HR-1991-36 - Rt-1991-220
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-08 |
| Publisert: | HR-1991-00036 - Rt-1991-220 (66-91) |
| Stikkord: | (Sollia Borettslag-dommen), Avtalerett, Avtaletolking |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om tolking eller revisjon av avtale om levering av fjernvarme. Spørsmålet var om leverandøren kunne kreve betaling etter målt forbruk. |
| Saksgang: | Trondheim byrett 22.04.1987 - Frostating lagmannsrett 09.01.1989 - Høyesterett HR-1991-00036, L.nr 36/1991, nr 120/1989 |
| Parter: | Sollia Borettslag (advokat Endre Kolbjørnsen - til prøve) mot Risvollan Borettslag (advokat Axel Heiberg) |
| Forfatter: | Lund, Aasland, Schei, Gussgard, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Merverdiavgiftsloven (1969) |
Dommer Lund: Saken gjelder spørsmål om tolking eller revisjon av en avtale om levering av fjernvarme og refererer seg til det økonomiske oppgjør mellom partene for årene 1983-1985.
Risvollan Varmesentral som eies og drives av Risvollan Borettslag (Risvollan) inngikk 8. desember 1976 avtale med Sollia Borettslag (Sollia) om levering av fjernvarme til Sollia fra en varmesentral som eies og drives av Risvollan. Risvollan var selv den overlegent største mottaker av fjernvarme fra sentralen, med et forbruk beregnet til rundt 80 % av den totale produksjon. Foruten til de to borettslagene leverte sentralen fjernvarme til fem andre mottakere.
I henhold til avtalen mellom partene ble prisen for fjernvarmen beregnet etter selvkost slik at de totale produksjonskostnader ble fordelt på mottakerne. Fordelingen skjedde på grunnlag av mottakernes bygningsareal, med utgangspunkt i en gjennomsnittspris pr m2. I avtalen mellom Risvollan og Sollia ble det fastsatt at Sollia skulle betale 90 % av denne gjennomsnittsprisen.
Sommeren 1982 installerte Risvollan målere for avlesning av levert fjernvarme. I Sollia ble det satt opp to målere, hvilket borettslaget var innforstått med. Bakgrunnen for installeringen av målere var at varmesentralens omkostninger hadde steget betydelig i de senere år, og at en fordeling av produksjonskostnadene etter m2 ble oppfattet som uheldig ved i liten grad å anspore mottakerne til å spare energi.
I 1983 tok Risvollan opp spørsmålet om å fordele kostnadene på grunnlag av måleresultatene. I september ble det avholdt et forhandlingsmøte mellom partene hvor det ikke ble oppnådd enighet. I januar 1984 ble målerne avlest første gang. For Sollia viste måleresultatene et vesentlig større forbruk enn fordeling etter avtalen av 1976 tilsa. Risvollan la deretter frem et kontraktsforslag for Sollia som forutsatte overgang til betaling etter målt forbruk fra 1. januar 1983. Forslaget ble avvist av Sollia, blant annet under henvisning til at påliteligheten av måleresultatene ikke var dokumentert, og at en eventuell ny avtale mellom partene ikke kunne gis tilbakevirkende kraft. I oktober 1984 fremsatte Risvollan krav om oppgjør fra 1. januar 1983 på grunnlag av måleresultatene, og tilsvarende krav ble siden fremsatt for årene 1984 og 1985. Sollia fortsatte imidlertid å gjøre opp etter avtalen av 1976. Også i 1985 ble det forhandlet mellom partene, blant annet etter at det var innhentet fagkyndig uttalelse om målingenes pålitelighet, men de kom ikke til enighet. Etter at Sollia hadde avvist et nytt kontraktsforslag fra Risvollan, som forutsatte oppgjør etter måling først fra 1. januar 1984, anla Risvollan sak for Trondheim byrett. Risvollan krevet at kontrakten av 8. desember 1976 skulle settes til side som ugyldig, samt at Sollia ble dømt til å betale kr 721.998 med tillegg av renter. Beløpet fremkommer som en differanse mellom avregning på grunnlag av måleresultatene for årene 1983-1985 og de beløp Sollia hadde innbetalt for disse år i henhold til oppgjørsmåten i avtalen av 1976.
