han gjorde gjeldende ansvar mot Mørch på erstatningsrettslig grunnlag i den tidligere sak.
Når ansvarsgrunnlaget for Mørch er rettskraftig avgjort ved dommen i 1989, kan det - som lagmannsretten uttaler - ikke ha noen betydning for rettskraften at det den gang ikke var klart om saksøkeren ville lide tap som følge av en etterfølgende konkurs.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes hva realiteten angår. Saken har reist tvil, og utvalget finner derfor at saksomkostninger ikke bør pålegges for herredsretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Saksomkostninger for kjæremålsutvalget bør imidlertid tilkjennes etter hovedregelen i §180 første ledd. Saksomkostninger for kjæremålsutvalget tilkjennes med to tusen kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens punkt 1 - stadfestes.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke. I sakomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Norsk Scania AS til Erik Mørch 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.