HR-1991-545-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-10 |
| Publisert: | HR-1991-00545k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 545 K/1991, jnr. 381/1991 |
| Parter: | A (advokat Yngve Borthen) mot B (advokat Atle Kaurin Nilsen). |
| Forfatter: | Dolva, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, Barneloven (1981) §38, §180, §404, §48 |
Midhordland herredsrett avsa 16. mai 1991 dom og kjennelse med slik slutning:
1. B og A skal ha foreldreansvaret sammen for C, født xx.xx.1989.
2. A skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.1989.
3. B skal ha samvær med C annen hver uke fra torsdag ettermiddag kl. 17.00 til påfølgende tirsdag kl. 17.00. Samvær kan da skje ved at B har barnet boende hos seg på X.
4. I en overgangsperiode på 1 - en - måned som settes til mai/juni måned 1991, skal samvær begrenses slik:
Første samvær skal skje på A og barnets bopel på Y. Neste samvær kan skje ved at B tar barnet med seg til X om morgenen og leverer det tilbake om ettermiddag/kvelden før barnets leggetid. I løpet av mai-juni måned kan det avvikles 3 - tre - slike dagsamvær i tillegg til første samvær på Y. B bestemmer hvilke dager samvær skal utøves under hensyntagen til barnet og til at samvær fordeles jevnt i perioden. Fra og med torsdag 20. juni 1991 praktiseres den samværsordning retten har skissert foran, jfr. pkt. 3.
5. I oppfostringsbidrag betaler B til C kr. 600,- - sekshundrede - forskuddsvis den første i hver måned, første gang fra og med mai måned 1991.
6. I medhold av barneloven §38 gis pkt. 1 til og med 5 foran foregrepet tvangskraft og settes i verk umiddelbart. Når det gjelder samværsretten skal overgangsperioden på 1 - en - måned regnes fra 16. mai til 16. juni 1991, hvoretter ordinært samvær kan påbegynnes fra torsdag 20. juni 1991.
7. Hver av partene bærer sine omkostninger ved saken.
A påkjærte slutningens punkter 3 og 4, jf. punkt 6 til Gulating lagmannsrett. Han ønsket gjennom kjæremålet å få opphevet den midlertidige avgjørelse som var fastsatt vedrørende den samværsrett barnet fikk med sin mor.
Ved lagmannsrettens kjennelse av 25. juni 1991 ble herredsrettens kjennelse vedrørende midlertidig avgjørelse om samværsrett stadfestet. Videre kjæremål fra A ble forkastet ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 5. september 1991. A har forøvrig påanket herredsrettens dom når det gjelder spørsmålet om samværsrett.
Da samværsretten ikke ble respektert av A, framsatte B en begjæring av 6. juni 1991 til Midhordland namsrett om tvangsbot, jf. barneloven §48.
Namsretten avsa 1. juli 1991 kjennelse med slik slutning:
1. A ilegges en tvangsmulkt stor kr. 10.000,- - kronertitusen - for hver dag han ikke respekterer den samværsrett som er fastsatt for B med C, født xx.xx.1989 i Midhordlands herredsretts dom og kjennelse av 16. mai 1991, pkt. 3-4 jfr. pkt. 6.
2. A betaler saksomkostninger for namsretten til det offentlige med kr. 2.000,- kronertotusen.
I premissene fremgår at tvangsboten er begrenset til tidsrommet 1. juli 1991 - 31. desember 1991. A påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 20. august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Midhordland namsretts kjennelse stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten kr. 950 - kronernihundreogfemti - til det offentlige. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett kjæremålsutvalg. Han hevder at lagmannsrettens kjennelse er uklar da han har vanskelig for å forstå at lagmannsretten i ramme alvor mener at han skal betale kr. 50.000,- annenhver uke til B inntil han får en avgjørelse av anken til lagmannsretten. Denne uklarhet bør i seg selv være tilstrekkelig til at kjennelsen oppheves. Det er en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten når den etter tvistemålsloven §403 ikke besluttet avholdt muntlig behandling av kjæremålet. Saken dreier seg om hva som er til beste for barnet. Tvangsboten kan ikke ha noe annet formål enn å søke å undergrave anken i hovedsaken. En ankeforhandling har ingen mening dersom det lykkes motparten å få gjennomført samvær gjennom beslutning om foregrepet tvangskraft og fastsettelse av tvangsbot av slike dimensjoner som det er lagt opp til.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Lagmannsrettens kjennelse av 20. august 1991 i sak 91-00770 K oppheves.
Subsidært:
Lagmannsrettens kjennelse av 20. august 1991 i sak 91-00770 K oppheves og henvises til ny behandling i lagmannsretten med pålegg om å avholde muntlig forhandling med nye dommere.
B har i tilsvaret gjort gjeldende at det ikke foreligger uklarhet med hensyn til forståelse og omfanget av tvangsboten. Det er ikke en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke besluttet avholdt muntlig forhandling av kjæremålet. Såvel namsrett og som lagmannsrett har korrekt lagt til grunn at det ikke foreligger noen umulighet hva gjelder spørsmålet om gjennomføring av den fastsatte samværsordning.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger med kr. 2.375,-.
Den kjærende part har inngitt et nytt prosesskrift av 7. oktober 1991.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er et videre kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2.
Den kjærende part gjør for det første gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er uklar. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Innvendingen kan ikke føre fram.
Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten etter tvistemålsloven §403 burde besluttet avholdt muntlig forhandling av kjæremålet. Kjæremålsutvalget viser til at hovedregelen er at et kjæremål skal avgjøres uten muntlig forhandling, jf. tvistemålsloven §403 første og tredje ledd og kjennelsen i Rt-1986-side 1273. I den foreliggende sak ble det ikke fra den kjærende part særskilt begjært muntlig forhandling. Lagmannsretten fant på grunnlag av sakens dokumenter at det slik forholdene her ligger an helt klart ikke foreligger umulighet slik dette begrepet er fastlagt gjennom rettspraksis. Kjæremålsutvalget finner det etter dette klart at det ikke er noen feil at lagmannsretten ikke av eget tiltak besluttet muntlig forhandling om kjæremålet.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kjæremålet har ikke ført fram. Kjæremålsutvalget finner at den kjærende part bør pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til kr. 2.375.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til det offentlige 2.375 - totusentrehundreogsyttifemkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.