Trondheim byrett avsa den 22. april 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Sollia Borettslag frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Risvollan påanket dommen til Frostating lagmannsrett som den 9. januar 1989 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Sollia Borettslag dømmes til å betale Risvollan Borettslag v/styrets formann kr 721.998,- - kronersjuhundreogtjueentusennihundreognittiåtte 00/100 - med tillegg av 15% rente p.a. av kr 105.471,- - kroneretthundreogfemtusenfirehundreogsyttien 00/100 - fra 15. februar 1984, 15% rente p.a. av kr 276.633,90 - kronertohundreogsyttisekstusensekshundreogtrettitre 90/100 fra 15. februar 1985 med rentesats forhøyet til 18% p.a. av begge de foregående beløp fra 1. februar 1986 og 18% rente p.a. av kr 339.893,10 - kronertrehundreogtrettinitusenåttehundreognittitre 10/100 - fra 15. februar 1986 til betaling skjer - alt senest innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.
2. Sollia Borettslag frifinnes for krav om ugyldighet og endring av avtalen.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten og byretten betaler Sollia borettslag til Risvollan borettslag v/styrets formann kr 50.000,- - femtitusenkroner - med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene. Som grunnlag for sine påstander i tidligere instanser hevdet Risvollan at avtalen måtte kunne settes til side eller revideres etter avtaleloven §36 og de alminnelige regler om bristende forutsetninger. Lagmannsretten kom til at Risvollan kunne kreve oppgjør på grunnlag av måleresultatene for årene 1983 til 1985. Dette resultat kom lagmannsretten frem til ved en tolking av avtalen.
Sollia har påanket lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 3, til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig prinsipalt lagmannsrettens saksbehandling, at retten hadde gått ut over partenes anførsler, subsidiært rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Anken over saksbehandlingen er frafalt. Under forhandlingene i Høyesterett har Sollia dessuten frafalt anken over lagmannsrettens bevisbedømmelse for så vidt retten la til grunn at de målinger Risvollan krevde betaling på grunnlag av, var tilstrekkelig nøyaktige og pålitelige. Sollia aksepterer nå at de tidligere omtvistede måleresultatene legges til grunn som borettslagets forbruk i perioden.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett hvor det er avgitt forklaring av en representant for hver av partene samt elleve vitner, hvorav fire er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, blant annet en del dokumenter som nærmere belyser partenes forutsetninger i forbindelse med kontraktsinngåelsen i 1976.
Sollia har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at avtalen av 8. desember 1976 kan forstås slik at Risvollan kan kreve oppgjør på grunnlag av målingene. Dette er i strid med avtalens ordlyd, jfr. den protokoll kontraktens pkt. 2 henviser til, som klart gir uttrykk for at Sollia skal betale med en faktor på 0,9 av varmesentralens gjennomsnittlige pris pr m2. Avregning på grunnlag av areal ble valgt etter grundige vurderinger av påliteligheten ved denne beregningsmetode i forhold til beregning basert på måling. Dette valg er partene bundet av. Sentralt er dessuten at Sollia ved denne oppgjørsform har forhandlet seg frem til en reduksjonsfaktor på 0,9. Denne var resultat av en rent forretningsmessig tautrekking som må ses i sammenheng med avtalens samlede økonomiske virkninger for partene. Når det i protokollen gis uttrykk for at varmesentralen var en felles sentral for de som mottar varme, og at ingen skulle tape eller tjene penger, har dette utelukkende sammenheng med at partene tok sikte på å unngå merverdiavgift på leveransene av fjernvarme. Lagmannsretten har misforstått når den har oppfattet dette som en overordnet målsetting ved kontraktsinngåelsen. Det som uttrykkes er uten betydning for kostnadsfordelingen mellom mottakerne, og er kun en presisering av kontraktens pkt. 2 hvoretter prisen for fjernvarme skal beregnes etter selvkostprinsippet. Da spørsmålet om oppgjør etter måling ble tatt opp i 1983, var man for øvrig i Risvollan av den oppfatning at dette nødvendiggjorde inngåelse av ny avtale. Allikevel presenterte Risvollan sine udokumenterte krav som ensidige diktat.
