HR-1991-444-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-05 |
| Publisert: | HR-1991-00444k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 444 K/1991, jnr. 310/1991 |
| Parter: | A (advokat Yngve Borthen) mot B (advokat Atle Kaurin Nilsen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §38, §179, §403 |
Midhordland herredsrett avsa 16. mai 1991 dom og kjennelse med slik slutning:
"1. B og A skal ha foreldreansvaret sammen for C, født xx.xx.1989.
2. A skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.1989.
3. B skal ha samvær med C annen hver uke fra torsdag etter middag kl. 17.00 til påfølgende tirsdag kl.17.00. Samvær kan da skje ved at B har barnet boende hos seg på X.
4. I en overgangsperiode på 1 - en - måned som settes til mai/juni måned 1991, skal samvær begrenses slik:
Første samvær skal skje på A og barnets bopel på Y. Neste samvær kan skje ved at B tar barnet med seg til X om morgenen og leverer det tilbake om ettermiddagen/kvelden før barnets leggetid. I løpet av mai-juni måned kan det avvikles 3 - tre - slike dagsamvær i tillegg til første samvær på Y.
B bestemmer hvilke dager samvær skal utøves under hensyntagen til barnet og til at samvær fordeles jevnt i perioden. Fra og med torsdag 20. juni 1991 praktiseres den samværsordning retten har skissert foran, jfr. pkt. 3.
5. I oppfostringsbidrag betaler B til C kr. 600,- - sekshundrede - forskuddsvis den første i hver måned, første gang fra og med mai måned 1991.
6. I medhold av barneloven §38 gis pkt. 1 til og med 5 foran foregrepet tvangskraft og settes i verk umiddelbart. Når det gjelder samværsretten skal overgangsperioden på 1 - en - måned regnes fra 16. mai til 16. juni 1991, hvoretter ordinært samvær kan påbegynnes fra torsdag 20. juni 1991.
7. Hver av partene bærer sine omkostninger ved saken."
A påkjærte slutningens punkter 3 og 4, jf. punkt 6 til Gulating lagmannsrett. Han ønsket gjennom kjæremålet å få opphevet den midlertidig avgjørelse som var fastsatt vedrørende den samværsrett barnet fikk med sin mor.
Lagmannsretten avsa 25. juni 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse av 16. mai 1991 vedrørende midlertidig avgjørelse om samværsrett for C i samsvar med slutningens punkter 3 og 4 jfr. pkt. 6 stadfestes.
2. A betaler til det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 2.000,- - kronertotusen-.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkingen.
I kjæremålet til lagmannsretten ble det det bedt om at lagmannsretten vurderte å avholde muntlig forhandling, samtidig som det ble tatt forbehold om å kunne fremlegge skriftlige uttalelser fra barnevernsnemda i henholdsvis Z og Æ kommune. Det forhold at lagmannsretten ikke har avventet de tilbudte bevis, må antas å ha fått innflytelse på lagmannsrettens avgjørelse.
Når det gjelder lovtolkingen er det anført at det ved de rettsavgjørelser som er truffet er hensynet til barnets beste kommet helt i bakgrunnen. I realiteten har saken dreid seg om mors rett til samvær med barnet. Det er det beste for barnet at samværsretten begrenses til å finne sted i hjemmet til barnet og ikke i morens hjem.
Det er ikke lagt ned særskilt påstand i kjæremålserklæringen.
Den kjærende part har supplert kjæremålserklæringen med et senere prosesskrift av 28. august 1991.
B har i tilsvaret bestridt at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Det er lagmannsretten selv som må vurdere om muntlig forhandling skal finne sted, og det er ingen saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har funnet å avgjøre kjæremålet uten muntlig forhandling. Det er heller ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har avventet skriftlige uttalelser fra barnevernsnemda i henholdsvis Z og Æ kommune, når den har henholdt seg til at herredsrettens grundige dom er truffet på bakgrunn av muntlige hovedforhandling med fagkyndige meddommere og på basis av sakkyndig vitneførsel. Når det gjelder lovtolkingen har lagmannsretten selvsagt tatt hensyn til barnets beste og barnets og morens rettigheter.
I tilsvaret har B lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 25. juni 1991 stadfestes.
2. B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, §404 nr. 2, og lovtolkingen, §404 nr. 3.
Etter tvistemålsloven §403 første ledd er regelen at et kjæremål skal avgjøres uten muntlig forhandling. Bare når særlige grunner taler for det, kan retten beslutte muntlig forhandling, jfr. tredje ledd. Det fremgår av lagmannsrettens premisser at den kjærende parts begjæring om muntlig forhandling ble vurdert, og at muntlig forhandling ikke ble funnet nødvendig. Denne vurdering kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget.
I sin kjæremålserklæring til lagmannsretten av 4. juni 1991 anførte den kjærende part at han forbeholdt seg å kunne fremlegge erklæringer fra barnevernsnemndene i Æ og Z kommuner senere. Slike erklæringer var ikke fremlagt da lagmannsretten avgjorde kjæremålet ved kjennelse av 25. juni 1991. Det måtte bero på en vurdering fra lagmannsrettens side om avgjørelsen skulle utsettes i påvente av at den kjærende part skulle komme tilbake til spørsmålet om erklæringer fra barnevernsnemndene. Det fremgår av lagmannsrettens premisser at den har ansett saken godt opplyst. Kjæremålsutvalget kan ikke se det som en saksbehandlingsfeil at saken ble tatt opp til avgjørelse 25. juni 1991.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålsutvalgets kompetanse til å prøve lagmannsrettens lovanvendelse er begrenset til å gjelde "tolkningen av en lovforskrift". Dette innebærer at det bare er selve lovtolkningen som kan prøves, ikke den konkrete lovanvendelse, som kjæremålet i realiteten retter seg mot. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det kan reises begrunnet tvil om at lagmannsretten har vært oppmerksom på og tatt hensyn til at avgjørelsen skal rette seg etter det som antas å være det beste for barnet. Den kjærende part er uenig i at den avgjørelse som er truffet, tjener barnets interesser, men dette er som nevnt en vurdering som ligger utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.