HR-1991-50-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-04 |
| Publisert: | HR-1991-00050k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 50 K/1991, jnr 394/1990 |
| Parter: | Hermann Ramm, (advokat Svein Askevold) Ingeborg Ytrehus, Johan Martens, Sigrid Sofie Eriksen, Dag Johansen, Knut og Gudrun Berg, Erik Botolf Botolfsen, Lilleaker Sameie v/Erik Botolf Botolfsen, mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §181, §54a |
Kjennelse:
I ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med utvidelse av Vækerøveien fra Bestumveien til Ullernchausseen i Oslo avsa Eidsivating lagmannsrett 24. september 1990 overskjønn med slik slutning:
"1. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til de saksøkte som har vært representert ved advokat Svein Askevold 19.520 -nittentusenfemhundreogtjue 00/100- kroner.
3. Oslo kommune betaler 1/3 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmennene.
De saksøkte nr. 7, 9, 28 og 29, betaler 2/3 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmennene.
4. Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 er 2 -to- uker etter forkynnelsen av dette skjønn. Etter punkt 3 er oppfyllelsesfristen 2 - to - uker etter meddelelsen om endelig fastsettelse."
Lagmannsretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
"Advokat Askevold, som representerte de fleste av de saksøkte for byretten, har ikke påkjært byrettens omkostningsavgjørelse som han mener er feil. Derimot har han begjært omkostningsavgjørelsen vurdert i forbindelse med overskjønnet. Kommunen har gjort den innsigelse at dette i så fall må begrense seg til en forholdsmessig del. Advokat Askevold har erklært seg enig i dette, idet han har anslått andelen for underskjønnet til kr 6.000,- for takstnummer 6 og til kr 12.000,- for de øvrige takstnummer som han nå representerer ved overskjønnet.
Kommuneadvokaten har protestert mot nødvendigheten av den saksforberedelse som ligger bak kravet.
Lagmannsretten er enig i at det må foretas en forholdsmessig beregning. Etter en skjønnsmessig totalvurdering kan man ikke se at det var nødvendig å anlegge en mer omfattende saksforberedelse enn det skjønnsretten er kommet til. Lagmannsretten finner således ikke at det er grunnlag for å gi høyere saksomkostninger for byretten, jfr. skjønnsprosessloven §54.
Når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten, blir disse etter skjønnsforutsetningene å fastsette i medhold av skjønnsprosessloven §54 for så vidt angår takstnummer 6. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 11.720,-, hvorav salær kr 11.200,-. De spørsmål som vedrører dette takstnummer, er behandlet over ca 1 1/2 side i overskjønnsbegjæringen, men da først og fremst med relevans til takstnummer 5, idet takstnummer 6 som tidligere nevnt ikke var tatt med i begjæringen. Spørsmålet om å trekke inn takstnummer 6 ble så tatt opp av kommuneadvokaten i prosesskrift av 14. mai 1990. Advokat Askevold erklærte seg enig i dette i prosesskrift av 30. mai 1990. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble det laget nye skjønnsforutsetninger for takstnummer 5, 6 og 7.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at den saksforberedelse vedrørende takstnummer 6 som ligger bak salærkravet, har vært nødvendig. Salæret settes skjønnsmessig til 3.520,-, hvorav kr 520,- er omkostninger, jfr. skjønnsprosessloven §54.
Når det gjelder de øvrige takstnummer for overskjønnet, er det skjønnsprosessloven §54a som kommer til anvendelse, jfr. §54. Det er fremsatt salærkrav på kr 44.100,- som saksøkerens nåværende prosessfullmektig ikke har hatt innvendiger mot. Det fremgår imidlertid at saksøkerens tidligere prosessfullmektig har gjort innvendinger mot den omfattende prosedyre som har funnet sted i prosesskriftene under saksforberedelsen, jfr. skjønnsprosessloven §54. De saksøktes prosessfullmektig har i tillegg krevet dekket utgifter med til sammen kr 14.200, som gjelder partenes egne utlegg under takstnummer 28 og nr. 29. Kommuneadvokaten har bestridt nødvendigheten av disse utgifter.
Lagmannsretten er enig i at sistnevnte utgifter ikke kan ansees for nødvendige utgifter.
Når det gjelder takstnummer 5, 7, 9, 20, 21, 28 og 29, er det ikke foretatt noen oppdeling av kravet. Det må derfor foretas en skjønnsmessig fordeling, idet man ikke finner at bestemmelsen i skjønnsprosessloven §54a pkt. b kommer til anvendelse.
