HR-1991-450-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-05 |
| Publisert: | HR-1991-00450k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 450 K/1991, jnr. 332/1991 |
| Parter: | A (Advokatfirmaet Grimelund, Jordal, Rasmussen og Follestad v/advokat Willy Dalheim) mot B (Advokatfirmaet Albrektsen & Albrektsen v/advokat Marie J. Albrektsen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §404 |
I forbindelse med krav om separasjon inngikk A og B 13. september 1989 rettsforlik for Bergen byrett. I rettsforliket ble det blant annet bestemt at B skulle ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1987, og at A skulle ha samværsrett. Ved avtale datert 13/21 mai 1990 ble samværsordningen endret.
I stevning til Bergen byrett 8. mai 1991 krevet B at farens samværsrett skulle opphøre øyeblikkelig. Kravet var begrunnet med at A i strid med avtalen hadde tatt C med seg til X og heller ikke levert gutten tilbake til avtalt tid. A skulle også telefonisk ha stilt betingelser for å levere gutten tilbake. Først etter at Utenriksdepartementet hadde engasjert seg i saken, kom gutten tilbake til moren.
Bergen byrett avsa 16 mai 1991 kjennelse med slik slutning:
"Inntil rettskraftig dom foreligger, nektes A samværsrett med sin sønn C."
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 3. juli 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse opprettholdes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for byrett og lagmannsrett utstår til avgjørelsen i hovedsaken."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsretten har tolket barneloven §46 feil. Retten har ikke anledning til, slik byretten gjorde, å treffe midlertidig avgjørelse om samværsrett uten at begge foreldre er hørt, jf. NoU 1977:35 side 133. Lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til dette. Så vidt skjønnes mener A at han heller ikke har fått anledning til å uttale seg for lagmannsretten slik loven forutsetter.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse av 16 mai 1991, der A nektes samværsrett med sin sønn C, oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med dette kjæremål med kr. 2.000,-."
B har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at lagmannsretten har foretatt en ny vurdering av spørsmålet om midlertidig stansning av samværsretten. For lagmannsretten ble det utvekslet prosesskrifter, og lagmannsretten har ikke gjort noen feil i sin saksbehandling.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse av 16. mai 1991 fastholdes.
2. A pålegges å dekke saksomkostninger i forbindelse med kjæremål til lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, enten til det offentlige eller til B."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er etter tvistemålsloven §404 begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Lagmannsretten som har full kompetanse i saken, har foretatt en selvstendig og fullstendig vurdering av samværsspørsmålet og på dette grunnlag kommet til at byrettens kjennelse skal opprettholdes. Overfor lagmannsretten har A fått anledning til å uttale seg ved kjæremålet. Byrettens saksbehandling kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har begått noen saksbehandlingsfeil eller tolket barneloven §46 uriktig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.