HR-1991-308-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-20 |
| Publisert: | HR-1991-00308k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 308 K/1991, jnr 159/1991 |
| Parter: | Finn Henry Solbakken (advokat Arne Os) mot Birger Pedersen (advokat Jan Strøm) Kjell Schau, Per Schau, John Adolf Sand. |
| Forfatter: | Halvorsen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §384, §403, §404 |
Kjennelse: I arvetvist mellom Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand, på den ene side og John Pedersen og Finn Henry Solbakken, på den annen side, avsa Oslo byrett 16. mars 1989 dom med slik domsslutning:
"1. John Pedersen og Finn Henry Solbakken frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Avgjørelsen bygget på at Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og Jon Adolf Sands arvekrav var foreldet. John Pedersen og Finn Henry Solbakken erklærte kjæremål over byrettens omkostningsavgjørelse, og Eidsivating lagmannsrett avsa 2. mai 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens dom punkt 2 oppheves og saken hjemvises for så vidt dette punkt angår, til ny behandling og avgjørelse av byretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til behandling og avgjørelse av byretten."
Oslo byrett avsa 5. juni 1989 tilleggsdom med slik slutning:
"1. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
2. John Pedersen og Finn Henry Solbakken dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom en for begge og begge for en å betale til Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand tilsammen kr 1.000 - ettusen - i saksomkostninger ved kjæremålsbehandlingen."
I ankeerklæring 10. mai 1989 påanket Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand byrettens dom av 16. mars 1989 til Eidsivating lagmannsrett.
John Pedersen og Finn Henry Solbakken påkjærte byrettens tilleggsdom til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse 4. august 1989 besluttet å stanse kjæremålsbehandlingen inntil rettskraftig avgjørelse i ankesaken.
Eidsivating lagmannsrett avsa dom i ankesaken 5. mars 1991 samtidig som den avsa kjennelse for heving av kjæremålssaken. Slutningene lyder slik:
"I ankesak nr. 388/89:
Domsslutning:
1. Byrettens dom av 16. mars 1989 punkt 1 stadfestes.
2. Byrettens tilleggsdom av 5. juni 1989 punkt 1 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand - en for alle og alle for en - til å betale John Pedersens dødsbo og Finn Henry Solbakken i fellesskap 34.000 -trettifiretusen- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
I kjæremålssak nr. 223/89:
Slutning:
1. Saken heves.
2. Byrettens tilleggsdom av 5. juni 1989 punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes John Pedersens dødsbo og Finn Henry Solbakken - en for begge og begge for en - til å betale Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand i fellesskap 5.000 -femtusen- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Finn Henry Solbakken har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse for så vidt gjelder omkostningene for byretten og for kjæremålsbehandlingen ved byrett og lagmannsrett til Høyesteretts kjæremålsutvalg. John Pedersen avgikk ved døden 6. januar 1990. Hans bo har ikke anvendt rettsmidler.
Finn Henry Solbakken har i det vesentlige gjort gjeldende at lagmannsretten feilaktig har lagt vekt på subjektive forhold hos de ankende parter ved bedømmelsen av om saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. De ankende parters subjektive oppfatning var dessuten uforståelig siden rekkevidden av skjøtets klausul om videresalg ble klargjort ved Oslo byretts dom 5. september 1968. Lagmannsretten har videre bygget på de ankende parters subjektive oppfatning av rekkevidden av erklæringene av 1. april 1985. Verken for byretten eller lagmannsretten spilte de ankende parters subjektive oppfatning noen rolle for resultatet. Både by- og lagmannsrett bygget resultatet på at arvekravet var foreldet, og på dette punkt hersket ingen tvil.
Også i forbindelse med kjæremålsbehandlingen er lagmannsrettens avgjørelse i strid med loven. Lagmannsrettens avgjørelser bygger på den feilaktige forutsetning at lagmannsretten står helt fritt til å avgjøre omkostningsspørsmålene uten å ta prejudisielt stilling til om byrettens omkostningsavgjørelse isolert sett var riktig eller ikke.
I byrettens domspremisser var det ikke grunnlag for å avgjøre omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172 annet ledd, siste setning. Når lagmannsretten har begrenset kompetanse, men er uenig i byrettens begrunnelse, kan den likevel ikke stadfeste byrettens omkostningsavgjørelse med sin egen selvstendige begrunnelse.
Lagmannsrettens avgjørelse av omkostningene for lagmannsretten er også i strid med loven og særdeles urimelig. De kjærende parter hadde all grunn til å påkjære byrettens omkostningsavgjørelse. Den ble da også opphevet av lagmannsretten. Når byretten opprettholder sin avgjørelse på samme uholdbare rettslige grunnlag og i tillegg idømmer omkostninger for kjæremålsbehandlingen i lagmannsretten, var det all grunn for den kjærende part til å påkjære omkostningsavgjørelsen.
Finn Henry Solbakken har nedlagt slik påstand:
"I ankesak, domsslutningens pkt. 2:
Lagmannsrettens avgjørelse oppheves og avgjørelsen henvises til ny behandling i lagmannsretten.
I kjæremålssaken:
Slutningen pkt. 2:
Lagmannsrettens slutning oppheves og avgjørelsen henvises til ny behandling i lagmannsretten.
Slutningens pkt. 3:
Lagmannsrettens slutning oppheves og avgjørelsen henvises til ny behandling for lagmannsretten.
Kjæremotparten dømmes til å betale omkostningene forbundet med kjæremålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand har tatt til motmæle i kjæremålet og har blant annet vist til at lagmannsretten, da den stadfestet byrettens tilleggsdom, la vekt på at kjæremotpartene hadde hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. At lagmannsretten bygger på et annet av alternativene i tvistemålsloven §172 annet ledd enn byretten, henger sammen med at lagmannsretten avgjorde selve realiteten med en annen begrunnelse enn byretten.
Lagmannsrettens avgjørelse må leses slik at "de rent subjektive forhold hos ankemotparten" har skapt en slik tvil ved den totale bevisvurdering at det var fyldestgjørende grunn til å få saken rettslig belyst.
I kjæremålssaken må lagmannsrettens slutning sees som en konsekvens av omkostningsavgjørelsen for byrettssaken. Når det ikke er grunnlag for å hevde at byrettens og lagmannsrettens avgjørelser av omkostningsspørsmålet er i strid med loven, må den kjærende part også respektere ansvar for iverksatt kjæremål. I dette spørsmål har lagmannsretten anvendt loven hovedregel. Den skjønnsmessige vurdering av om det foreligger særlige omstendigheter, kan ikke overprøves ved kjæremål.
Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand har nedlagt slik påstand:
"I ankesaken:
Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand frifinnes for kjæremål over byrettens tilleggsdom av 5. juni 1989 punkt 1.
I kjæremålssaken:
Birger Pedersen, Kjell Schau, Per Schau og John Adolf Sand frifinnes for kjæremål over byrettens tilleggsdom av 5. juni 1989 punkt 2 og lagmannsrettens slutning punkt 3.
I begge tilfelle:
Finn Henry Solbakken tilpliktes å betale saksomkostninger for kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremål over ileggelse av saksomkostninger i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd bare kan erklæres på det grunnlag at omkostningsavgjørelsen er i strid