HR-1991-494-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-20 |
| Publisert: | HR-1991-00494k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 494 K/1991, jnr. 260/1991 |
| Parter: | Aud Karin Moi (advokat Bente Bendixen) mot Gerd Kårbø. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §384, Skifteloven (1930) §11, §26 |
Aud Karin Moi og Gerd Kårbø er legalarvinger etter Hilmar og Anne Sofie Heggelund. Under offentlig skifte av Hilmar og Anne Sofie Heggelunds dødsbo ved Bergen skifterett fremsatte Gerd Kårbø ved skriv 6. august 1989 flere krav i boet. Det ble blant annet gjort gjeldende at overskjøting i 1980 av en ideell sjettedel av eiendommen Lien 37 til Aud Karin Moi var proformaverk, og at verdien derfor måtte inngå i boet med kr. 400.000,- eller sjettedelen tilbakeføres boet. Aud Karin Moi tok i prosesskrift 9. mai 1989 til motmæle og nedla påstand om frifinnelse.
Skifteretten mottok 27. november 1989 et prosesskrift fra Aud Karin Moi datert 24. november 1989. I følge skifterettens eksemplar av nevnte prosesskrift, ble dette før utsendelse til partene den 30. november 1989 påført slik påtegning:
"Oversendes Gerd Kårbø, Storåsen 53, 5095 Ulset til Deres orientering.
Frist for merknader settes til 8. desember 1989.
Frist for merknader settes til 8. desember 1989.
Partene bes innsende oppgave over omkostninger, idet retten nå finner å kunne treffe avgjørelse i saken på grunnlag av det skriftlige materialet som foreligger."
Ved Bergen skifteretts kjennelse 21. februar 1990 ble Aud Karin Moi frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
I skriv 26. februar 1990 til skifteretten gjorde Gerd Kårbø oppmerksom på at hun ikke hadde mottatt den nevnte påtegning om at saken kunne avgjøres uten muntlig forhandling.
Den 24. mars 1990 påkjærte Gerd Kårbø skifterettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 23. april 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Bergen skifteretts kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.
2. Omkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for skifteretten og lagmannsretten fremgår av de nevnte kjennelser.
Aud Karin Moi har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedtrekk anført følgende:
Spørsmålet er om kjæremålsmotparten før skifterettens kjennelse hadde fått underretning om at saken ville bli avgjort på grunnlag av sakens dokumenter. Slik underretning fikk den kjærende part ved skifterettens påtegning 30. november 1989. Den samme påtegning finnes på det eksemplar som er innsatt i rettens dokumentmappe. Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse med at den ikke kan se bort fra at påtegningen ved en feil kan ha "falt ut" på det eksemplar som er oversendt Gerd Kårbø. Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har innkalt kjæremålsmotpartens eksemplar av dokumentet.
Det anføres å foreligge en rettsanvendelsesfeil ved at lagmannsretten har gått utover innholdet i tvistemålsloven §384. Tvistemaet i saken har vært til behandling for domstolene tidligere. Bevisene i saken er således å finne blant den skriftlige dokumentasjon som allerede forelå. Det kjæremålsmotparten ville oppnå ved muntlig forhandling, var å kunne føre sin svoger, Christian Moi som vitne og få sin søster til å avgi partsforklaring. Det var allerede holdt to skiftesamlinger hvor også Christian Moi møtte, og skifteretten var således kjent med samtliges syn. Det minnes om at det dreier seg om en skiftetvist hvor skifteretten bestemmer fremgangsmåten.
Aud Karin Moi har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen Skifteretts kjennelse av 21. februar 1990 stadfestes.
2. Gerd Kårbø tilpliktes å betale sakens omkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett."
Gerd Kårbø har tatt til motmæle og anført at hun ikke kan se at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å innkalle prosesskriftet når Aud Karin Moi ikke hadde krevd dette.
Gerd Kårbø anfører videre at tvistegjenstanden ikke er den samme i skiftetvisten som i den tidligere domstolsbehandling som Aud Karin Moi viser til. Kravet var den gang omstøtelse av skjøtet til Moi på sjettedelen av Lien 37. Påstanden er nå at Moi må betale til boet verdien av sjettedelen slik det er bestemt i testamentet. De to skiftesamlinger som Moi viser til, ble avholdt før testamentet ble funnet, og det har betydning for spørsmålene i saken.
Gerd Kårbø viser til sitt kjæremål til lagmannsretten. Hun har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 23. april 1991 stadfestes".
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Skifterettens kjennelse avgjorde et krav fra en loddeier om at aktiva skal tilføres boet fra en annen loddeier idet disse aktiva ble hevdet å tilhøre boet. Etter utvalgets mening er rettsmidlet her anke etter skifteloven §26 jf. §11 annet ledd annet punktum. Lagmannsrettens kjennelse må allerede av denne grunn oppheves og hjemvises til lagmannsretten.
Den kjærende part har gjort gjeldende at skifteretten ved påtegning av 30. november 1989 på prosesskrift av 24. november s.å. fra den kjærende part hadde underrettet kjæremålsmotparten om at avgjørelsen i saken ville bli truffet på grunnlag av det skriftlige materiale som forelå. Motparten hevder at denne påtegningen ikke sto på det eksemplar av prosesskriftet som hun mottok. Den kjærende part hevdet at det var en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten unnlot å innkalle kjæremålsmotpartens eksemplar av prosesskriftet, men begrunnet sin avgjørelse med at den ikke har kunnet se bort fra "at hele eller en del av skifterettens foranstående påtegning av 30. november 1989 ved en feil kan ha falt ut" på kjæremålsmotpartens eksemplar av prosessskriftet.
Utvalget er enig i at kjæremålsmotpartens eksemplar av prosessskriftet av 24. november 1989 burde ha vært innkalt for å bringe på det rene om det hadde den før nevnte påtegning. Det dreier seg her om et sentralt bevis slik den forelå for lagmannsretten, og lagmannsretten burde ha sørget for å bringe klarhet fremfor å bygge på en formodning. Utvalget finner at lagmannsrettens unnlatelse av å innkalle prosesskriftet er en saksbehandlingsfeil. Feilen kan ha virket bestemmende på innholdet i lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsrettens kjennelse vil også av denne grunn måtte oppheves.
Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger. Utvalget finner at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd i.f. bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.