Ankemotpartene kan heller ikke kreve oppgjør etter måling med grunnlag i avtaleloven §36. Denne mulighet er for det første prosessuelt avskåret idet lagmannsretten rettskraftig har frifunnet Sollia for kravet om avtalerevisjon, jfr. domsslutningens pkt. 2. For øvrig bestrides at det vil være urimelig å legge avtalens oppgjørsmåte til grunn for fordelingen, selv om måleresultatene i årene 1983-1985 viser et vesentlig høyere forbruk i Sollia. Som merbelastning for Risvollan betyr dette svært lite. For øvrig dreier det seg om et komplekst og langvarig avtaleforhold hvor et enkelt element i avtalen ikke kan revideres uten konsekvenser for andre sider ved den. Høyesterett har ikke tilstrekkelig materiale til å overveie konsekvensene av en slik revisjon.
Sollia Borettslag har nedlagt slik påstand:
"1. Sollia Borettslag frifinnes.
2. Sollia Borettslag tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Risvollan har vist til lagmannsrettens begrunnelse og har sammenfatningsvis anført:
Det overordnede prinsipp som kommer til uttrykk i avtalen mellom partene, er at ingen skal tjene eller tape penger i forbindelse med leveringen av fjernvarme. Når avtalens bestemmelse om kostnadsfordeling etter areal har vist seg å stride mot dette prinsipp, må bestemmelsen vike. Dette tilsies også av partenes klare intensjon i forbindelse med avtaleinngåelsen. Avtalen ble inngått mellom to borettslag som representanter for den sosiale boligbygging, som ikke så avtalen om levering av fjernvarme som en forretningsmessig transaksjon. Risvollan skulle levere fjernvarme til selvkost, og intensjonen var at mottakerne skulle betale sin del av denne selvkost etter hva som faktisk ble forbrukt. Man ønsket derfor en mest mulig pålitelig metode for å fastslå forbruket. Når fordeling etter areal ble foretrukket fremfor bruk av målere, var det fordi måling på dette tidspunkt ble antatt å gi et mindre pålitelig uttrykk for forbruket, noe som også innebar risiko for tvist om måleresultatene. Reduksjonsfaktoren på 0,9 ble fastlagt etter en skjønnsmessig vurdering av forskjellene i faktisk forbruk mellom de forskjellige mottakerne. Så lenge intensjonen var å komme frem til det faktiske forbruk, må kontrakten forstås slik at Risvollan kunne fordele kostnadene etter måling når dette i lys av utviklingen viste seg å være en mer pålitelig metode. I årene fra 1976-1982 skjedde det en viss teknisk utvikling i retning av bedre måleinstrumenter, men først og fremst vant man i årene etter 1976 kompetanse og erfaring når det gjaldt bruk av målingsutstyr. Utviklingen tilsier at det skjer en tilpasning av kontrakten overensstemmende med disse erfaringer. Også det forhold at kontrakten var uoppsigelig fra Risvollans side tilsier at det må kunne skje en justering med grunnlag i partenes intensjon da avtalen ble inngått. For øvrig er det et tolkingsmoment at det ville være åpenbart urimelig om Risvollan måtte subsidiere Sollias forbruk av fjernvarme.
Subsidiært gjør Risvollan gjeldende at avtalen må kunne revideres med grunnlag i avtaleloven §36. Påstandsbeløpet i saken illustrerer at det vil være svært urimelig om Risvollan ble nektet å kreve oppgjør etter de målinger som nå er godtatt av Sollia. Det bestrides at Risvollan som følge av lagmannsrettens dom er prosessuelt avskåret fra å anføre avtaleloven §36 som grunnlag for å kreve den påankede del av lagmannsrettens dom stadfestet.
Risvollan har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Sollia Borettslag v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Risvollan Borettslag for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, i det vesentlige med samme begrunnelse.
