HR-1991-690-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-16 |
| Publisert: | HR-1991-00690k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 690 K/1991, jnr 459/1991 |
| Parter: | X (advokat Johan Widerøe) mot Y (advokat Sigurd Knudtzon). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barnebortføringsloven (1988), §86, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §15, Barnebortføringsloven (1988) §12 |
X og datteren D vendte ikke hjem til USA etter ferie i Norge sommeren 1990. X's ektefelle Y begjærte 17 oktober 1990 datteren utlevert til USA under henvisning til Haag-konvensjonen av 25 oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring, jf lov 8 juli 1988 nr 72.
Oslo namsrett forkastet begjæringen om utlevering ved kjennelse 19 november 1990. Y påkjærte avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett som opphevet namsrettens avgjørelse ved kjennelse 19 juni 1991 og besluttet at D skulle tilbakeleveres til faren. Videre kjæremål fra X til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet ved kjennelse 19 september 1991.
Y fremsatte 15 oktober 1991 begjæring for Z namsrett om at utleveringen skulle iverksettes. Z namsrett avsa kjennelse 25 oktober 1991 med slik slutning:
"1. X pålegges straks, og senest før den 18. november 1991 å tilbakelevere D, født xx.xx.1987 til Y.
Tilbakeleveringen skal finne sted i USA og på sted fastsatt etter nærmere konferanse med Ys prosessfullmektig.
2. Dersom pålegget i punkt 1 ikke etterkommes, og barnet fortsatt befinner seg i Norge den 18. november 1991 uten skriftlig samtykke fra faren Y, skal namsmannen i Ø, eller namsmannen på det sted der barnet da befinner seg, avhente henne og overlevere henne til Y på avtalt sted i Norge. Under avhenting og overlevering skal namsmannen være bistått av representant fra det stedlige barnevern og, om nødvendig, av en barnepsykiatrisk sakkyndig.
3. X tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til Y med kr 3.000,- - kronertretusen 00/100 -."
X påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Samtidig ba hun om at kjæremålet måtte gis oppsettende virkning. Ved Z namsretts kjennelse 15 november 1991 ble oppsettende virkning nektet.
Eidsivating lagmannsrett avsa kjennelse 20 november 1991 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes X å betale til Y 2.000,- - totusenkroner er innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
X begjærte 20 november 1991 gjenopptagelse av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 19 september 1991.
Saksforholdet ellers fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
X påkjærte i rett tid lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun ba samtidig om at kjæremålet måtte gis oppsettende virkning. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning ved kjæremålsutvalgets kjennelse 27 november 1991 ( HR-1991-00665K ).
I kjæremålet har X vist til tidligere anførsler i saken, til gjenopptagelsesbegjæringen datert 20 november 1991 og til prosesskrift av samme dato vedrørende oppsettende virkning.
X har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt. Saken utsettes inntil dommeravhør er gjennomført og forklaringen behørig vurdert av fagkyndig.
Subsidiært. Z namsretts kjennelse av 25. oktober 1991, stadfestet av Eidsivating Lagmannsrett 20. november 1991 oppheves i h.t. tvistemålsloven §86,2. ledd.
I begge tilfelle. Y idømmes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett etter nærmere oppgave."
I tilsvar fra Y er det anført at kjæremålet ikke kan føre frem. Kjæremålsutvalget har begrenset kompetanse i videre kjæremål, og både det forhold at tilbakeleveringssaken er begjært gjenopptatt, og de øvrige påberopte faktiske forhold ligger utenfor det utvalget kan prøve.
Det formodes at X vil angripe lagmannsrettens lovtolking. Hun har tidligere gjort gjeldende at det ikke i tilstrekkelig grad er tatt hensyn til Haagkonvensjonen, jf lov 8 juli 1988 nr 72 §12 særlig punkt b og d. Dette er imidlertid et angrep på den konkrete rettsanvendelsen som ikke er gjenstand for prøvelse i videre kjæremål. Det anføres ellers at både namsrett og lagmannsrett har tolket §12 riktig ved å legge til grunn samme tolking som i den rettskraftige kjennelsen om tilbakelevering.
Y har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens og lagmannsrettens kjennelser stadfestes.
2. Y tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Lagmannsrettens avgjørelse er avsagt etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller om lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig, §404 nr 2 og 3.
X har i kjæremålserklæringen vist til tidligere anførsler i saken, til sin gjenopptagelsesbegjæring av 20 november 1991 og til begjæringen om oppsettende virkning, men har ikke presisert sine anførsler for utvalget. Utvalget forstår hennes subsidiære påstand - henvisningen til tvistemålsloven §86 annet ledd - slik at hun angriper lagmannsrettens saksbehandling. For øvrig angripes såvidt skjønnes lagmannsrettens rettsanvendelse og vurderinger.
Lagmannsrettens avgjørelse i nærværende sak gjelder iverksetting av avgjørelsen om tilbakelevering av D til faren. Lagmannsretten har bygget på den rettskraftige avgjørelse om tilbakelevering og har vurdert forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven §15. Lagmannsretten har ikke funnet at det har fremkommet nye opplysninger på fullbyrdelsesstadiet som kan sette saken i en annen stilling.
Lagmannsretten har således vurdert konkret det som forelå av nye opplysninger og anførsler i saken. Utvalget kan ikke se at det her er begått feil ved saksbehandlingen ved at lagmannsretten på dette stadium av saken bygget på det som forelå og ikke fant grunn til å innhente ytterligere opplysninger.
Angrepet på lagmannsrettens vurderinger og konkrete rettsanvendelse kan utvalget på grunn av den begrensede kompetanse ikke prøve. Utvalget tilføyer at det ikke foreligger holdepunkter for at lagmannsretten har tolket noen lovbestemmelse uriktig.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må forkastes. Det følger av det som er sagt ovenfor sammenholdt med utvalgets begrensede kompetanse at det ikke er grunnlag for å ta til følge kravet om utsettelse av saken.
Y har krevd saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge med kroner 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X til Y 1.500,- - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.