HR-1991-505-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-03 |
| Publisert: | HR-1991-00505k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 505 K/1991, jnr. 362/1991 |
| Parter: | A (advokat Per Sørum) mot B (advokat Gunnar Svartveit). |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §40, Tvistemålsloven (1915) §18, §404 |
Kjennelse:
Ved stevning av 8. mai 1991 til Voss herredsrett har B gått til søksmål mot A med påstand om at hun får den daglige omsorg for partenes adoptivdatter C, født xx.xx.1984. I tilsvaret påstod A saken avvist fordi C bodde hos ham i X kommune.
Herredsretten avsa 11 juni 1991 beslutning med slik slutning:
"Saka vert å fremja."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 13. august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"Voss herredsretts kjennelse stadfestes."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at lagmannsrettens lovforståelse er uriktig når den synes å ha lagt ensidig vekt på at C rent formelt fortsatt er registrert med domisil i Y. Lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull når den i det hele ikke har lagt vekt på at B for tiden ikke er skikket til å ha omsorgen for barn. Når det gjelder sakens realitet må det legges vekt at Cs domisil i X er blitt konfirmert ved at hun har begynt på skole i X sist uke.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Saken avvises fra behandling ved Voss herredsrett.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
I begge tilfelle:
B pålegges å betale sakens omkostninger til B både for lagmannsrett og Høyesterett."
B har i tilsvaret gjort gjeldende at det ikke er riktig at lagmannsretten ensidig har lagt vekt på folkeregisterføringen. Spørsmålet om partenes eventuelle manglende skikkethet er ikke av betydning for spørsmålet om hvor barnet hadde bopel da denne saken ble anlagt for retten. Lagmannsretten har ikke tolket barneloven §40 og tvistemålsloven §18 uriktig.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. §404 nr. 2 og 3.
Den kjærende part hevder at det foreligger saksbehandlingfeil ved at lagmannsretten ikke har trukket inn i sin drøftelse av vernetingsspørsmålet motpartens evne til å ha omsorgen for adoptivdatteren. Utvalget kan imidlertid ikke se at disse spørsmål har noe med hverandre å gjøre.
Det er ellers hevdet at lagmannsrettens lovforståelse er uriktig ved at den ensidig har lagt vekt på spørsmålet om registrering i folkeregisteret. Så vidt utvalget kan se, har registreringen i folkeregisteret bare vært ett av flere momenter i lagmannsrettens drøftelser. Heller ikke ellers har utvalget grunnlag for å konstatere at lagmannsretten har tolket barneloven §40 eller tvistemålsloven §18 uriktig. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Den kjærende part pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 1.000,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.000,- - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.