HR-1991-669-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-05 |
| Publisert: | HR-1991-00669k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 669 K/1991, jnr 453/1991 |
| Parter: | A (advokat Geirr Frønes) mot X Fabrikker A/S (advokat Arvid R Ødegård). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §404, §46A, §64 |
A ble den 17 september 1990 sagt opp fra sin stilling ved X Fabrikker A/S med fratredelsestidspunkt 31 oktober 1990. Som årsak til oppsigelsen ble oppgitt høyt sykefravær og tilpasningsvanskeligheter til arbeidet. Ved stevning av 23 november 1990 til Skien og Porsgrunn byrett gikk han til søksmål mot X Fabrikker A/S med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. A gjorde gjeldende sin rett til å bli stående i stillingen. Utover påstand om frifinnelse la X Fabrikker A/S, som bebudet i prosesskrift av 28 mai 1991, under hovedforhandlingen ned påstand om kjennelse for fratreden fra stillingen fra et tidspunkt fastsatt av retten.
Byretten, satt med arbeidslivskyndige meddommere, avsa 16 august 1991 dom og kjennelse med slik slutning:
"I søksmålet: X Fabrikker A/S frifinnes.
I kjennelse: A gis rett til å stå i stillingen inntil saken er endelig avgjort.
I dom og kjennelse: Hver av partene bærer sine omkostninger."
X Fabrikker A/S påkjærte byrettens kjennelse vedrørende rett til å stå i stillingen til Agder lagmannsrett. A anket byrettens dom når det gjelder gyldigheten av oppsigelsen.
Lagmannsretten avsa 24 oktober 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. A pålegges å fratre sin stilling som produksjonsarbeider ved X Fabrikker A/S 1. desember 1991.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter oppsigelsessaken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Denne begjæring ble tatt til følge i kjennelse avsagt av høyesteretts kjæremålsutvalg 27 november 1991.
Kjæremålet gjelder tolkingen av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds tredje punktum. Byretten har tatt feil når den ut fra det totale sykefravær har kommet til at oppsigelsen er saklig. Sykefraværet grunner på et arbeidsuhell og gir derfor ikke grunnlag for oppsigelse. Kjennelsen om fratreden avveier verken forgåelsens art i forhold til bedriftens virksomhet eller at den vil skape problemer i forhold til andre ansatte. Lagmannsretten har unnlatt å foreta denne sentrale vurdering. A har godtatt permisjoner, og har ikke fortrengt andre arbeidstakere. Når det ikke skjer en umiddelbar bevisførsel vil det ikke være korrekt av lagmannsretten å legge vekt på sykefraværet i forhold til de hensyn som det er adgang til å ta i betraktning i forhold til arbeidsmiljøloven §64 nr 1. Det er først og fremst disiplinære forgåelser som vil kunne medføre at fortsettelse av arbeidsforholdet vil være urimelig. Lagmannsretten har heller ikke lagt særlig vekt på den omstendighet at A har søkt om halvdagsstilling av hensyn til datteren, jf arbeidsmiljøloven §46A. Det ville vært naturlig å legge vekt på de de eventuelle reduserte ulemper for bedriften som nettopp dette ville medføre. Bedriften har en ubetinget plikt til å behandle en slik søknad snarest mulig.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. A gis rett til å stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.
Subsidiært:
2. Agder lagmannsretts kjennelse avsagt den 24. oktober 1991 i sak nr. 91-645 oppheves."
X Fabrikker A/S har i tilsvaret gjort gjeldende at kjæremålet angriper lagmannsrettens skjønnsutøvelse som ligger utenfor den begrensende ramme som tvistemålsloven §404 gir. Virkefeltet til urimelighetsbestemmelsen er ikke begrenset til tilfelle der det forekommer disiplinære forgåelser. Det skal foretas en konkret interesseavveining, selv om hovedregelen er at arbeidstageren skal ha rett til å fortsette i stillingen. Når det gjelder de problemer en fratredelseskjennelse påfører arbeidstaker, mangler ikke lagmannsrettens kjennelse en vurdering av de komponenter som etter rettspraksis bør være deler av en slik vurdering. Det er ingen feil ved lagmannsrettens lovforståelse at den har lagt liten vekt på å at en søknad om redusert arbeidstid ikke er behandlet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts slutning i kjennelse av 24. oktober 1991 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsadgangen, og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse, er da begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Utvalget kan i denne sak bare prøve om det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §404 nr 2, eller feil ved lovtolkingen, jf §404 nr 3.
Kjæremålserklæringen må oppfattes derhen at den kjærende part hevder at lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje punktum uriktig og at saksbehandlingen er feilaktig ved at lagmannsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av om de rettslige vilkår er oppfylt for å bestemme fratredelse før saken er endelig avgjort.
Lagmannsretten har korrekt tatt utgangspunkt i at arbeidstakeren etter §61 nr 4 annet ledd har rett til å fortsette i stillingen inntil rettskraftig avgjørelse i oppsigelsessaken foreligger, men at retten - etter krav fra arbeidsgiveren - unntaksvis kan bestemme at arbeidstakeren skal fratre dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.
