HR-1991-344-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-28 |
| Publisert: | HR-1991-00344k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 344 K/1991, jnr. 188/1991 |
| Parter: | A (advokat Georg Lous) mot B (advokat Karl Arne Utgård). |
| Forfatter: | Holmøy, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407, Domstolloven (1915) §106, §108, §180 |
I ankesak mellom A og B avsa Eidsivating lagmannsrett 14. juli 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B frifinnes for påstanden om at hun ikke har odelsrett til eiendommene under X.
3. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale B saksomkostninger for lagmannsretten med 18.350,- - attentusentrehundreogfemti- kroner." A anket dommen til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 1 og etter nr. 4 for så vidt gjaldt domsslutningens pkt 2. Ved prosesskrift av 11. september 1990 til lagmannsretten har A begjært saken gjenopptatt under henvisning til tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Det ble fremlagt 15 nye dokumentbevis som hun opplyste var funnet på dødsboets gård Y. Disse dokumentbevis skulle bevise at lagmannsretten tok feil når den kom til at C var den reelle eier av "X". Prosesskriftet ble av lagmannsretten forelagt B som 2. november 1990 avga uttalelse til gjenopptakelsesbegjæringen.
Lagmannsretten avsa 21. mars 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. As begjæring om gjenopptakelse av ankesak nr. 483/88 forkastes.
2. I saksomkostninger dømmes A til å betale til B 1.200,- - ettusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandingsfeil. Når lagmannsretten har avslått begjæringen under henvisning til tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum, har den støttet seg på en anførsel fra motparten. Det er tydelig at denne anførsel har virket bestemmende for lagmannsrettens nektelse av å fremme gjenopptakelse. Det er et klart brudd på det kontradiktoriske prinsipp når A ikke har fått oversendt prosesskriftet og gitt mulighet til å kommentere det som ble anført.
Det hevdes også at det for F foreligger et slektskapsforhold som i henhold til domstolsloven §106 nr. 2 gjør ham inhabil som dommer i gjenopptakelsessaken. F er nevø av D, som var inngiftet i partenes familer. I all fall må et så nært slektskapsforhold gjøre ham inhabil etter domstolsloven §108.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1) Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2) Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet."
B har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil. Det er intet i lagmannsrettens avgjørelse som viser at A har rett når det anføres at det var bygget på hennes tilsvar når det ble lagt til grunn at A under sakens gang hadde vært kjent med dokumentene på loftet. Det som ble uttalt var at det for et større eiendomskompleks stadig vil kunne dras frem nye dokumenter. Dette var en helt generell anførsel som er selvsagt i sitt innhold. Videre kan det vanskelig forstås at A kan ha rett når det gjelder F habilitet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålstilsvaret."
A har prosesskrift av 8. mai 1991 fastholdt at lagmannsretten må ha bygget på det som B gjorde gjeldende når den kom til at begjæringen var for sent fremsatt. Dersom prosesskriftet var blitt meddelt ville A fått anledning til å supplere sine opplysninger om sakens fakta som ville ha umuliggjort en slik avgjørelse som den lagmannsretten har truffet. Hun har hatt adgang til gården Y, men det var først ved en tilfeldighet at hun på et langt senere tidspunkt kom til å gå gjennom deler av arkivet og der fant dokumenter av betydning for hennes sak. Hun hadde også all mulig grunn til å understøtte anken til Høyesterett med angjeldende dokumenter såfremt hun hadde hatt dem. Den påberopte feil i saksbehandlingen har således klarligvis hatt betydningen for avgjørelsens innhold.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling er knyttet til to forhold. For det første gjøres gjeldende at lagmannsretten har bygget på uttalelser fra motparten som A ikke har fått anledning til å kommentere. Resultatet ville etter A syn blitt et annet ved korrekt saksbehandling. For det annet gjøres gjeldende at en av de dommere som deltok i lagmannsrettens avgjørelse av gjenopptagelsessaken er inhabil.
Utvalget er enig i at prosesskriftet av 2. november 1990 fra B burde ha vært meddelt A før lagmannsretten traff avgjørelse i saken. Utvalget kan imidlertid ikke se at prosesskriftet inneholdt noe egentlig nytt, bortsett fra opplysningen om takreparassjonsaken, som er uten betydning for gjenopptagelsessaken.
Lagmannsrettens avgjørelse bygger på en vurdering av de opplysninger som er gitt i gjenopptagelsesbegjæringen, særlig det som er referert på s. 3 i lagmannsrettens kjennelse. Den generelle uttalelse i prosesskriftet av 2. november 1990 om at stadig nye dokumenter kan komme frem i et slikt eiendomskompleks, kan ikke ses å være av betydning i forhold til dette. Utvalget finner det ikke sannsynlig at resultatet i saken kunne ha blitt et annet dersom A var gitt anledning til å kommentere prosesskriftet fra motparten før lagmannsretten avgjorde gjenopptagelsesbegjæringen.
For så vidt gjelder det habilitetsspørsmålet som er tatt opp i kjæremålssaken, foreligger uttalelse fra F der det heter:
"Partene i ankesaken er fullstendig ukjente for meg.
Først ved opplysningene i kjæremålserklæringen er jeg blitt oppmerksom på forbindelsen med D.
D var bror av min mor. Han var en tid gift med E. All kontakt mellom mine foreldre og min onkel og hans ektefelle ble brutt under krigen som følge av min onkels virksomhet dengang.
Som en følge av denne virksomhet, reiste min onkel til Syd Amerika umiddelbart før eller umiddelbart etter frigjøringen. Jeg var da 4 år gammel. Ekteskapet mellom min onkel og E skal være blitt oppløst noen år etter at han forlot landet. Det har ikke vært kontakt mellom min onkel eller hans tidligere kone/hennes familie etter at han reiste.
Under henvisning til ovenstående er det ikke riktig, som det anføres i kjæremålserklæringen, at E var min kjødelige tante. Jeg kan ikke se at jeg er noe i slekts- eller svogerskapsforhold til noen av partene i saken, eller at det foreligger andre særlige grunner som gjør meg inhabil."
Etter utvalgets syn var F ikke inhabil i saken, verken etter domstolsloven §106 nr. 2 eller etter §108.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger med kr. 2.500,-. Kravet tas til følge, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 2.500,- - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.