HR-1991-37-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-31 |
| Publisert: | HR-1991-00037k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 37 K/1991, jnr. 14/1991 |
| Parter: | A mot B (advokat Sidsel Methlie). |
| Forfatter: | Christiansen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §242, §404, Domstolloven (1915) §106, §108, §175, §180 |
I sak mellom B og A som gjelder krav om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett til fellesbarna C, født xx.xx.1973 og D født xx.xx.1982, oppnevnte Bergen byrett 16. august 1990, psykolog Haldor Øvreeide og psykolog Karen Ebbesen, som sakkyndige i saken. Utvalget bemerker at C under sakens gang er blitt myndig. Ved rettens brev av 30. august 1990 med gjenpart til partene i saken, ble de sakkyndige gitt et mandat for sitt arbeid. I prosesskrift av 1. september 1990 hevdet A at de sakkyndige var inhabile grunnet utformingen av mandatet i byrettens brev. A viste til tvistemålsloven §242 jf. domstolsloven §106 og §108. De sakkyndige som ble forelagt As prosesskrift anså seg ikke inhabile. Byretten avsa 9. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Psykolog Haldor Øvreeide og psykolog Karen Ebbesvik er ikke inhabile som sakkyndige i sak A223/1990 B-A ."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Ved siden av å fastholde inhabilitetsinnsigelsen mot de sakkyndige, hevdet han at byrettsdommeren ved utformingen av mandatet til de sakkyndige også hadde gjort seg selv inhabil. Lagmannsretten avsa 9. november 1990 kjennelse med slik slutning.
"1. Orskurden av 9. oktober 1990 vert stadfest.
2. Påstanden om at byrettsdommer Hole skal vike sete, vert avvist frå lagmannsretten."
A har i rett tid påkjært punkt 1 i lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at mandatet til de sakkyndige er utformet på en slik måte at dommeren klart gir uttrykk for hvilket resultat som ønskes. Det er vist til at det er strid både om foreldremyndigheten, og om samværsretten, en samværsrett B bruker alle knep for å nekte oppfyllelse av.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 oppheves og hjemvises."
B har i tilsvaret bestridt at rettens mandat til de sakkyndige gjør dem inhabile. For øvrig er det vist til tvistemålsloven §404 om videre kjæremål.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 950,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens avgjørelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf. tvistemålsloven §404. Utvalget kan i denne saken bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens vurderinger og konkrete lovanvendelse som utvalget etter loven er avskåret fra å prøve. Det er ikke påvist at lagmannsretten skulle ha gitt uttrykk for noen uriktig tolking av habilitetsreglene, og utvalget kan heller ikke se at så er tilfelle. Utvalget finner at kjæremålet må bli å avvise.
Kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger med 950,- kroner. Kravet tas til følge i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §175 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 950,- - nihundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.