HR-1991-307-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-21 |
| Publisert: | HR-1991-00307s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 307/1991, jnr 150/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §216, Straffeprosessloven (1981) §192, §195, §388 |
Kjennelse:
Trondheim politikammer utferdiget den 11. september 1990 slik foreløpig siktelse mot A: "Straffeloven §216, for å ha bevirket eller medvirket til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg.
Grunnlaget er følgende forhold:
a. Fredag 13. juli 1990 holdt han sin sønn, B, hos sine foreldre i X. Dette til tross for at det forelå en avtale med barnets mor, C, som for øvrig har foreldreansvaret for barnet alene, om at B skulle overlates henne i Y fredag 13. juli kl. 1900.
b. Mandag 13. august 1990 ca kl. 1215 oppsøkte han Festningsgata 43 hvor han prøvde å komme seg inn til B som var alene. Han forlot ikke stedet før han ble vist bort av politiet.
c. Onsdag 29. august 1990 ca kl. 1130, i langfriminuttet på Z skole, forsøkte han å få tak i B som sprang og gjemte seg.
d. Samme dag, ca kl. 1500, på skoleveien, tok han tak i B, som rev seg løs og sprang sin veg. Han sprang deretter etter B som sprang og gjemte seg i en hage."
På bakgrunn av siktelsen fremsatte påtalemyndigheten begjæring om ransaking for å bringe på det rene om A var i besittelse av noe pass som kunne gi ham adgang til å føre B ut av landet.
Trondheim forhørsrett avsa den 13. september 1990 slik beslutning:
"Retten finner at A med skjellig grunn er mistenkt for forsøk på overtredelse av straffeloven §216 og retten beslutter ransaking av siktedes person etter straffeprosessloven §195 samt hanns bolig og oppholdssted etter §192 med det formål å søke etter bevis."
Ransakingen ble gjennomført den 26. oktober 1990 uten at beslag ble gjort eller skade ble forvoldt.
Samme dag påkjærte A forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som ved kjennelse av 13. desember 1990 avviste kjæremålet på grunn av manglende aktuell interesse.
Saksforholdet forøvrig fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at han ikke har hatt til hensikt å kidnappe B og at han har behov for passet i sitt arbeid. I kjæremålet er det nedlagt påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves, samt tilkjennelse av saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og avgjørelsen kan da bare påkjæres på de grunnlag som er angitt i straffeprosessloven §388. Noe slikt grunnlag er ikke påberopt. Kjæremålet må da avvises.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.