HR-1991-684-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-12 |
| Publisert: | HR-1991-00684k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 684 K/1991, jnr 478/1991 |
| Parter: | X (advokat Fridtjof Mohr) mot Y (advokat Jens Bjarne Grønland). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Barneloven (1981), §44 |
Ved stevning av 28 september 1989 til Sør-Hedmark herredsrett reiste Y søksmål mot sin fraseparerte ektefelle X for å få dom for samværsrett med fellesbarnet S, født xx.xx.1983. X hadde motsatt seg ethvert samvær mellom faren og S.
Herredsretten avsa 23 november 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Y skal ha samværsrett med sønnen S, født xx.xx.1983.
2. Samværsretten skal gjennomføres på følgende måte:
a. I desember 1990 skal samvær finne sted to ganger á to timer med psykolog A som tilsynsperson.
Tidspunkt og sted for samværene avtales mellom psykolog A og partene.
b. I januar og februar 1991 skal samvær finne sted to ganger a to timer hver uke med tilsynspersonen utpekt av PP-kontoret i Æ eller av PP-kontoret i Z eller eventuelt av annet offentlig behandlingsorgan. Tidspunkt og sted for samværene avtales mellom tilsynspersonen og partene.
c. I tiden 1. mars til 30. juni 1991 skal samvær finne sted som under punkt 2 b, dog slik at samværene utvides til annen hver lørdag fra kl. 12.00 til kl. 17.00.
d. Fra 1. juli 1991 skal det være vanlig samværsrett i henhold til barneloven bestemmelser.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
X påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Y i prosesskrift av 13 mars 1991 begjært midlertidig avgjørelse om samværsrett, jf barneloven §46.
Lagmannsretten avsa 25 oktober 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Fra og med november 1991 til det foreligger dom i ankesaken ved Eidsivating lagmannsrett skal samvær mellom Y og S finne sted to ganger a to timer hver måned. Psykolog A skal være til stede under samværene.
Tidspunkt og sted for samværene avtales mellom psykolog A og S's foreldre.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun motsetter seg samvær inntil anken er prøvet. Forholdet i denne sak er at det nå er gått så lang tid siden samværet opphørte, at den gjenværende tid til dom i saken foreligger, vanskelig kan begrunne en midlertidig avgjørelse som kun er basert på en summarisk prøvelse av saken. S's psykiske helsestilstand er blitt bedret i løpet av det siste år. Lagmannsretten har ikke sørget for at årsakene til bedringen er blitt belyst gjennom nye sakkyndige uttalelser. Det vises til det utilsiktede møte mellom far og barn i oktober i år. S er etter møtet med faren falt tilbake til sitt gamle mønster, og den positive utvikling står i fare for å bli snudd. Psykolog A har frasagt seg vervet som oppnevnt sakkyndig.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Inntil det foreligger dom i ankesaken ved Eidsivating lagmannsrett skal Y ikke ha samvær med S.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Y har i tilsvaret sagt seg enig i lagmannsrettens kjennelse om at samværet så snart som mulig må gjenopptas av hensyn til S's forhold både til far og sine søstre. Han betviler sterkt den fremstilling som er gitt av X etter møtet med barnet i oktober. Møtet var alene begrunnet i S's ønske i ta kontakt med faren. Den ene søsteren har gitt uttrykk for at hun ikke merket noe til de reaksjoner hos S som er gitt fra X. Det vil være best både for S og ham at en tilsynsperson som S kjenner er til stede i forbindelse med de første samværene.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 25. oktober 1991 stadfestes med den korreksjon at tilsynsperson skal utpekes av pedagogisk psykologisk kontor i Z.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til en dom eller kjennelse avslutter saken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et kjæremål over lagmannsrettens foreløpige avgjørelse etter barneloven §46 om samværsrett så lenge saken varer. Utvalget har full kompetanse i saken. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §44 tredje ledd.
Herredsrettens dom bygger på uttalelse fra oppnevnte sakkyndige om at samvær mellom far og sønn bør gjenopptas snarest. Moren har anket og gjort gjeldende at det ikke er foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering i forhold til sønnens spesielle situasjon og de særlige samarbeidsproblemer mellom partene. Det er bedt oppnevnt nye sakkyndige. Saken synes beklageligvis å ha tatt tid i lagmannsretten. En sakkyndig er oppnevnt, mens oppnevnelse av ytterligere en sakkyndig såvidt skjønnes gjenstår. Dette medfører at det vil gå noen tid før ankeforhandling kan bli holdt.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at det nå bør besluttes en begrenset samværsordning under tilsyn. Dette er i samsvar med klar anbefaling fra de oppnevnte sakkyndige for herredsretten, og utvalget kan ikke se at det er særlige betenkeligheter forbundet med en slik ordning. Opplysningene om et møte i høst mellom far og sønn er motstridende. Det som foreligger gir etter utvalgets syn ikke grunn til å utsette spørsmålet om midlertidig ordning med hensyn til samvær.
Da psykolog A har frasagt seg vervet som sakkyndig, må ny tilsynsperson utpekes. Utvalget antar at tilsynspersonen bør utpekes av pedagogisk psykologisk kontor i Z kommune. Fortrinnsvis bør det utpekes en tilsynsperson som foreldrene er enige om.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste med den endring som er nødvendig som følge av at psykolog A har trukket seg. Partene er enige om at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes med den endring at tilsynspersonen utpekes av pedagogisk psykologisk kontor i Z.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.