Tolkingsspørsmålet i saken er om avtalen mellom partene gir Risvollan grunnlag for å kreve at Sollia gjør opp for den fjernvarme som faktisk er mottatt og registrert ved måler, eller om Sollia kan kreve forbruket avregnet etter bygningsareal uavhengig av at det faktiske forbruket er vesentlig større. Dette er samtidig et spørsmål om og i hvilken grad avtalen garderer mot at det oppstår ulikheter mellom det mottakerne skal betale for fjernvarmen, ulikheter som konkret vil innebære at Risvollan må subsidiere den fjernvarme som leveres til Sollia.
Etter min oppfatning må avtalen forstås slik at den tar sikte på å hindre at slike ulikheter oppstår. Dette har for det første støtte i avtalens ordlyd. I avtalens pkt. 2 er det i første punktum fastslått:
"I henhold til blant annet lov om merverdiavgift skal varmeprisen beregnes etter selvkost og på basis av regnskap, kfr. vedlagte protokoll."
I den vedlagte protokoll er det til pkt. 2 blant annet gitt uttrykk for at:
"Risvollan Varmesentral må i prinsippet sees som en felles varmesentral for de som mottar varme og hvor ingen skal tape eller tjene penger."
Disse kontraktsbestemmelsene gir uttrykk ikke bare for at varmesentralen er en virksomhet som drives uten fortjeneste, men at den til like har karakter av å være et felles foretak hvor mottakerne og leverandøren av fjernvarme i økonomisk henseende står på like fot, ingen skal tjene eller tape penger.
Sollia har anført at den siterte bestemmelsen i protokollen ikke gir grunnlag for en slik forståelse. Det hevdes at selvkostprinsippet i kontraktens pkt. 2 ble fastslått for å unngå merverdiavgift, og det som uttales i protokollen har ingen selvstendig betydning ut over å skulle begrunne avgiftsfritak. Dette kan derfor etter Sollias mening ikke tillegges vekt ved spørsmålet om hvorledes kostnadene skal fordeles på mottakerne. Jeg er ikke enig i dette.
Selv om hensynet til å unngå merverdiavgift har stått sentralt ved utformingen av kontrakten, gir denne ikke desto mindre uttrykk for realiteten i partenes rettsforhold. Varmesentralen ble planlagt som et felles anlegg for mottakerne, herunder Sollia. Den skulle dessuten drives uten fortjeneste, med fordeling av utgiftene på samtlige mottakere uten gevinst eller tap for noen. Jeg viser for så vidt til hva ingeniør Arvid J. Skoglund, som planla varmesentralen etter oppdrag fra Risvollan, har uttalt om dette i bevisopptak for Høyesterett og for øvrig ga uttrykk for i et brev til Trondheim kommunale byggekomite allerede den 11. august 1972. Det kan ikke spille noen vesentlig rolle for bedømmelsen av forholdet mellom partene om man har ment at rettsforholdet måtte organiseres slik av hensyn til lov om merverdiavgift. Det er for øvrig vanskelig å forstå at dette hensyn alene har vært bestemmende. Forutsetningen om at ingen skulle tjene eller tape i forbindelse med levering av fjernvarme, harmonerer nettopp med hva som under alle omstendigheter må anses rimelig og naturlig i forholdet mellom de to borettslag, som begge representerer en form for sosial boligbygging.
Slik rettsforholdet mellom partene er fastlagt i kontrakten, må det etter min oppfatning være et overordnet hensyn å unngå at det oppstår skjevheter av betydning. Som jeg kommer til, fremgår dette også av partenes intensjoner under kontraktsforhandlingene, med henblikk på å finne en pålitelig metode for å fastslå det faktiske forbruk av fjernvarme.
Den avtalebestemmelse som Sollia først og fremst støtter sin argumentasjon på, må ses i lys av dette. Bestemmelsen, som er inntatt i protokollen til avtalens pkt. 2 lyder slik:
"Sollia Borettslag skal betale en faktor på 0,9 av Varmesentralens gjennomsnittlige m2-pris."
