HR-1991-7-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-10 |
| Publisert: | HR-1991-00007k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 7 K/1991, jnr 410/1990 |
| Parter: | Oddrun Bjerkan (advokat Morten Fossum) mot Aasmund Ertsaas (advokat Trond Peder Nilsen) Bjørn Ertsaas, Olav Kne. |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Sameigelova (1965) §15 |
Kjennelse:
Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas, Olav Kne og Oddrun Bjerkan eier i sameie en tinglyst festekontrakt til eiendommen Sjøgata 1, gnr 315 bnr 271 i Levanger samt bygningene på eiendommen. Oddrun Bjerkan har en sameieandel på 3/6, mens de øvrige sameiere har en sameieandel på 1/6 hver. Formålet med å overta festeretten og bygningene var å drive restaurantvirksomhet. Den 29. januar 1990 begjærte Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas og Olav Kne overfor Stjør- og Verdal namsrett sameiet oppløst ved at sameiegjenstanden måtte selges etter reglene om tvangsauksjon eller annet tvangssalg så langt de passer, jf sameieloven §15. Oddrun Bjerkan motsatte seg at sameiet ble oppløst. En av innsigelsene gikk ut på at det i det fremlagte forslag til auksjonsvilkår var parsellen gnr 315 bnr 309 innbefattet i det sameie som skulle oppløses. I auksjonsvilkårene stod det at denne parsellen var sammenføyd med gnr 315 bnr 271, mens Oddrun Bjerkan hevdet at denne parsellen ble eid av henne alene.
Namsretten avsa 17. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om tvangsauksjon nektes fremmet.
2. Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas, og Olav Kne tilpliktes in solidum til innen 2-to-uker å erstatte
Oddrun Bjerkan sakens omkostninger med kr 3.000,- - kronertretusen -."
Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas og Olav Kne påkjærte namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 5 november 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Den begjærte tvangsauksjon om oppløsning av sameie i Sjøgt. 1, gnr. 315 bnr 271 fremmes.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Oddrun Bjerkan til Bjørn Ertsaas, Aasmund Ertsaas og Olav Kne 3.400,- - tretusenfirehundre - kroner og for lagmannsretten 6.300,- sekstusentrehundre - kroner.
Oppfyllelsfristen er 2 - to - uker fra lagmannsrettens kjennelse."
Lagmannsretten kom til at Oddrun Bjerkans innsigelser var klart grunnløse, og at det klart fremgikk at bnr 309 var festet av sameiet. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Oddrun Bjerkan har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 nr 2. Det er anført i kjæremålserklæringen:
"Lagmannsretten har til tross for at der ikke finnes formelle eller uformelle sameievedtak om at den utvidelse av festeareal Oddrun Bjerkan søker om i sitt brev av 2. mars 1989, skal tilhøre alle ovennevnte parter i sameie, lagt dette til grunn. Dette ut fra det syn at man var pålagt å utvide festearealet pga rømningsveier.
Det må her være en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ikke synes å overhodet vurdere om rømningsveier kunne ordnes på annen tilfredsstillende måte, f. eks på den andre siden av brygga. Det må her også understrekes at virksomheten var i lovlig drift, da Oddrun Bjerkan skrev nevnte brev.
Hovedbeveggrunnen når Oddrun Bjerkan skrev sitt brev av 2. mars, og på eget iniativ, var at det skulle ordnes med uteservering, et prosjekt kjæremotpartene i utgangspunktet ikke var interessert i. At pålegget om nye rømningsveier også ville bli løst ved Oddrun
Bjerkans iniativ, var utelukkende en positiv sidevirkning.
At samtlige sameiere nå står som festere både til bnr 271 og bnr 309, skyldes at kjæremotpartene har bevirket offentlige myndigheter til å fatte vedtak på uriktige og ufullstendige grunnlag. Vedtakene er derfor ugyldig."
Når det gjelder rettidigheten av kjæremålserklæringen er det hevdet at denne ble postlagt 21. november 1990 om kvelden på kjæremålsfristens siste dag, og at denne er rettidig, selv om konvolutten er poststemplet 22. november 1990.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Den begjærte tvangsauksjon om oppløsning av sameiet i Sjøgt 1, gnr 315 bnr 271 nektes fremmet.
2. Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas og Olav Kne dømmes til in solidum å betale i saksomkostninger til Oddrun
Bjerkan for behandling i namsrett, lagmannsrett og høyesterett kr 13.000,-."
Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas og Olav Kne har i tilsvaret gjort gjeldende at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil. Det bevistema som nå bringes inn i saken forelå ikke tidligere. Når lagmannsretten har kommet til at Oddrun Bjerkan på vegne av sameiet søkte om utvidelse av tidligere festeareal, og at begrunnelsen var å sikre rømningsvei, så er dette et resultat av lagmannsrettens bevisbedømmelse av faktum. Denne bedømmelse kan ikke prøves i et videre kjæremål. Det er ikke riktig at kjæremålsmotpartene har bevirket offentlige myndigheter til å fatte vedtak på uriktige og ufullstendige grunnlag. Når det gjelder rettidigheten av kjæremålserklæringen godtas det at den er rettidig hvis den er postlagt innen kl 0000 torsdag 22. november 1990.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
2. Frostating lagmannsretts kjennelse av 5. november 1990 stadfestes, dog slik at det skal erlegges 18 % p. a. rente av idømte saksomkostninger kr 9.700,- fra 21. november 90.
I begge tilfeller:
3. Oddrun Bjerkan tilpliktes å erstatte Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas og Olav Kne saksomkostninger for Høyesterett med kr 1.400,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter omstendighetene godtas kjæremålet som rettidig.
Det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset av bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens saksbehandling.
Den feil som er anført, at "lagmannsretten ikke synes å overhodet vurdere om rømningsveier kunne ordnes på annen måte," retter seg i realiteten mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ikke kan prøves av utvalget. Det dreier seg forøvrig om et argument i forbindelse med bevisbedømmelsen som i det hele tatt ikke var gjort gjeldende for de underordnede instanser.
Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet må forkastes.
Kjæremotpartene blir å tilkjenne saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til 1.400 kroner. Videre må kravet om renter av lagmannsrettens saksomkostningsbeløp tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. kjæremålet forkastes.
2. i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse gjøres den endring at det skal betales 18 - atten - prosent rente p.a. av idømte saksomkostninger på kr 9.700 - nitusensjuhundre - fra 21. november 1990.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oddrun Bjerkan 1.400 - ettusenfirehundre - kroner til Aasmund Ertsaas, Bjørn Ertsaas og Olav Kne i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.