HR-1991-706-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-18 |
| Publisert: | HR-1991-00706k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 706 K/1991, jnr 434/1991 |
| Parter: | A (advokat Arild Øvergård) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Frode Innjord). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §7, §12, §14 |
Oslo byrett avsa 15 oktober 1990 dom i sak om gyldigheten av oppsigelse av A fra stilling ved Rikshospitalet med slik domsslutning:
Staten ved Sosialdepartementet frifinnes.
A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I ankeerklæringen krevde hun oppnevnt medisinske sakkyndige for å vurdere i hvilken grad hun var blitt mobbet i arbeidsforholdet. I prosesskrift av 19 april 1991 har hun foreslått følgende mandat for de sakkyndige:
1. Det gis på basis av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven, jfr. særlig §7, §12 og §14, en vurdering av hvorvidt det arbeidsmiljø A har hatt på Rikshospitalet har vært fullt forsvarlig ut fra både en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha hatt innvirkning på As fysiske og psykiske helse og velferd. I denne undersøkelse må ikke bare det nåværende arbeidsmiljø klarlegges, men også såvidt mulig det arbeidsmiljøet A tidligere har hatt ved Rikshospitalet.
2. As nåværende arbeidsevne vurderes.
3. Dersom det konstateres svikt i hennes arbeidsevne, redegjøres for den mulige betydning arbeidsmiljøet har hatt for dette.
4. Samtlige av sakens dokumenter forutsettes oversendt den sakkyndige på vanlig måte. Innhenting av tilleggsopplysninger kan skje ved direkte henvendelse til Rikshospitalet, medarbeidere/tidligere medarbeidere eller As lege.
5. Den sakkyndige forutsettes å møte under hovedforhandlingen for å kunne supplere sine skriftlige uttalelser.
Staten v/Sosialdepartementet foreslo følgende mandat for de sakkyndige:
1. De gis en begrunnet uttalelse om de faktorer ved Rikshospitalets arbeidsmiljø som kan ha hatt innvirkning på As fysiske og psykiske helse og hennes evne til å utføre arbeide tilfredstillende. Uttalelsen skal såvidt mulig omfatte samtlige avdelinger hvor A har arbeidet.
2. Som den ankende parts pkt. 4.
3. Som den ankende parts pkt. 5.
Lagmannsretten v/forberedende dommer besluttet i brev av 31. mai 1991:
Lagmannsretten kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å oppnevne sakkyndige for å vurdere den ankende parts arbeidsmiljø på Rikshospitalet.
Spørsmålet og dets betydning må vurderes av retten på grunnlag av bevisførselen på vanlig måte. Begjæringen om oppnevnelse av sakkyndige tas således ikke til følge.
A påkjærte beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 23. august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens beslutning av 31. mai 1991 oppheves og begjæringen om oppnevnelse av sakkyndige hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Lagmannsretten v/forberedende dommer har i brev av 11. oktober 1991 besluttet:
Spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndige er vurdert på ny, jf. lagmannsrettens brev av 25. september 1991. Den ankende part har akseptert det forslag til mandat som er formulert av ankemotparten, jfr. dok. 34.
Lagmannsretten forstår dette slik at partene er enige om at det ikke er behov for sakkyndig vurdering av den ankende parts nåværende arbeidsevne. Dette er lagmannsretten enig i. Hvorledes arbeidsmiljøet faktisk har vært, må lagmannsretten ta standpunkt til å grunnlag av bevisførselen, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. august 1991. Det som gjenstår som tema for en mulig sakkyndig uttalelse, er hvilken betydning arbeidmiljøet - slik dette fremstår som et resultat av lagmannsrettens bevisvurdering - kan ha hatt for den ankende parts arbeidsevne på tidspunktet for oppsigelsen. Lagmannsretten har kommet til at også dette spørsmålet bør vurderes og avgjøres av den dømmende rett, og at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å oppnevne sakkyndige vedrørende det begrensede spørsmål det her er tale om. Begjæringen om oppnevnelse av sakkyndige tas etter dette ikke til følge.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det er feil av lagmannsretten å legge til grunn at det er enighet om at det ikke er behov for sakkyndig vurdering av As nåværende arbeidsevne, og motpartens mandatforslag kan heller ikke oppfattes på denne måten. De sakkyndiges arbeid må nettopp blant annet være å vurdere hennes nåværende arbeidsevne. Det er videre feil av lagmannsretten å legge til grunn at betydningen av arbeidsmiljøet for hennes arbeidsevne på tidspunktet for oppsigelsen, alene kan avgjøres som et resultat av lagmannsrettens bevisvurdering, når denne bevisvurdering ikke inneholder sakkyndige uttalelser. Denne saken er spesiell og har aspekter til hva man vil kalle mobbeproblematikk og arbeidsmiljøets påvirkning på hennes fysiske og psykiske helse og følgelig arbeidsevne, som er utover det normale. Til dette trengs det særlig sakkyndig kompetanse, som lagmannsretten vanligvis ikke forutsettes å kunne inneha.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
Eidsivating lagmannsretts beslutning av 11. oktober 1991 om nektelse av oppnevnelse av sakkyndig oppheves.
Staten v/Sosialdepartementet har i tilsvaret gjort gjeldende at det er av mindre interesse å få en generell vurdering av As nåværende arbeidsevne. Vurderingstemaet i saken er hvorvidt hun må anses å være varig uskikket for stillingen. Dette må avgjøres av lagmannsretten etter en konkret vurdering på grunnlag av sakens fakta. Statens forslag innebar ingen forutsetning om en sakkyndig vurdering av hennes generelle arbeidsevne. Selv om staten i utgangspunktet ikke reiste innsigelse mot at det ble oppnevnt sakkyndige for å vurdere arbeidsmiljøets betydning for hennes evne til å utføre arbeidet tilfredsstillende, er staten enig med lagmannsretten i at heller ikke denne problemstilling nødvendiggjør oppnevnelse.
Det er i tilsvaret lagt ned slik påstand:
Kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Spørsmålet om det skal oppnevnes sakkyndige i en sak beror på en skjønnsmessig vurdering av behovet for sakkyndig bistand for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. I denne vurderingen vil mange momenter spille inn, herunder partenes syn på spørsmålet.
Lagmannsretten har foretatt en slik samlet vurdering og konkludert med at det ikke er tilstrekkelig grunnlag til å oppnevne sakkyndig. Utvalget finner ikke at denne vurdering bør settes til side.
Utvalget går ikke inn på spørsmålet om hva som nærmere lå i statens mandatforslag. Lagmannsretten har under enhver omstendighet selv vurdert behovet for en sakkyndig uttalelse om As nåværende arbeidsevne.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Saksomkostninger er ikke krevet idet partene er enige om at omkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.