HR-1991-9-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-10 |
| Publisert: | HR-1991-00009k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 9 K/1991, jnr 405/1990 |
| Parter: | Laila Sømoen (advokat Liv Clemetsen) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (assisterende regjeringsadvokat Bård Tønder). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61B, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §404, §61C |
Kjennelse:
Laila Sømoen ble med virkning fra 1. januar 1987 fast ansatt som førstekonsulent i lønnstrinn 26 med stillingsfunksjon informasjonsleder i Oslo teledistrikt. I mai 1989 ble det kunngjort en nyopprettet stilling som informasjonssjef ved Oslo teledistrikt. Hun søkte ikke denne stillingen. Hun gjorde gjeldende at den nye stillingen hadde samme arbeidsområde som den hun var tilsatt i, og hun mente at det i praksis forelå en oppsigelse. Ved stevning av 2. februar 1990 til Oslo byrett reiste hun sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Staten som i tilsvaret hevdet at det ikke forelå en oppsigelse, la ned prinsipal påstand om avvisning av saken.
Byretten avsa 30. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 323/90 - 40 ved Oslo byrett skal ikke behandles etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61B og C.
2. Laila Sømoen betaler i saksomkostninger til Staten v/Samferdselsdepartementet med kr 1000,- - kronerettusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen."
Laila Sømoen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 24. oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Laila Sømoen til Staten v/Samferdselsdepartementet 1.200 - ettusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Det nærmere sakforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Laila Sømoen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder avgjørelsens innhold. Det er i kjæremålet redegjort for omstendigheter som gjør det vanskelig å forstå hvorfor lagmannsretten ikke har kommet til at det foreligger en klar degradering av henne.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt
Underinstansens avgjørelse oppheves og saken hjemvises til avgjørelse ved Oslo byrett.
2. Subsidiært
Sak nr. 323/90-40 ved Oslo byrett skal behandles etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61B og §61C.
3. I begge tilfeller kjennes den kjærende part sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Staten v/Samferdselsdepartementet har i tilsvaret gjort gjeldende at kjæremålserklæringen ikke gjelder tolkningen av lovforskrift. Det hevdes derfor at det ikke foreligger noen feil ved lagmannsrettens avgjørelse som kan prøves i et videre kjæremål.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. I kjæremålserklæringen er der ingen anførsler som utvalget kan prøve, og slike anførsler finnes heller ikke i den kjærende parts prosesskrift 18. desember 1990. Kjæremålet må derfor avvises.
Den kjærende part må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd, dekke kjæremotpartens saksomkostninger for utvalget. Beløpet settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet avvises.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Laila Sømoen til staten v/Samferdselsdepartementet 1.000 - tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.