Et meget sentralt poeng for Sollia i forbindelse med prosedyren for Høyesterett har vært å forsøke å påvise at denne avtalebestemmelsen er et resultat av en rent forretningsmessig tautrekking, m.a.o. av forhandlinger som viser at partene nettopp ikke har oppfattet rettsforholdet slik at ingen skulle tjene eller tape penger. Jeg kan ikke se at dette er påvist. Tvert imot bekrefter forhandlingene at dette har vært formålet. Begge parter var forut for kontraktsinngåelsen sterkt opptatt av og ønsket å finne frem til den mest pålitelige metode for å fastslå det faktiske forbruk av fjernvarme. Når beregning etter areal ble foretrukket, var det fordi dette ble ansett som er mer pålitelig metode enn å fastslå forbruket ved måling. Ingen av metodene ble imidlertid oppfattet som særlig pålitelige. Om dette er det etter hva jeg forstår i og for seg ingen uenighet. Sollia har imidlertid sterkt fremholdt at reduksjonsfaktoren 0,9 var et resultat av en forretningsmessig tautrekking og ikke et skjønnsmessig og omforenet uttrykk for at forbruket i Sollia ble antatt å ligge under gjennomsnittet. Jeg kan ikke se at Sollia har dekning for dette og nøyer meg med å henvise til at reduksjonsfaktoren ble foreslått av ingeniør Skoglund allerede i 1972 under henvisning til Sollias mer konsentrerte byggeform. Dessuten peker jeg på at ingeniør Per M. Røssegg, som utredet fordelingsspørsmålene for Sollia, var styremedlem der og forhandlet kontrakten med Risvollan, umiddelbart forut for undertegningen ga uttrykk for at man nettopp hadde tatt sikte på å finne frem til en riktig og rettferdig fordeling av produksjonsutgiftene. Jeg finner det lite tvilsomt at reduksjonsfaktoren er et, riktignok meget skjønnsmessig, uttrykk for at forbruket i Sollia måtte antas å ligge under gjennomsnittet.
Dette er helt i tråd med det overordnede hensyn kontrakten anviser, at ingen skulle tjene eller tape penger ved fordelingen. Avregning etter areal med reduksjonsfaktoren 0,9, ble valgt fordi partene på avtaletidspunktet mente at metoden nettopp ivaretok dette hensyn. Når det så viser seg at forutsetningene ikke slår til, kan bestemmelsen ikke stenge for overgang til andre og mer pålitelige metoder å fordele utgiftene etter. Risvollan har ikke før Høyesteretts behandling av saken ment å kunne bygge sitt krav på en tolking av avtalen. Jeg legger imidlertid ingen vesentlig vekt på dette, da det først og fremst synes å ha sammenheng med at det kan være en flytende overgang mellom de tilfelle hvor avtalen selv gir grunnlag for et revisjonskrav og hvor dette må forankres i andre regler, først og fremst i avtaleloven §36.
Lagmannsretten har i sin avgjørelse fremhevet at det skjedde en betydelig teknisk forbedring av måleutstyret fra 1976 til 1982. Sollia har på sin side bestridt dette, mens Risvollan hevder at det først og fremst har skjedd en utvikling når det gjelder erfaring og kompetanse i bruken av måleutstyret. Etter at Sollia nå har akseptert at målingene for 1983 til 1985 kan legges til grunn som borettslagets forbruk i perioden, finner jeg ingen grunn til å komme nærmere inn på disse forhold. Sollias standpunkt innebærer en aksept for at målingene har gitt et vesentlig mer pålitelig uttrykk for forbruket enn avregning etter areal. Når situasjonen er denne, har Risvollan åpenbart hatt rimelig grunn til å fremsette krav om oppgjør etter målt forbruk.
Anken har ikke ført frem og Risvollan må tilkjennes fulle saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningsoppgave er fremlagt. Overensstemmende med denne settes omkostningene til kr 112.725, hvorav kr 8.725 er utgifter. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse blir å stadfeste.
Jeg stemmer for denne
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 3, stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sollia Borettslag til Risvollan Borettslag 112.725 - etthundreogtolvtusensjuhundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.