HR-1991-485-K - Rt-1991-1055
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-19 |
| Publisert: | Rt-1991-1055 (379-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00485 K, L.nr. 485 K/1991, jnr. 262/1991 |
| Parter: | Y (advokat Jens Otto Haugland) mot X (advokat Trond Hjelde). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §172, §181, §404 |
Haugesund byrett avsa 19. mars 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Foreldremyndigheten til S, født xx.xx.1986, skal være felles.
2. X skal ha det daglige omsorgsansvar overfor S, født xx.xx.1986 og han skal bo fast hos sin mor.
3. Y skal ha besøksadgang som fastsatt i avtale datert 24. august 1990.
4. X tilkjennes saksomkostninger med kr. 37.540,-, kroner trettisjutusenfemhundreogførti 00/100-.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Y påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som 21. mai 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påkjært.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Y kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre 00/100 - til X innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Det hevdes å være feil lovtolking når byretten og lagmannsretten prinsipalt har avgjort omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172 første ledd. Denne bestemmelse gjelder bare hvor en sak er tapt fullstendig, hvilket ikke er tilfelle i denne saken. Byretten har subsidiært ment at Y bare har vunnet saken i et tvistepunkt som er av liten betydning. Temaet i tvistemålsloven §174 annet ledd er ikke om spørsmålet om delt foreldreansvar var en relativ liten del av saken, men om hvilken betydning det har hatt for ham, jf. Rt-1979-1277.
Det er en saksbehandlingsfeil at det av lagmannsrettens premisser ikke fremgår at lagmannsretten selvstendig har tatt stilling til hvilken betydning det hadde for Y å få del i foreldreansvaret. Subsidiært er lagmannsrettens begrunnelse så mangelfull på dette punkt at det ikke er mulig å konstatere hvorvidt slik selvstendig vurdering er foretatt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X til Y kr. 3.000,-, samt kr. 1.680,- i samlet rettsgebyr."
X har anført at kjæremålsutvalget ikke har anledning til å prøve kjæremålet, i det saksomkostningsavgjørel- sen for såvel byretten som lagmannsretten ble avgjort etter en konkret bedømmelse av de faktiske forhold. Spørsmålet om felles foreldreansvar var et tvistepunkt av liten betydning. Det vesentlige var om barnets mor fremdeles skulle ha den daglige omsorgen for barnet. Subsidiært hevdes det at byrettens og lagmannsrettens forståelse av unntaket i tvistemålsloven §174 annet ledd om tvistepunkter av liten betydning, er riktig.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 21. mai 1991 - kjæremålssak nr. 453/1991 - stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilpliktes Y å betale kr. 1.800,-."
Partene har dessuten inngitt ytterligere et prosesskrift hver.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål mot en omkostningsavgjørelse i en dom. Utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §181 annet ledd og §404 nr. 2 og 3.
Byretten ga saksøkeren medhold i kravet om delt foreldremyndighet, mens den daglige omsorgen for sønnen ble tilkjent saksøkte. Saken var da dels vunnet, dels tapt, og spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §174, ikke etter §172. Det beror derfor på en uriktig lovtolking når lagmannsretten har funnet at det ikke var i strid med loven å anvende tvistemålsloven §172.
Byretten har imidlertid også foretatt en vurdering av omkostningsspørsmålet basert på loven §174, og er kommet til at dette ville føre til samme resultat. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens avgjørelse må forstås slik at retten har foretatt en selvstendig vurdering av omkostningsspørsmålet etter §174 annet ledd, og at retten ved denne vurdering har lagt vekt på at omkostningene ved avgjørelsen av spørsmålet om foreldreansvar har vært små i forhold til omkostningene ved hovedspørsmålet i saken jf §174 annet ledd siste alternativ. Kjæremålsutvalget kan ikke se at avgjørelsen da er i strid med loven.
Kjæremålet har ikke ført frem. Hensett til at vurderingen av lagmannsrettens avgjørelse har budt på tvil, finner utvalget at omkostninger ikke bør tilkjennes for utvalget.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.