HR-1991-441-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-05 |
| Publisert: | HR-1991-00441k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 441 K/1991, jnr. 217/1991 |
| Parter: | Helge Skaar (advokat Oddleif Olsen) mot Marnardal kommune (advokat Helge Tofte). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §356, §358, §366, §367, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §55, Ligningsloven (1980) §9-5 |
Etter ligningen av Helge Skaar i Marnardal for inntektsåret 1986, som ble endelig ved overligningsnemdas vedtak 3. april 1989, ble Skaar ilagt restskatt. Ved skatteavregningen for inntektsåret 1988 fremkom et tilgodehavende til Skaar på kr. 10.005,-. Dette tilgodehavende ble av ligningskontoret i Marnardal motregnet i restskatten for 1986. Skaar påklaget motregningen til Mandal namsrett. Etter at behandlingen av saken var blitt overført til søksmåls former, avsa Mandal byrett den 9. januar 1991 dom med slik slutning:
"1. Marnardal kommune frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Helge Skaar til Marnardal kommune kr. 13.770,- innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom."
Helge Skaar påanket dommen til Agder lagmannsrett. Den 22. mars 1991 avsa lagmannsretten beslutning med slik slutning:
"Tvistegjenstandens verdi ansees å ligge under verdigrensen fastsatt i tvistemålsloven §356."
Skaar hadde subsidiært søkt om samtykke til fremme av anken, men ved førstelagmannens beslutning 25. mars 1991 ble slikt samtykke nektet.
Lagmannsretten avsa deretter 5. april 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.
2. Helge Skår pålegges innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse, å betale kr. 800,- - kroneråttehundre - i saksomkostninger til Marnadal kommune."
Saksforholdet forøvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens beslutning og kjennelse.
Helge Skaar har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lovanvendelsen. Det anføres at lagmannsretten uriktig er kommet til at ankegjenstanden ikke når opp i verdigrensen etter tvistemålsloven §356. Det er vist til at Skaar, istedenfor å angripe ligningen for 1986 til opphevelse, har valgt å rette innsigelser mot selve motregningen, og da saken er overført til søksmåls former medfører dette at også det underliggende rettsforhold kan bringes inn til judisiell avgjørelse, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §55. Restkravet overfor Skaar etter ligningen for 1986 er kr. 42.343,- før angjeldende motregning.
Saken gjelder i realiteten skatt av kr. 90.000,- som Skaar er nektet fradrag for. Skatten på dette er begregnet til kr. 55.824,-. Det er dette beløp som er den økonomiske interesse den ankende part har i at dommen blir endret og som må legges til grunn ved beregning av ankesum. En dom i den kjærende parts favør vil i praksis avskjære ligningsmyndighetene fra å inndrive restkravet, og ligningsmyndighetene vil være pliktig til å foreta retting etter eget tiltak, jfr. ligningsloven §9-5 nr. 2a.
Det blir også anført at den kjærende part kan utvide saken til å gjelde fastsettelsesdom for det rettsforhold innvendingen bygger på, jfr. tvistemålsloven §366 nr. 1, og at dette i alle fall vil medføre at tvistegjenstanden overstiger ankesummen. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"1. Anken fremmes.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger."
Marnardal kommune har i kjæremålstilsvar anført at saken gjelder spørsmålet om lovligheten av den motregning som er foretatt, og at det underliggende skattespørsmål ikke er bragt inn for selvstendig avgjørelse. Tvistegjenstandens verdi er følgelig verdien av den foretatte motregning. Det bestrides at en dom i den kjærende parts favør vil medføre at ligningskontoret har plikt til å foreta retting av ligningen for 1986. Det er bare når en domsslutning gir direktiver for hvordan ligningskontoret skal forholde seg at ligningsloven §9-5 nr. 2a kommer til anvendelse. Det bestrides videre at den kjærende part kan utvide saken til å gjelde det underliggende skattespørsmål, jfr. tvistemålsloven §367 at en slik utvidelse ville få betydning ved beregningen av tvistegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §358. Det er i kjæremålstilsvaret nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Marnardal kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet prosessuelt sett er rettet mot lagmannsrettens avvisningskjennelse, men i realiteten gjelder det lovligheten av lagmannsrettens beslutning av 22. mars 1991 hvorved ankegjenstandens verdi er ansett å ligge under verdigrensen etter tvistemålsloven §356, - 15.000,- kroner.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten.
Det som er angrepet ved Helge Skaars klage til namsretten er ligningskontorets motregning ved skatteavregningen for 1988; påstanden går ut på at "Motregning av 17. november 1989 kjennes ugyldig". Ligningen for 1986 og den derav følgende skatteavregning for dette år er ikke gjort til gjenstand for søksmål, og det underliggende skattespørsmål er heller ikke på annen måte forsøkt bragt inn til selvstendig avgjørelse i saken. Utvalget finner det klart at det er det beløp motregningsspørsmålet gjelder som er avgjørende ved beregningen av ankegjenstandens verdi etter §356. Som nevnt utgjør dette kr. 10.005,-.
Til den kjærende parts anførsel om at ankesaken kreves utvidet til å omfatte skattekravets lovlighet bemerkes at det er tidspunktet da ankeerklæringen kom inn til lagmannsretten som er avgjørende for beregningen av ankegjenstandens verdi, jf tvistemålsloven §358 første ledd.
Etter dette vil lagmannsrettens kjennelse av 5. april 1991 bli å stadfeste. I saksomkostninger for kjæremålsutvalget tilkjennes motparten kr. 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse 5. april 1991 stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Helge Skaar til Marnardal kommune 1.000,- - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.