HR-1991-3-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-10 |
| Publisert: | HR-1991-00003s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 3/1991, jnr. 1270/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §52, Domstolloven (1915) §179, §100, §377, §380, §385, §388, §444, §445, §446, Straffeprosessloven (1981) |
Thailandsk borger A, født xx.xx.1967, ble pågrepet av Bergen politikammer den 19. juni 1988 og siktet for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd. Hun satt varetektsfengslet frem til 4. november 1988 da hun ble løslatt. Hun reiste da tilbake til Thailand. Saken mot henne ble av statsadvokatene i Hordaland besluttet henlagt etter bevisets stilling.
Ved begjæring av 30. april 1990 til Bergen forhørsrett fremsatte A ved advokat Knut Rognlien krav om erstatning for uberettiget varetektsfengsling, jfr. straffeprosessloven §444, §445, §446.
Bergen forhørsrett avsa 27. august 1990 kjennelse med slik slutning:
"Staten frifinnes."
Forhørsretten besørget oversettelse av kjennelsen til engelsk, og det ble bedt om at forkynnelse for A skjedde gjennom hennes advokat. Kjennelsen ble forkynt for advokat Rognlien 7. oktober 1990. Advokat Rognlien har i kjæremålserklæring 22. oktober 1990 påkjært forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Han opplyste at han hadde sendt kjennelsen til A, men han hadde ikke fått noen tilbakemelding foreløpig. Han visste ikke om hun hadde mottatt kjennelsen og fått den oversatt til thai. Videre uttalte advokaten: "På grunnlag av tidligere fullmakt påkjærer jeg herved kjennelsen på vegne av A."
Lagmannsretten sendte 31. oktober 1990 følgende brev til advokat Rognlien:
"Lagmannsretten har mottatt kjæremål i saken datert 22. oktober 1990. Under henvisning til Deres opplysning om at De har sendt kjennelsen til A i Thailand, men ikke fått noen tilbakemelding foreløpig, finner lagmannsretten å måtte sette en frist på 3 uker fra d.d. for en bekreftelse fra A selv om at hun virkelig ønsker å påkjære forhørsrettens kjennelse i saken.
Når lagmannsretten har mottatt en slik bekreftelse, vil kjæremålet bli tatt opp til behandling her. Lagmannsretten ber samtidig opplyst når
A mottok avgjørelsen i Thailand, og også når hun fikk den oversatt til thai. (Eventuelt hvilke initiativ som er blitt tatt i den retning). I forbindelse med at kjæremålet blir tatt opp til behandling, vil lagmannsretten også avgjøre spørsmålet om hvorvidt kjæremålet er rettidig erklært."
Da lagmannsretten ikke mottok slik bekreftelse, avsa den 5. desember 1990 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
Advokat Rognlien har på vegne av A påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil rettsanvendelse. Advokaten hevder at han ikke hadde mottatt lagmannsrettens brev, og at det var feilaktig av lagmannsretten å avvise kjæremålet. Hvis brevet skulle vært tillagt slike rettsvirkninger skulle det vært forkynt. Spørsmålet om kjæremål skal erklæres skriftlig av skadelidte selv, er ikke regulert i straffeprosessloven kap 31. Advokat Rognlien har gått ut fra at det var tilstrekkelig at han underskrev kjæremålet på vegne av A. Hvis de alminnelige regler skulle gjelde for slike saker skulle kjennelsen vært meddelt A, jfr. straffeprosessloven §52. Advokat Rognlien har opplyst at han har alminnelig prosessfullmakt til å forfølge erstatningskravet så langt det er mulig. Det er også en saksbehandlingsfeil at lagdommer Eftestøl har behandlet saken. Han er inhabil fordi han tidligere har behandlet fengslingssaken mot A og hennes medsiktede fem ganger. Det ønskes prinsipalt en realitetsavgjørelse, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 5, og det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Staten v/Justisdepartementet forpliktes til å betale A erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 228300,- - kronertohundreogtjueåttetusentrehundre."
