HR-1991-326-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-27 |
| Publisert: | HR-1991-00326k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 326 K/1991, jnr 254/1991 A (advokat John Berg) mot B (advokat Turid Skaar). |
| Parter: | Ved stevning 28. november 1990 reiste A sak mot B med krav om samværsrett med deres felles barn født 19. oktober 1990. Foreldrene har ikke vært samboende, og barnet har siden fødselen bodd hos sin mor. I tilsvaret motsatte B seg at A skulle ha samværsrett. A begjærte midlertidig avgjørelse. Ved prosesskrift 27. januar 1991 utvidet A påstanden i hovedsaken til å gjelde prinsipalt foreldrerett og daglig omsorg, subsidiært delt omsorg, og atter subsidiært vanlig samværsrett. |
| Forfatter: | Halvorsen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §34, §46 |
Midt-Trøndelag herredsrett avsa kjennelse 7. mars 1991 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1969, nektes samvær med sønnen, C, født xx.xx.1990, inntil rettskraftig dom foreligger. Saksomkostningsspørsmålet utsettes."
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som avsa kjennelse 7. mai 1991 med slik slutning:
"1. Midt-Trøndelag herredsretts kjennelse av 7. mars 1991 i sak 73/1990 A stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken for herredsretten."
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse. Det vises til rettens begrunnelse og anføres at det ikke er påvist et eneste forhold i saken som tilsier at A ikke skal ha vanlig samværsrett etter barneloven, jf barneloven §44. Det skal ikke legges vekt på en parts antipati mot den andre. Saken gjelder hva som er best for barnet, ikke for foreldrene.
Videre er det anført at B ikke har vist vilje til samarbeid, mens A er villig til å gi moren stor grad av samvær. Han burde derfor i realiteten ha fått omsorgen.
At den annen part legger hindringer i veien for samvær, kan gi grunnlag for endringssak etter barneloven §44 sjette ledd. Det kan ikke være riktig rettsanvendelse å nekte A samvær inntil det foreligger dom i herredsretten. En dom kan påankes videre, slik at man kan risikere ikke å få samvær før om et par år.
For øvrig vises til anførslene for lagmannsretten.
A har nedlagt slik påstand:
"A gis rett til vanlig samvær med sin sønn C.
Samværet fastsettes til minimum en ettermiddag i uken samt tillegg av annenhver helg. I tillegg skal A ha rett til samvær jul eller påske samt minst to uker om sommeren.
Retten kan som subsidiær løsning fastsette at samværet i en overgangsperiode skal skje sammen med motparten eventuelt på sosialkontor. Denne overgangsperioden skal ikke være lenger enn tre måneder.
Motparten tilpliktes uansett å betale det offentlige sakens omkostninger."
I tilsvaret har B vist til at barnet er åtte måneder gammelt, at det er oppnevnt sakkyndig av herredsretten, og at retten legger til grunn at saken vil være avgjort i herredsretten før barnet er fylt ett år. Barnet bor hos moren i X, mens faren bor i Y.
Til spørsmålet om samvær er det anført at B opplever A som en voldelig person som hun er redd for. Hun er innforstått med at barnet har krav på samvær med sin far dersom dette er til barnets beste. På grunn av sitt forhold til faren er hun ikke den rette til å vurdere hva som tjener barnet best på lang sikt, og hun vil avvente den sakkyndiges erklæring før hun tar stilling til kravet om samvær i fremtiden.
A avslo forlik i herredsretten om samvær mellom far og barn med en tredjeperson til stede. Dette bestyrket morens mistanke om at saksanlegget mer er en hevnaksjon overfor henne enn positiv interesse for barnet. A har heller ikke spurt henne eller andre hvordan barnet har det.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 7. mai 1991 i sak 247/91 K stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken for herredsretten."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Utvalget kan i denne sak bare prøve om det er begått feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten eller om lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Kjæremålet er angitt å rette seg mot rettsanvendelsen.
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om samværsrett i medhold av barneloven §46 jf §44 annet ledd. Etter barneloven §44 tredje ledd siste punktum skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Ved sin avgjørelse har lagmannsretten korrekt tatt dette som sitt rettslige utgangspunkt. Riktignok er det feilaktig vist til siste punktum i §34 tredje ledd. Denne feil får imidlertid ingen betydning for lovtolkingen, idet bestemmelsen er identisk med §44 tredje ledd siste punktum. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig. Den konkrete rettsanvendelse og bevisvurderingen kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Saksomkostningsspørsmålet bør i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum utstå til den dom eller den kjennelse som avslutter hele saken, overenstemmende med kjæremålsmotpartens påstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.