HR-1991-536-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-10 |
| Publisert: | HR-1991-00536k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 536 K/1991, jnr 368/1991 |
| Parter: | Svein J Sebdal (advokat Carl Hermansen) mot UNI Forsikring A/S (advokat Knut Riisa). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §404 |
I to saker forent til felles behandling om erstatningskrav for personskade ved trafikkulykke den 29 mars 1981 reist av Svein J Sebdal mot Storebrand Sør A/S og UNI Forsikring A/S med grunnlag i to forskjellige forsikringer, avsa Mandal byrett 8 februar 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Innen 14 - dager - betaler Storebrand Sør A/S til Svein J. Sebdal erstatning med kr 630.000,- - kronersekshundreogtrettitusen - med tillegg av saksomkostninger kr 90.000,- - kronernittitusen -.
2. Innen 14 - fjorten - dager betaler UNI Forsikring A/S erstatning til Svein J. Sebdal med kr 36.000,- - kronertrettisekstusen - med tillegg av 18 % - atten prosent - rente p. a. fra 1. september 1988 til betaling skjer samt saksomkostninger med kr 30.000,- - kronertrettitusen -.
3. Mandal byretts uteblivelsesdom av 3. juli 1989 oppheves." Byrettens omkostningsavgjørelse i de to saker er begrunnet slik:
"Saken er dels vunnet og dels tapt av begge parter, dog slik at saksøkeren i det vesentlige har fått medhold. Til dette kommer at saksanlegget var nødvendig, noe forlikstilbud forelå ikke. Saksøkeren tilkjennes derfor saksomkostninger."
UNI Forsikring A/S påkjærte byrettens omkostningsavgjørelse og gjorde gjeldende at selskapet hadde fått fullt medhold i saken, og at omkostningsavgjørelsen i domsslutningens punkt 2 derfor var i strid med loven.
Agder lagmannsrett avsa 6 august 1991 kjennelse med slik slutning:
"Saksomkostningsavgjørelsen i Mandal byretts dom pkt. 2 oppheves, og saken hjemvises til ny prøvelse av saksomkostningsspørsmålet."
Svein J Sebdal har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at byrettens saksomkostningsavgjørelse beror på riktig lovanvendelse, og at den er tilstrekkelig begrunnet. Vurderingen gjaldt åpenbart begge de saksøkte forsikringsselskaper. Det er riktig at saken dels ble vunnet og dels tapt av begge parter, og at saksanlegget var nødvendig, og noe forlikstilbud forelå ikke. Manglende forliksvilje har betydning ved omkostningavgjørelsen. Det beror på et konkret skjønn om hovedregelen skal anvendes eller om retten bør pålegge en av partene helt eller delvis å betale motpartens saksomkostninger, og byretten fant da på grunnlag av en samlet vurdering av saken at UNI Forsikring A/S i et hvert fall delvis burde erstatte Svein J Sebdals saksomkostninger. Byrettens omkostningsavgjørelse beror på riktig lovanvendelse, og kjæremålsinstansen kan bare tilsidesette byrettens skjønn hvis det er grovt urimelig eller vilkårlig.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Mandal byretts saksomkostningsavgjørelse i sak nr. 41/89 A (Svein J. Sebdal - UNI Forsikring A/S) pkt. 2, stadfestes.
2. UNI Forsikring A/S tilpliktes å erstatte Svein J. Sebdal sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
UNI Forsikring A/S har i tilsvaret fastholdt at selskapet i realiteten fikk fullt ut medhold i byretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Det manglende forlikstilbud skyldtes ene og alene manglende samarbeidsvilje fra Svein J Sebdal. Det synes forøvrig som om byretten ved sin omkostningsavgjørelse har stilt de to saksøkte likt, hvilket klart er feilaktig ut fra påstander og domsresultat. Byretten har i beste fall foretatt en rettsanvendelse som ikke lar seg etterprøve.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse i sak nr. 91-278 stadfestes.
2. Svein J Sebdal tilpliktes å erstatte UNI Forsikring for sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten fant at byrettens begrunnelse i saksomkostningsspørsmålet var så vidt uklar og ufullstendig at lagmannsretten ikke kunne prøve byrettens rettanvendelse. Saksomkostningsavgjørelsen ble derfor opphevet, og saken ble hjemvist til byretten til fornyet prøvelse av saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsretten uttaler for øvrig:
"Når det imidlertid gjelder UNI Forsikring A/S synes forholdet å være et annet.
Saksøkeren påsto seg tilkjent erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 60.000, med tillegg av loven rente fra 1. mai 1981.
Saksøkeren anførte at det måtte legges til grunn en invaliditetsgrad på 50 %.
UNI Forsikring anførte for byretten at det måtte legges til grunn en invaliditetsgrad på 27,5 %, som er middelverdien mellom den fastsettelse av invaliditet som er foretatt av de to rettsoppnevnte sakkyndige. På dette grunnlag erkjente UNI Forsikring ansvar, og påsto erstatningen satt til kr 33.000,-. Når det gjelder renteberegningen, anførte UNI Forsikring at utgangspunktet for denne måtte fastsettes til 1. september 1988.
Ved byrettens dom er UNI Forsikring dømt til å betale erstatning til Svein J. Sebdal med kr 36.000, idet byretten la til grunn en invaliditetsgrad på 30 %.
Byrettens domsresultat ligger således svært nær UNI Forsikrings påstand.
I rentespørsmålet har UNI Forsikring fått fullt medhold.
Etter lagmannsrettens vurdering er det neppe dekkende å legge til grunn at saken i relasjon til begge de saksøkte er dels vunnet og dels tapt. Byretten burde ha vurdert om det ikke var grunnlag for å vurdere saksomkostningsspørsmålet forskjellig i relasjon til de to saksøkte. Under enhver omstendighet er byrettens begrunnelse så ufullstendig at rettsanvendelsen ikke kan prøves av lagmannsretten."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at tvistemålsloven §174 også gjelder hvor en part har vunnet det alt vesentlige i en sak, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer I side 358. Utvalget forstår imidlertid de gjengitte premissene fra lagmannsrettens kjennelse, som ikke er helt klare, slik at lagmannsretten for sin opphevelse av byrettens saksomkostningsavgjørelse har lagt til grunn en annen forståelse av tvistemålsloven §172 og §174 enn det syn utvalget her har gjort rede for.
Da lagmannsrettens kjennelse således bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §172 og §174, må kjennelsen oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes etter tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.