HR-1991-476-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-19 |
| Publisert: | HR-1991-00476k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 476 K/1991, jnr. 335/1991 |
| Parter: | Barbara og Harald Sørensen mot Sparebanken NOR (advokat Odd Moe). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1975) §2-10, Dekningsloven (1984) §2-10, Tvistemålsloven (1915) §384, §403, §404, §210 |
I sak som gjaldt spørsmål om stadfestelse av bud på tredje gangs tvangsauksjon og krav fra de saksøkte om erstatningsbolig, jf dekningsloven §2-10, med Sparebanken ABC, nå Sparebanken NOR, som saksøker, avsa Nedre Romerike namsrett 2. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"Budet på kr. 900.000,- avgitt av ABC-bank v/assisterende banksjef Ernst Aspelund på kr. 900.000,- - kronernihundretusen - på eiendommen gnr. 40 bnr. 75 i Skedsmo stadfestes. Kjøper må dekke det offentliges omkostninger ved forfølgningen - kr. 7.085,-.
Fullbyrdelsen fremmes uten at saksøker er forpliktet til å skaffe saksøkte erstatningsbolig."
De saksøkte, Barbara og Harald Sørensen, erklærte "kjæremål-anke" til Eidsivating lagmannsrett over namsrettens kjennelse. Erklæringen var medundertegnet av advokat Grimelund Kjelsen som senere meldte seg som prosessfullmektig for de ankende parter. I senere prosesskrifter fra advokat Grimelund Kjelsen ble bare Harald Sørensen oppført som ankende part. Ved hovedforhandlingen i lagmannsretten ble også Harald Sørensen behandlet som part, mens Barbara Sørensen forklarte seg som vitne.
Under den muntlige ankeforhandling for lagmannsretten begrenset advokat Grimelund Kjeldsen angrepet på namsrettens kjennelse til å gjelde spørsmålet om Sparebanken NOR hadde plikt til å skaffe erstatningsbolig før tvangssalget kunne gjennomføres.
Lagmannsretten avsa 13 mai 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.
2. Harald Sørensen betaler i saksomkostninger 10.000,- - titusen- kroner til Sparebanken NOR innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse."
Barbara og Harald Sørensen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge såvel saksbehandlingsfeil som feil lovtolking.
Det var en saksbehandlingsfeil at Barbara Sørensen under ankeforhandlingen ble behandlet som vitne og ikke som part, og at det ikke ble tatt hensyn til hennes forklaringer og påstander.
Ekteparet Sørensens prosessfullmektig ivaretok ikke deres interesser på en forsvarlig måte. Det hevdes å være opptrådt misforståelser under ankeforhandlingen, muligens på grunn av språkproblemer.
Angrepet på lovanvendelsen må forstås slik at det hevdes at lagmannsretten har stilt for strenge krav til de saksøktes egen innsats for å skaffe annen bolig. Retten la overraskende vekt på erstatningsboligaspektet i stedet for dekningsloven §2-10, tredje ledd.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjæremålet hjemvises til ny behandling ved Lagmannsrett. (ankesak nr 470/90 hjemvises til ny behandling ved Lagmannsretten).
3. Gi kjæremål oppsetene virkning slik at event. utkastelsesforretningen stilles i bero så lenge saken blir ikke behandlet på nytt.
Subsidiært:
1. Omgjøre kjæremål til anke og selvsagt Lagmannsrettens kjennelsen til dom - så langt er det mulig å riktig i forhold til loven.
2. Ved eventuelt omgjøring til anke gi familie Sørensen mulighet til å få hovedforhandlingene ved Utvalget i Høyesteretten.
3. Gi Sørensen ny mulighet til å føre inn vitner og andre nedvendige bevis på det at NOR bank hadde ikke lovhjemel til å begjære tredje tvangsauksjon.
4. Oppheve Namsrettens (Romerike) kjennelse om stadfestelse av bud.
5. Muligens tilbakekalle begjæring om tredje tvangsauksjon (Barbara Sørensen klaget på begjæring (kjært) og kjennelse på den fikk hun 5 min. før tredje tvangsauksjon.
Sørensen ville med en gang påkjære den kjennelse til Lagmannsretten men Namsmann (Lensmann Vik i Skedsmo) ville ikke ta i mot hennes kjæremål, og han deretter gjennomført tvangsauksjon.
6. Sikkert er det også andre viktige påstand som tar snart opp med Retten ny advokat for Sørensen (via prosessskrift).
7. Eventuelt gi plikt til NOR bank å skaffe erstatningsbolig før tvangsauksjon kan gjennomføres.
8. Gi B. Sørensen mulighet å påkjære Namsrettens (Romerike) kjennelse fra 12 januar 1990 sak nr. D3/90."
Sparebanken NOR har i tilsvaret hevdet at lagmannsrettens kjennelse er korrekt og må stadfestes. Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Forhandlingene foregikk på vanlig måte, og Barbara Sørensen ble korrekt behandlet som vitne og ikke som part. Barbara Sørensen ble ikke avskåret fra å uttale seg om forhold som har betydning for saken. Deres advokat sviktet ikke, og det er ikke riktig at de ble nektet å føre oppmeldte vitner. Banken bestrider at det foreligger feil lovanvendelse når det gjelder dekningsloven §210. Banken vil subsidiært hevde at dekningsloven §2-10 tredje ledd er til hinder for at Sørensen kan kreve dekningsbolig.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. juni 1991 stadfestes.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Subsidiært:
"1. Bud stort kr. 900.000,- gitt på tredje gangs tvangsauksjon stadfestes uten at Sparebanken NOR er forpliktet til å stille erstatningsbolig.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålsutvalget kan således ikke prøve lagmannsrettens bevisvurdering og heller ikke den konkrete lovanvendelse, men bare om lagmannsretten har tolket en lovbestemmelse uriktig, jf. §404 nr. 3.
De feil som hevdes å foreligge ved lagmannsrettens saksbehandling, vil i tilfelle bare kunne få betydning dersom det må anses sannsynlig at de kan ha virket bestemmmende på avgjørelsens innhold jf tvistemålsloven §384 sammenholdt med §403 annet ledd. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å anta at mulige saksbehandlingsfeil kan ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse om å stadfeste namsrettens kjennelse.
Når bare Harald Sørensen ble behandlet som part under ankeforhandlingen, var det i samsvar med det som var anført fra ekteparet Sørensens advokat. I samsvar med dette ble bare han ilagt saksomkostninger. Dette er det ikke kjæret over fra den annen side.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av dekningsloven §2-10 annet ledd. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og vurderinger forøvrig, kan kjæremålsutvalget som nevnt ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Motpartens påstand om saksomkostninger tas til følge. Omkostningene settes til kr. 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Barbara Sørensen og Harald Sørensen en for begge og begge for en til Sparebanken NOR 1.000,- - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.