HR-1991-644-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-15 |
| Publisert: | HR-1991-00644k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 644 K/1991, jnr 433/1991 |
| Parter: | X (advokat Tage Karlsen) mot Y (advokat Thorvald Ornell Myhre). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Lund |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §179, §39 |
X og Y ble separert i mai 1987. Etter avtale mellom partene fikk moren foreldreansvaret og den daglige omsorgen for fellesbarna D 2, født xx.xx.1979, og D 1, født xx.xx.1981. Ved stevning 19 januar 1989 reiste Y sak for Bergen byrett med krav om at foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barna skulle overføres til ham. Samtidig krevde han midlertidig avgjørelse om overføring av foreldreansvar og daglig omsorg inntil saken var endelig avgjort. Bergen byrett besluttet ved kjennelse 25 juni 1990 at Y skulle ha foreldreansvar og daglig omsorg for barna inntil saken var rettskraftig avgjort. Det ble samtidig fastsatt at overføring av omsorgen skulle skje innen en uke fra forkynnelse av kjennelsen.
X påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som stadfestet byrettens avgjørelse ved kjennelse 13 september 1990. X ble gitt vanlig samværsrett. Bergen byrett avsa 21 desember 1990 dom i den saken Y hadde anlagt. Ved dommen fikk Y foreldreansvaret og daglig omsorg for barna, mens X fikk vanlig samværsrett. X har påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. 28 august 1991 begjærte X overfor lagmannsretten midlertidig avgjørelse etter barneloven §38.
Gulating lagmannsrett avsa kjennelse i saken 9 september 1991 med slik slutning:
«Begjæringen om midlertidig avgjørelse efter barneloven §38 tas ikke til følge.»
Saksforholdet ellers fremgår av de tidligere avgjørelsene i saken.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten fant at det ikke var fremkommet bevis som gjorde det nødvendig med en endring av rettstilstanden. Retten skulle imidlertid ha foretatt avhør av de vitner som ble påberopt for å forklare seg om alvorlige forhold av stor betydning for barnas situasjon. Selv om hovedforhandling er berammet, bør ikke mulige uholdbare forhold vedvare til dom foreligger.
X har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. X gis foreldreansvaret for D 1, født xx.xx.1981 og D 2, født xx.xx.1979, inntil rettskraftig avgjørelse i ankesaken foreligger.
2. Y tilpliktes å erstatte X, eventuelt Staten, saksomkostningene for Gulating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, som settes til henholdsvis kr 2.500,- og kr 600,-.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.»
I tilsvaret er det anført at lagmannsretten vurderte hensiktsmessigheten av å innhente vitneforklaringer, og at det derfor ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Y har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating Lagmannsretts kjennelse av 29. september 1991 stadfestes.
2. Y tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 900,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder ikke lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er ikke begrenset.
Lagmannsrettens kjennelse av 9 september er en avgjørelse om ikke å endre kjennelsen av 13 september 1990 jf barneloven §39 annet ledd. Etter bestemmelsen kan en midlertidig avgjørelse etter §38 bare endres når særlige grunner taler for det.
Utvalget finner ikke at det foreligger særlige grunner som kan tilsi at man nå endrer den midlertidige avgjørelse som ble truffet i september 1990. Døtrene har siden høsten 1990 bodd hos faren ved Z og har gått på skole der. Etter det opplyste er hovedforhandling i lagmannsretten berammet til 20 januar 1992. Den kjærende part har anført at lagmannsretten skulle ha foretatt avhør av de vitner som var påberopt i begjæringen om ny midlertidig avgjørelse og påfølgende prosesskrift. Utvalget er enig med lagmannsretten i at denne bevisførsel må utstå til hovedforhandlingen.
Kjæremålet tas således ikke til følge.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 13 september 1990 endres ikke.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.