HR-1991-896-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-16 |
| Publisert: | HR-1991-00896s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 896/1991, jnr 463/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §49, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §174, §184, §185, §240, §388 |
Dansk statsborger A, født xx.xx.1955, ble av politimesteren i Kristiansand den 29. november 1990 siktet for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd, jf §49 - forsøk på innføring av ca 2,2 kg hasjsis til Norge den 27. november 1990. Samme dag ble han begjært varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 2 med brev og besøksforbud i 4 uker. Ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 30. november 1990 ble begjæringen tatt til følge.
Den 19. desember 1990 ble siktelsen endret til å gjelde forsøk på overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet og femte ledd.
Varetektsfengslingen er senere blitt forlenget, senest ved Kristiansand forhørsretts kjennelse av 10. april 1991 som har slik slutning:
"Siktede A, dansk p.nr. X, kan med hjemmel i straffeprosessloven §184, §185, jfr. §172, §174 første ledd samt §240 holdes i fengslig forvaring inntil videre, men ikke utover fredag 14. juni 1991 kl. 15.00, med mindre politiet finner å kunne løslate ham tidligere."
Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett.
Den 16. april 1991 ble siktelsen endret til å gjelde medvirkning til fullbyrdet overtredelse av straffeloven §162 annet ledd ved at siktede skal ha medvirket til at det om kvelden den 28. november 1990 ble innført 2,075 kg hasjis til Norge.
Ved kjennelse 17. april 1990 forkastet Agder lagmannsrett kjæremålet.
Om saksforholdet og anførslene for forhørsretten og lagmannsretten, vises til de avsagte kjennelser.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har for kjæremålsutvalget fremsatt de samme anførsler som for lagmannsretten.
Han anfører at det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke etter siktelsen. Han har kun formidlet kontakt mellom en kjøper og en selger. Han visste ikke om handelen ble en realitet. Det foreligger da utelukkende straffri forberedelse.
Siktede anfører at straffeprosessloven §172 ikke kan få anvendelse. Det foreligger ikke tilståelse eller andre forhold som styrker mistanken.
Det anføres videre at fortsatt fengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor siktede som tidligere ikke er straffedømt og som er i fast arbeid. Dersom det foreligger et staffbart forhold fra hans side i saken, er dette av beskjeden karakter. Ved eventuell domfellelse vil straffen bli beskjeden, og han vil kunne regne med løslatelse etter å ha sonet halve straffen. Før øvrig er fengslingssurrogater anvendelige.
Påtalemyndigheten som er kjent med kjæremålet, har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at det i dette kjæremål har full kompetanse, jfr. straffeprosessloven §388 nr 6.
De anførsler som er gjort i kjæremålet til utvalget, er de samme som i kjæremålet til lagmannsretten. Utvalget er enig med lagmannsretten i resultatet og kan også slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. Utvalget er således enig med lagmannsretten i at det foreligger forhold som i særlig grad styrker mistanken. Utvalget er også enig med lagmannsretten når det gjelder anvendelse av §185 første ledd fjerde punktum og i at fengsling frem til 14. juni 1991 ikke representerer et uforholdsmessig inngrep. Det samme gjelder lagmannsrettens vurdering av om det bør benyttes fengslingssurrogater.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes