Hopp til innhold

HR-1991-345-K

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1991-06-28
Publisert: HR-1991-00345k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Lnr 345 K/1991, jnr 222/1991
Parter: Alf Rune Nygård (advokat Odd A Drevland), Monica Herikstad mot Hulda Hopland (advokat Yngve Borthen) (Hjelpeintervenienter: 1. Kasper Morken) 2. Rodney Karstein Morken) 3. Tarjei Andreas Morken).
Forfatter: Holmøy, Gjølstad, Lund
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, Tvistemålsloven (1915) §179, §384, §403, §404


Etter klage fra Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad over at namsmannen i Radøy hadde nektet å fremme en utleggsbegjæring mot Hulda Hopland Morken, avsa Nordhordland namsrett 6. november 1990 kjennelse med slik slutning:

"1. Klagen tas ikke til følge. Namsmannen i Radøys beslutning om å avvise utleggsbegjæringen i gnr. 53 bnr. 9 i Radøy opprettholdes.

2. Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad tilpliktes en for begge og begge for en å betale Hulda Hopland Morken hennes omkostninger ved saken med kr. 2.000,- - kronertotusen -. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen." Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad påkjærte namsrettens avgjørelse til Gulating lagmannsrett som 19. april 1991 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Nordhordland namsretts kjennelse av 6. november 1990 stadfestes.

2. Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad tilpliktes innen 2 - to - uker fra forynnelsen av kjennelsen en for begge og begge for en å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 5.000,- - kronerfemtusen 00/100 - til Rodney og Tarjei Morken v/Kasper Morken."

Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling, feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse.

De har gjort gjeldende at lagmannsretten, til tross for at det uttrykkelig ble krevet muntlig forhandling om kjæremålet, overhodet ikke har vurdert spørsmålet. Det er også saksbehandlingsfeil av lagmannsretten når den ikke har vurdert det som ble påstått å være en saksbehandlingsfeil fra namsrettens side, nemlig manglende oversendelse av et vesentlig prosesskrift fra motparten. I prosesskriftet fremkom det nye og vesentlige opplysninger.

De har videre angrepet lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse - anførsler som det på grunn av utvalgets begrensede kompetanse ikke er nødvendig å gjengi.

Hva saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten angår, har Alf Rune Nygård og Monica Herikstad bestridt riktigheten av at saksomkostningene skal tilfalle de tre hjelpeintervenientene som erklærte hjelpeintervensjon på et meget sent stadium i saken, når det vesentlige av saken hadde foregått i kjæremotpartens navn. Hjelpeintervenientene burde i hvert fall ikke vært tilkjent fulle omkostninger.

Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Utleggsforretningen fremmes.

Subsidiært: Saken henvises til ny behandling for Gulating lagmannsrett."

Hulda Hopland Morken og hjelpeintervenientene Kasper Morken, Rodney Karstein Morken og Tarjei Andreas Morken har tatt til motmæle i kjæremålet. De har i det vesentlige vist til at det ikke er ført bevis for at det aktuelle hjemmelsforhold til gnr. 53 bnr. 9 er et proformaverk.

Hva saksomkostningene angår, har de vist til at det er Rodney Karstein Morken og Tarjei Andreas Morken som er hjemmelshavere til den eiendom det er søkt tatt utlegg i, og som en avgjørelse i saken direkte vil få betydning for.

Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse av 19. april 1991 stadfestes.

2. Alf-Rune Nygård og Monica Herikstad tilpliktes en for begge og begge for en å betale saksomkostninger til Rodney og Tarjei Morken for namsretten med kr. 2.000,-, for lagmannsretten med kr. 5.000,- og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 3.000,-."

Advokat Drevland har inngitt prosesskrift til Høyesteretts kjæremålsutvalg 5. juni 1991.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvangsfullbyrdelsesloven §2, jf. tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.

De kjærende parters angrep på lagmannsrettens saksbehandling er knyttet til flere forhold.

Blant annet gjøres gjeldende at det er en feil at lagmannsretten ikke har gått inn på de kjærende parters innsigelser mot namsrettens saksbehandling. Utvalget finner ikke at denne anførsel kan føre frem og viser til at lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering av realiteten i saken.

Først og fremst synes imidlertid anførslene om saksbehandlingsfeil knyttet til bestemmelsen i tvistemålsloven §403 tredje ledd om muntlig forhandling i kjæremålssak. Spørsmålet om muntlig behandling av saken ble tatt opp av de kjærende parter i prosesskriv til lagmannsretten 16. januar 1991 og ytterligere forsterket i prosesskriv 20. februar 1991. Spørsmålet ble ikke avgjort forut for lagmannsrettens kjennelse, og kjennelsen inneholder ikke noe som kan tyde på at det er overveiet. Utvalget må da legge til grunn at anmodningen om muntlig behandling ikke er vurdert av lagmannsretten. Dette er en saksbehandlingsfeil.

Betydningen av feilen må avgjøres etter bestemmelsen i tvistemålsloven §384 første ledd, jf. tvistemålsloven §403 annet ledd sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2. Dette vil bero på en vurdering både av sannsynligheten for at begjæringen om muntlig forhandling - dersom den var blitt vurdert - ville ha blitt tatt til følge og av sannsynligheten for at resultatet i kjæremålssaken ville ha blitt et annet etter muntlig forhandling. Det første spørsmål må vurderes i lys av at hovedregelen er at kjæremål avgjøres etter skriftlig behandling og at bestemmelsen om muntlig forhandling bare er forutsatt brukt i unntakstilfelle.

Utvalget er i foreliggende sak blitt stående ved at lagmannsrettens avgjørelse bør oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. Kjæremålsutvalget legger vekt på arten og omfanget av de spørsmål som var tatt opp i kjæremålet til lagmannsretten og på at lagmannsrettens begrunnelse for resultatet er særdeles kortfattet.

Utvalget finner at saksomkostningsavgjørelsen bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd i.f.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.

2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd i.f.