Lagmannsrettens konkrete vurdering er:
"I dette tilfellet har X Fabrikker A/S begrunnet oppsigelsen med at A har hatt høyt sykefravær og har hatt tilpasningsvansker, en begrunnelse byretten har funnet saklig. Framlagte oppgaver viser at A fra 1986 til og med uke 37 i 1990 har hatt et gjennomsnittlig fravær på 40,7 prosent. Fraværet skyldes dels sykdom og dels permisjon. Samme oppgave viser at fraværsprosenten har økt fra 79 prosent av mulige dagsverk i 1986 til 80,2 prosent i 1990. Mot et slikt fravær, som for øvrig synes å ha vist en stadig økning, kan ikke lagmannsretten se det annerledes enn at det er urimelig å kreve arbeidsforholdet opprettholdt mens oppsigelsessaken varer. At X, slik byretten legger til grunn, har søkt å legge forholdene til rette for produksjonsarbeider A ved bl.a. å frita ham for skiftarbeid og å la ham få fleksitid, understreker en slik urimelighet. Mot en slik bakgrunn finner ikke lagmannsretten å kunne legge avgjørende vekt på As innvendinger om at han på grunn av eneomsorgen for et barn, et påstått opprivende samlivsbrudd og en skade har vært i en spesielt vanskelig situasjon. Heller ikke finner retten å kunne legge særlig vekt på den omstendighet at A har søkt om halv stilling og at problemene av den grunn vil bli redusert for bedriften. Lagmannsretten er enig med X i at bedriften må kunne se en avgjørelse i alle fall i fratredelsesspørsmålet før den tar stilling til søknaden om reduksjon av arbeidstiden."
Denne begrunnelse kan synes noe snau, idet lagmannsretten ikke direkte uttaler noe om hvordan den vurderer muligheten for det sannsynlige utfall av ankesaken, de eventuelle vanskeligheter på arbeidsplassen som det eksepsjonelle sykefravær over en periode på fem år har skapt og hvilke vanskeligheter bedriften ellers måtte bli utsatt for om arbeidsforholdet skulle fortsette under sakens behandling. Imidlertid viser lagmannsretten innledningsvis spesielt til byrettens avgjørelsesgrunner - foruten at den har gjort de henvisninger i sin egen vurdering som er gjengitt ovenfor.
En enstemmig byrett har om selve oppsigelsesspørsmålet blant annet bemerket:
"Retten er etter en samlet vurdering kommet til at oppsigelsen er saklig. Etter rettens oppfatning er fraværet for stort og selv om flere av fraværene skyldes problemer i forbindelse med ekteskapsoppløsning og aleneomsorgen for sin datter, har retten stor forståelse for at fraværet skapte betydelige problemer for bedriften og at bedriften til slutt ikke hadde noe annet valg enn å si ham opp.
Som nevnt foran hadde gjennomsnittlig fravær i tidsrommet 1986 til 1990 vært på 40,7 %. Det kan ikke være tvilsomt at man her har å gjøre med et massivt fravær som har representert et alvorlig problem for bedriften. Retten har forståelse for at A kom i en meget vanskelig situasjon da han ble alenefar høsten 1987 for sin lille datter og at det periodevis var problematisk for ham å kombinere dette sammen med full stilling i bedriften. Det er allikevel rettens oppfatning at han over noen tid burde ha overvunnet disse problemene.
Etter rettens oppfatning har bedriften strukket seg langt i forhold til A og retten er av den oppfatning at bedriften har gjort hva den har maktet i så henseende. Retten viser spesielt til at A så tidlig som i august 1987 ble fritatt for skiftarbeid og fikk dagarbeid. Senere fikk han også fleksitid noe ingen andre produksjonsansatte hadde.
Han har dessuten etter eget ønske både blitt flyttet innen samme avdeling og forflyttet til andre avdelinger. Retten har forståelse for at det på sikt ble noe uro blant de andre produksjonsarbeiderene, som følge av den særbehandlingen som saksøker fikk. Retten har også ved vurderingen av om oppsigelsen er saklig lagt vesentlig vekt på at fagforeningen ved bedriften støttet ledelsen i oppsigelsen av A."
Byretten har gitt en bredere og mere nyansert vurdering av arbeidstakerens forhold, de problemer dette har skapt for bedriften og de forsøk bedriften har gjort for å komme arbeidstakeren i møte i arbeidssituasjonen. - At byretten, med en kort begrunnelse, har kommet til et annet resultat enn lagmannsretten med hensyn til arbeidstakerens rett til å stå i stillingen til hovedsaken er avgjort, er en annen sak.
Lagmannsrettens begrunnelse lest på bakgrunn av den bevisvurdering og avveining en enstemmig byrett har foretatt på grunnlag av fri bevisførsel, gir uttrykk for at arbeidstakeren har hatt et massivt og stadig økende fravær gjennom fem år, og at arbeidstakeren burde ha overvunnet sine problemer over noen tid. Det er lagt vekt på bedriftens forsøk på å hjelpe arbeidstakeren. Deretter er det foretatt en avveining av vanskelighetene for bedriften i en fortsettelse av arbeidsforholdet under sakens behandling mot arbeidstakerens problemer ved fratredelse. Avveiningen har munnet ut i at lagmannsretten har funnet det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.
Etter dette kan kjæremålsutvalget ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn noen uriktig tolking av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje punktum. Den konkrete lovanvendelse er utvalget avskåret fra å overprøve. Heller ikke kan utvalget se at lagmannsrettens vurdering av vilkårene for umiddelbar fratredelse er utilstrekkelig. Kjæremålet må da forkastes dog slik at frist for fratredelse settes til to uker fra forkynnelen av denne kjennelse.
Kjæremålsmotparten har påstått saksomkostningsspørsmålet utsatt til dom foreligger i hovedsaken. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes, dog slik at fratredelsestidspunktet settes til 2 - to - uker fra etter forkynnelsen av denne kjennelse.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.