HR-1991-833-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-06 |
| Publisert: | HR-1991-00833s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 833/1991, jnr 384/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, Straffeprosessloven (1981) §171, §390a, §184, §388 |
Kjennelse :
A født xx.xx.1958 er siktet for overtredelse av straffeloven §227 og §390a. 17. april 1991 begjærte Bodø politikammer A varetektsfengslet for fire uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 nr 3.
Salten forhørsrett avsa kjennelse 17. april 1991 med slik slutning:
"Vilkårene for å anbringe siktede i varetekt foreligger ikke, jfr. straffeprosessloven §171 første ledd. Han blir derfor å løslate."
Bodø politikammer påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som avsa kjennelse 23. april 1991 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1958, kan holdes varetektsfengslet inntil annerledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover 15. mai 1991."
Saksforholdet ellers fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsretten har tolket uttrykket "skjellig grunn" i straffeprosessloven §171 første ledd uriktig. Det foreligger ikke skjellig grunn til mistanke om at han med utsagnene "ta henne" og "knekke henne" har ment å true med voldtekt, legemsbeskadigelse eller lignende. Utsagnet "knekke henne" er fremsatt i frustrasjon fordi han er glad i fornærmede, men ikke kan få henne. Det er lite konkret i utsagnene. Eventuelt forsett vil være avhengig av at han på tidspunktet da utsagnene ble avgitt, har tenkt seg muligheten av voldsforbrytelser som nevnt. Tvangshandlingene fra As side, hans psykiske problemer og den uttrykte angst for å miste kontroll trekker i retning av sterk tvil med hensyn til om han i det hele tatt har tenkt på konkrete handlinger.
A har nedlagt påstand om løslatelse.
Bodø politikammer viser til sitt kjæremål til lagmannsretten og påstår lagmannsrettens kjennelse opprettholdt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jfr straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle er angitt at kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, jfr §388 nr 3. Det som konkret påberopes gjelder imidlertid lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete vurdering for øvrig. Disse spørsmål faller utenfor det utvalget kan prøve. Kjæremålet må derfor avvises.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet avvises