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse av 5. desember 1990 oppheves.
I begge tilfeller:
Staten v/Justisdepartementet forpliktes til å betale sakens kostnader for forhørsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Politiet har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten med rette har avvist kjæremålet, og når det gjelder sakens realitet hevdes det at det ikke er grunnlag for erstatning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det følger av straffprosessloven §52 annet ledd at forhørsrettens kjennelse snarest skulle meddeles A og at hun samtidig skulle få opplysning om frist og fremgangsmåte for eventuelt kjæremål.
Forhørsretten har følgende bemerkning til slutt i sin kjennelse:
"Kjennelsen er avsagt uten at partene er tilstede, og kjennelsen blir derfor å forkynne. For såvidt gjelder A skjer forkynnelsen for hennes advokat og omfatter også den engelske oversettelse som retten har latt utarbeide."
I rettens oversendelse av saken til Bergen politikammer 27. september 1990 er understreket at "Kjennelsen må forkynnes". Ved brev samme dag til advokat Rognlien uttaler politiet:
"Politiet har fått i oppdrag av byretten å foreta forkynnelse for Dem og for A ved Dem, jfr. påtegning til slutt i kjennelsen.
Under henvisning til domstolloven §179 første og annet ledd, anmodes om Deres daterte bekreftelse på forkynnelsen, gjerne på vedlagte kopi av dette brev."
Advokat Rognlien returnerte brevet 7. oktober 1990 med slik påtegning:
"Sendes Bergen politikammer, idet lovlig forkynning vedtas. Kjennelsen kom til mitt kontor 1. oktober 90. P.g.a. reisefravær kunne jeg tidligst se kjennelsen 7. oktober 90."
I sin kjæremålserklæring av 22. oktober 1990 uttaler advokaten innledningsvis:
"Kjennelsen ble forkynt for meg den 7. oktober 1990.
Jeg har sendt kjennelsen til A i Thailand, men jeg har ikke fått noen tilbakemelding foreløpig, og jeg vet ikke om hun har mottatt den og fått den oversatt til thai. På grunnlag av tidligere fullmakt påkjærer jeg herved kjennelsen på vegne av A."
Saken er etter dette kommet skjevt ut, idet det ikke foreligger noen bekreftelse for at A har fått slik meddelelse som straffeprosessloven §52 annet ledd krever. Det følger videre av straffeprosessloven §380, jfr. §377 - som får anvendelse også i saker etter straffeprosessloven kap. 31 - at det er A som selv må erklære kjæremål, dvs. i dette tilfelle medundertegne advokatens kjæremålserklæring eller avgi erklæring om at den inngis med hennes samtykke. De sivilprosessrettslige regler om alminnelig prosessfullmakt, som advokat Rognlien har påberopt seg, gjelder altså ikke for kjæremålserklæringen.
Lagmannsretten behandlet etter dette saken på korrekt måte da den i brev 31. oktober 1990 til advokat Rognlien ba om bekreftelse fra A om at kjæremålserklæringen var inngitt etter hennes ønske. Nå hevder imidlertid advokat Rognlien at han ikke har mottatt dette brevet. På bakgrunn av den uheldige behandling av forhørsrettens kjennelse, er det videre forståelig at han - når han ikke hørte noe fra lagmannsretten - regnet med at kjæremålserklæringen på dette punkt var i orden. Kjæremålsutvalget finner derfor at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves i medhold av straffeprosessloven §385, slik at saken kan bringes inn i rett spor ved at det settes en ny frist for advokat Rognlien.
I medhold av straffeprosessloven §100 annet ledd oppnevnes advokat Rognlien som offentlig forsvarer for kjæremålsutvalget. Hans søknad om slik oppnevnelse for de øvrige instanser må lagmannsretten ta stilling til under den videre behandling av saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.