HR-1991-612-K - Rt-1991-1372
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-07 |
| Publisert: | HR-1991-00612-K - Rt-1991-1372 (476-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning, Anke over rettsforlik |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00612 K, Lnr. 612 K/1991, jnr. 378/1991. |
| Parter: | Geir Teigen (advokat Johan Hjort) mot Hellik Teigen (advokat Per Urdahl). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Schei |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §404 |
I forbindelse med arbeidsrettssak anlagt av Geir Teigen mot Ring Teigen Jern- og Metallforretning inngikk partene 13. april 1988 rettsforlik for Drammen byrett. Ved forliket begjærte partene saken hevet, og i forliket ble inntatt bestemmelser om fordeling av arv mellom brødrene Geir og Hellik Teigen.
Geir Teigen anket 5. juli 1990 rettsforliket inn for Eidsivating lagmannsrett, samtidig som han begjærte oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Drammen byrett avsa 25. februar 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Oppreisning for oversittelse av ankefristen gis ikke.
2. I saksomkostninger betaler Geir Teigen kr. 15.000,- til Hellik Teigen. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
Geir Teigen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 27 august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes, men med den endring at omkostningsbeløpet settes til 5.000 - femtusen - kroner.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Geir Teigen 4.000 - firetusen - kroner til Hellik Teigen innen 2 - to - uker fra kjennelsen forkynnes.
Geir Teigen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning og feil saksbehandling. Han har i det vesentligste anført:
Etter domstolsloven §153 kan oppreisning gis på to alternative grunnlag. Lagmannsretten har bare drøftet det ene: hvorvidt forsømmelsen av å overholde ankefristen kan bebreides Geir Teigen eller hans prosessfullmektig.
Det andre grunnlag, som lagmannsretten ikke har drøftet, er om det foreligger særlige omstendigheter. Etter utløpet av ankefristen har det lykkes Geir Teigen å fremskaffe opplysninger som viser at Geir Teigen er blitt ført bak lyset med hensyn til den virkelige verdien av boets aktiva. Til støtte for sin oppfatning har Geir Teigen vist til rapporter fra Økokrim. Geir Teigen begjærte oppreisning så snart han på tilfeldig måte fikk indikasjoner på at verdier var blitt holdt skjult for ham da rettsforliket ble inngått.
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at nye opplysninger som er av avgjørende betydning for gyldigheten av rettsforliket, ikke kan ansees som særlige omstendigheter i forhold til domstolsloven §153. Lagmannsrettens tolkning av bestemmelsen er for snever siden den innebærer at oppreisning etter annet alternativ i domstolsloven §153 første ledd i praksis blir umulig.
Geir Teigen har også gjort gjeldende at det er feil lovtolkning om lagmannsretten skulle ha ment at oppreisning er utelukket ved bevisst unnlatelse av å anke i rett tid. En slik forståelse vil også innebære at det ikke blir plass for "særlige omstendigheter" som oppreisningsgrunnlag.
Når det gjelder saksbehandlingen, har lagmannsretten ikke vurdert anmodningen om å få oppnevnt en sakkyndig revisor. Den har heller ikke gått nærmere inn på hvilke rettslige begrensninger som ligger i kravet til "særlige omstendigheter" i domstolsloven §153 første ledd. Lagmannsretten burde også ha opphevet byrettens avgjørelse og hjemvist saken til fortsatt behandling på det grunnlag at Geir Teigen ikke fikk anledning til å imøtegå motpartens tilsvar. Feilen kan klart ha virket inn på innholdet i byrettens kjennelse.
Geir Teigen har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Oppreisning gis.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken henvises til fortsatt behandling for byretten.
Hellik Teigen har tatt til motmæle i kjæremålet og gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket domstolsloven §153 riktig. Geir Teigen har gjennom sitt engasjement overfor Fylkesmannen i 1989/90 for å få rettsforliket opphevet, truffet et valg om å avstå fra retten til selv å anke. Lagmannsretten behøvde derfor ikke diskutere betydningen av de nye bevis som ble påberopt.
Hellik Teigen har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Geir Teigen betaler saksomkostninger til Hellik Teigen med kr 5.000.-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse som lagmannsretten har truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse. Kjæremålet grunnes på at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking - kjæremålsgrunner som utvalget etter bestemmelsen i tvistemålsloven §404 kan prøve.
Lagmannsretten har i sin drøftelse av kjæremålet bemerket at den kjærende part ikke avstod fra å anke som følge av manglende viten om ankefristens utløp. Denne bemerkning synes likevel ikke å innebære at lagmannsretten har bedømt fristoversittelsen som forsettlig, idet kjennelsesgrunnene også inneholder denne bemerkning: "Det sees etter dette heller ikke å foreligge særlige omstendigheter som taler for oppreisning." Denne bemerkning ville ha vært overflødig dersom lagmannsretten hadde bedømt fristoversittelsen som forsettlig.
Utvalget finner grunn til å vise til kjennelse i Rt-1959-1380 hvor utvalget har fremholdt at det beror på en uriktig tolking av domstolloven §153 når retten "uten videre går ut fra at en oversittelse av fristen må anses forsettlig i de tilfelle hvor den som søker oppreisning kjente ankefristen. Det avgjørende må være om han herunder hadde kjennskap til det forhold som er hans ankegrunn."
Ved vurderingen av om det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, må det være riktig å trekke inn i vurderingen at forlik ikke er gjenstand for gjenopptagelse. Lagmannsrettens bemerkning i kjennelsen øverst på side 6 at man skal se bort fra visse opplysninger Geir Teigen mener er avgjørende for gyldigheten av rettsforliket, kan tyde på at lagmannsretten har trukket en for snever ramme for de hensyn som kan tas i oppreisningsavgjørelsen.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må tas til følge slik at lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling på grunn av uklarhet med hensyn til den lovtolking som kjennelsen bygger på.
Den kjærende part har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.