HR-1991-570-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-17 |
| Publisert: | HR-1991-00570k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 570 K/1991, jnr 361/1991 |
| Parter: | A (advokat Helge Tveit) mot B. |
| Forfatter: | Dolva, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §156, Tvistemålsloven (1915) §404, Skifteloven (1930) §31 |
Cs dødsbo behandles av Oslo skifterett. Skifteretten sendte 13 desember 1990 et brev til arvingene der det blant annet står:
"Dersom noen av arvingene mener det fremdeles finnes noen tvistepunkter i boet, gir retten herved partene frist til å reise skiftetvist innen den 15. januar 1991. Dersom ingen av partene inngir stevning innen denne frist, vil retten uten ytterligere varsel ta boet opp til slutning og - - -."
B begjærte 4 april 1991 oppreisning for oversittelsen av fristen for å reise skiftetvist.
Skifteretten avsa 25 april 1991 kjennelse med slik slutning:
"Bs begjæring om oppreisning fra den fastsatte frist 15. januar 1991 til å reise skiftetvist tas ikke til følge."
B påkjærte skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. A ble behandlet som kjæremålsmotpart. Lagmannsretten avsa 26 juli 1991 kjennelse med slik slutning:
"B gis oppreisning mot den frist som var satt til 15. januar 1991 til å reise skiftetvist."
Lagmannsretten la til grunn at Bs oppreisningsbegjæring også måtte oppfattes slik at den reiste skiftetvisten. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende saksbehandlingsfeil og feil ved rettsanvendelsen.
Som feil ved lagmannsrettens saksbehandling gjøres det gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn feil faktum hva angår hvem som hadde oppfordring til å reise skiftetvist. Det faktum lagmannsretten har lagt til grunn, er det ikke dekning for i den dokumentasjon som er framlagt. Dette har hatt betydning for resultatet og må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Når det gjelder rettsanvendelsen er det anført at bestemmelsene i domstolsloven ikke kommer til anvendelse for oversittelse av frister til å anlegge sak. Reelle hensyn tilsier også dette. Dersom arvingene skal kunne ta opp igjen ethvert spørsmål som har vært drøftet tidligere og lage tvister omkring dette, vil det i praksis være meget vanskelig å få en effektiv framdrift ved en bobehandling.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 26. juli 1991 i sak 91-1349 K oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 2790.-."
B har i tilsvaret henholdt seg til lagmannsrettens kjennelse og han har lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse i sak nr. 91 - 1349 K av 26. juli 1991 opprettholdes.
2. B tilkjennes omkostninger, som inkluderer juridisk bistand."
I et prosesskrit av 12 september 1991 har advokat Helge Tveit på vegne av A bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er et videre kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404 og domstolsloven §156 annet ledd. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Den kjærende part hevder at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved å legge til grunn feil faktum med hensyn til hvem som hadde oppfordring til å reise skiftetvist. Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten har kommet til sitt standpunkt på grunnlag av sakens dokumenter. Den kjærende parts anførsel retter seg i realiteten mot lagmannsrettens bevisbedømmelse som utvalget ikke kan prøve.
Den kjærende part hevder videre at lagmannsretten har tolket domstolsloven regler om oppreisning feil, når den har lagt til grunn at det kan gis oppreisning for oversittelse av den frist til å reise sak som skifteretten hadde satt. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Det framgår av avgjørelsen i Rt-1990-326, at frist for å reise skiftetvist som skifteretten har fastsatt etter skifteloven §31, omfattes av domstolsloven kapittel 8. Den konkrete anvendelsen av reglene kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. I og med at realiteten i kjæremålet nå avgjøres, er det unødvendig å ta stilling til begjæringen om at kjæremålet gis oppsettende virkning.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han opptrer imidlertid uten prosessfullmektig, og har innlevert et kort tilsvar, hvor det ikke framgår at han har hatt utgifter som han kan kreve erstattet. Kravet tas derfor ikke til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.