De saksøkte nr. 7, 9, 28 og 29 har ikke oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Den del av salærkravet som antas å referere til disse takstnummer, kan derfor ikke erstattes. Lagmannsretten finner at prosessfullmektigen har brukt mer enn en forholdsmessig del på disse takstnummer. Den del av omkostningene som antas å gjelde takst nr. 5, 20 og 21, settes skjønnsmessig til kr 15.000,-. Andelen av omkostningene settes skjønnsmessig til kr 1.000,-. De samlede saksomkostninger vedrørende takst nr. 5, 6, 20 og 21 blir da kr 19.520,-.
De lovbestemte utgifter, herunder utgiftene til skjønnsmenn, dekkes skjønnsmessig med 1/3 av kommunen og 2/3 av takstnummer 7, 9, 28 og 29 in solidum."
Advokat Svein Askevold har på vegne av sine parter, takst nr 5 Hermann Ramm, takst nr 6 Ingeborg Ytrehus, takst nr 7 Johan Martens, takst nr 9 Sigrid Sofie Eriksen, takst nr 20 Dag Johansen, takst nr 21 Knut og Gudrun Berg, takst nr 28 Erik Botolf Botolfsen-Lilleaker og takst nr 29 Lilleaker Sameie i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Alle hans parter, unntatt takst nr 6, hadde begjært overskjønn. Takst nr 6 ble tatt med under overskjønnet da det under takst nr 5 ble tatt opp et spørsmål som også berørte takst nr 6.
Det hevdes at lagmannsretten har avgjort kjæremålet i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Når det gjelder takst nr 7 hevdes det at dette takstnummer har oppnådd en bedre avgjørelse selv om erstatningsutmålingen ble den samme. For lagmannsretten ble det fastsatt nye spesielle skjønnsforutsetninger som økonomisk innebærer at dette takstnummer oppnådde et klart bedre resultat enn ved underskjønnet, og saksomkostningsspørsmålet er da avgjort i strid med loven.
På vegne av takst nr 28 og takst nr 29 ble det for byretten krevet dekket utgifter som disse parter har hatt for å fremskaffe faktisk materiale for å underbygge kravspesifikasjonene i påstanden. Det gjelder virkelige utgifter forårsaket av egen innsats i anledning skjønnsaken. Det hevdes at lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. At lagmannsretten ikke ville tilkjenne ulempeserstatninger for de påstandsposter som har tilknytning til de legitimerte utgifter, kan ikke være avgjørende.
Når det gjelder de lovbestemte utgifter, herunder utgiftene til skjønnsmenn, blir som en konsekvens av feil lovanvendelse, den skjønnsmessige fordelingsnøkkel av kostnadene feil. Takst nr 7 skal iallfall ikke belastes med slike utgifter. Det reises for øvrig spørsmål om de saksøkte i det hele tatt skal bære noen del av de forannevnte kostnader. Det er vist til skjønnsloven §54 litra b sammenholdt med tredje ledd. Samlet er de ufullstendige skjønnsgrunner nok til at de saksøkte ikke kan se om lagmannsretten har anvendt loven riktig. Dette er en saksbehandlingsfeil som påberopes. Det samlede salærkrav på kr 44.100,- ble av lagmannsretten redusert under henvisning til den representant for kommuneadvokaten som hadde den innledende saksforberedelse for lagmannsretten. Dette kan ikke være rett lovanvendelse. Det har en sterk bevisformodning for seg at oppgaven over salær var riktig, når kommunens prosessfullmektig direkte for den dømmende rett ikke hadde innvendinger mot oppgaven.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens slutning, punktene 2 og 3 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for kjæremålet tilkjennes de saksøkte omkostninger med kr 1.500,-."
Oslo kommune har i tilsvaret vist til at det ble akseptert at det ble lagt til grunn kr 44.100,- i saksomkostninger. Det ble også vist til at rettens omkostningsavgjørelse måtte ligge innenfor rammen av skjønnsloven §54a. Det er uklart hvordan kjæremålet skal forstås når det gjelder takst nr 6. For så vidt gjelder takst nr 5, 6, 20 og 21 er disse tilkjent et beløp som er fastsatt ved en skjønnsmessig fordeling av de samlede saksomkostninger. Denne skjønnsmessige fastsettelse er ikke i strid med loven. Når det gjelder takst nr 7 må det forutsettes at lagmannsretten har foretatt en skjønnsmessig totalvurdering av endringer i inngrepet, og kommet til at takst nr 7 ikke har oppnådd en bedre avgjørelse. For takst nr 28 og 29 bestrides det at saksomkostningene på kr 14.200,- kan kreves dekket av kommunen. De kan ikke kreve å få dekket utgifter til slike prosjekteringer, og i den utstrekning slik fagkyndighet kreves, må dette søkes oppnevnt ved rettsoppnevnte sakkyndige. Prosjekteringsutgiftene refererer seg til nødvendige tiltak på eiendommene etter stengning av to kjøreadkomster, og som ikke har erstatningsrettslig vern. De kan da heller ikke kreves dekket som saksomkostninger. Et mindre beløp på kr 24,50 som gjelder bespisning kan imidlertid ikke dekkes.
