Hopp til innhold

HR-1991-461-K

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1991-09-12
Publisert: HR-1991-00461k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Lnr. 461 K/1991, jnr. 337/1991
Parter: A (advokat Anne Kristine Bohinen v/advokatfullmektig Gudrund Aarstad) mot B (advokat Anne Myrhaug).
Forfatter: Bugge, Langvand, Gussgard
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §404


Kjennelse:

A og B har fellesbarnet A, født xx.xx.1984. Partene har ikke vært gift. Moren har foreldreansvar og daglig omsorg for A. Faren har i en periode hatt jevnlig samvær med sønnen, men dette har ikke fungert i den senere tid.

Klientutvalget i Bærum kommune fattet 4. juni 1991 vedtak om overtakelse av omsorgen for A i medhold av lov om barnevern §19 første ledd jf. §16a. 5. juni 1991 reiste B sak mot A med krav om foreldreansvar og daglig omsorg for A og begjærte samtidig midlertidig avgjørelse etter barneloven §38. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble påklaget av A til fylkesmannen i Oslo og Akershus 6. juni 1991.

Moss byrett avsa kjennelse i saken mellom B og A 13. juni 1991 med slik slutning:

"1. B skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger ha daglig omsorg for C.

2. A skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger ha samvær med A. Samværene skal finne sted annenhver helg og avtales med hensyn til tidspunkt og sted mellom partene en uke på forhånd.

3. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til hovedforhandlingen."

A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 5. august 1991 med slik slutning:

"1. Inntil rettskraftig avgjørelse om foreldreansvar og daglig omsorg for C, født xx.xx.1984 foreligger, skal han, med virkning fra 12. august 1991, bo fast hos B.

2. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger skal B med virkning fra samme dato som angitt i pkt. 1 ha foreldreansvaret for C.

3. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger skal A ha samvær med sønnen C. Samværene skal finne sted annenhver helg og avtales med hensyn til tidspunkt og sted mellom partene en uke på forhånd.

4. Saksomkostningsspørsmålet utstår til behandlingen av hovedsaken."

Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun anfører at det foreligger lovtolkingsfeil og viser til at det er motstrid mellom lagmannsrettens vurdering/lovtolking og kjennelsens slutning. Lagmannsretten finner at "barnets beste" tilsier stabilitet. Behovet for stabilitet blir imidlertid ikke ivaretatt når kjennelsen innebærer flytting til faren. Flytting vil medføre stor endring i barnets livssituasjon.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. A skal ha foreldreansvar for C, født xx.xx.1984.

3. A skal ha daglig omsorg for C.

4. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger."

I tilsvaret har B b.l.a anført at kjæremålet bare gjelder tolkingen av uttrykket "barnets beste" som er så skjønnsmessig at det vesentlige av rettsanvendelsen er et subsumsjonsspørsmål som ikke kan prøves av kjæremålsutvalget.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. B tilkjennes saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset i samsvar med tvistemålsloven §404.

Det er anført i kjæremålet at lagmannsretten har tolket uttrykket "barnets beste" i barneloven feil. Det er imidlertid bare den konkrete rettsanvendelsen som angripes. Denne kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet blir derfor å avvise.

Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremålsmotparten tilkjennes 400,- kroner i saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet avvises.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 400,- - firehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.