Omkostningsavgjørelsen er ikke i strid med loven når noen av de kjærende parter må bære en forholdsmessig del av de lovbestemte utgifter til overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmenn.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes Oslo kommune kr 1.500,-i saksomkostninger."
I prosesskrift 10. desember 1990 har advokat Askevold kommet med ytterligere bemerkninger. Det er gitt ytterligere begrunnelse for at takst nr 7 oppnådde en klart bedre avgjørelse ved overskjønnet. Det er redegjort for at salærkravet på kr 44.100,- var nødvendige utgifter. Når det gjelder takst nr 6 er det redegjort for at det ikke var grunnlag for lagmannsretten å redusere omkostningene. Lagmannsrettens begrunnelse for å fravike omkostningsoppgaven hviler for det første på et feil faktisk grunnlag og i tillegg er begrunnelsen for snau til at kjæremålsinstansen kan se om loven er rett anvendt. Det hevdes at utgiftene til bespisning må dekkes av kommunen når denne part ikke fant å kunne tilby denne part bespisning sammen med retten og prosessfullmektigene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at i det foreliggende tilfelle kan lagmannsrettens omkostningsavgjørelse overprøves innenfor den ramme som er fastsatt i tvistemålsloven §181 annet ledd, dog slik at avgjørelsen kan oppheves også dersom avgjørelsesgrunnene er så knappe eller uklare at det ikke kan bedømmes om loven er riktig anvendt.
For så vidt gjelder takstnummer 6 skal omkostningsspørsmålet avgjøres etter skjønnsloven §54, jf foran om de spesielle forhold som gjorde seg gjeldende for denne eiendom. For øvrig kommer skjønnsloven §54a til anvendelse.
For så vidt gjelder takstnummer 7 er utvalget kommet til at kjæremålet må føre fram. Ved underskjønnet fikk dette takstnummer ikke erstatning for flytting av forstøtningsmur og leplantning. For overskjønnet ble det fastsatt nye skjønnsforutsetninger. Disse gikk ut på at vegvesenet skulle sette opp ny forstøtningsmur og grunneieren fikk kroner 10.000 for flytting og nyplanting av busker. Lagmannsretten sier at nr 7, 9, 28 og 29 ikke oppnådde noen bedre avgjørelse ved overskjønnet og der er ingen særlige merknader vedrørende nr 7. Dette er en mangel ved skjønnet som må føre til at omkostningsavgjørelsen oppheves for dette takstnummers vedkommende. Opphevelsen får konsekvenser også for pkt 3 i skjønnsslutningen om fordelingen av lovbestemte utgifter.
For de øvrige takstnummer må kjæremålet forkastes.
Dette gjelder for det første takstnummer 6. Begrunnelsen for å sette ned salærkravet var at saksforberedelsen hadde vært mer omfattende enn nødvendig. Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og avgjørelsen er i samsvar med skjønnsloven §54.
For takstnumrene 5, 20 og 21, som alle fikk bedre resultat, synes kjæremålet basert på at lagmannsretten har satt saksomkostningene for lavt i forhold til det totale krav som omfattet også taktsnummer 7, 9, 28 og 29. Prosessfullmektigen hadde ikke selv foreslått noe om fordelingen og denne måtte derfor bli skjønnsmessig. Lagmannsretten bemerker at prosessfullmektigen hadde brukt mer enn forholdsmessig tid på de sistnevnte takstnummer. Dette er tilstrekkelig begrunnelse.
For takstnummer 28 og 29 gjelder kjæremålet at de ikke fikk dekket utgifter de hadde pådratt seg til sakkyndig bistand. Lagmannsretten har ansett disse utgifter som unødvendige. Etter omstendighetene må begrunnelsen anses tilstrekkelig. For disse takstnummerne samt for nr 9, synes det for øvrig anført at de ikke skulle delta ved fordelingen av de lovbestemte utgifter. Anførselen kan åpenbart ikke føre fram.
Takstnummer 7 må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 500 kroner. De øvrige kjærende parter må erstatte kommunens saksomkostninger. Beløpet settes til 1.200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. For takstnummer 7, Johan Martens, oppheves lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
2. For øvrig forkastes kjæremålet.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslo kommune til Johan Martens 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
4. I saksomkostninger til Oslo kommune betaler Hermann Ramm, Ingeborg Ytrehus, Sigrid Sofie Eriksen, Dag Johansen, Knut og Gudrun Berg, Erik Botolf Botolfsen og Lilleaker sameie v/Erik Botolf Botolfsen tilsammen 1.200 - ettusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.