HR-1991-95-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-28 |
| Publisert: | HR-1991-00095k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 95 K/1991, jnr 86/1991 |
| Parter: | X (advokat Målfrid Ølberg) mot Y (advokat Svein Ueland). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Barneloven (1981) §38, §180, §404 |
Kjennelse :
Y reiste 20. november 1990 sak for Sandnes herredsrett mot sin tidligere samboer X med krav om foreldreansvar og daglig omsorg for fellesbarna S1 født xx.xx.1983 og S2 født xx.xx.1982. Det ble samtidig begjært midlertidig avgjørelse om daglig omsorg for barna frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken.
Sandnes herredsrett avsa 23. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Y overtar den daglige omsorg for barna S1, født xx.xx.1983 og S2, født xx.xx.1982 inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken."
Kjennelsen ble under henvisning til barneloven §38 tredje ledd avsagt uten at X fikk anledning til å uttale seg.
X påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 15. januar 1991 med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken."
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser. X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har anført at det ikke var nødvendig for herredsretten å treffe avgjørelse straks, uten at hun fikk uttale seg. Det vises til at Y hadde hatt hånd om barna siden 5. november 1990, og at partene hadde hatt løpende kontakt om hva som skulle skje videre.
X anfører ellers bl a at hun ikke kjenner igjen beskrivelsen av de faktiske forhold som gjelder hennes omsorgsevne, omgangskrets og alkoholbruk. Det fastholdes at det ikke er noe å utsette på hennes omsorgsevne utover tiden omkring årsskiftet 88/89 da hun fremdeles var i sjokktilstand etter samboerens død. De signalene det vises til i sosialkontorets uttalelse, som lagmannsretten har tillagt vekt, stammer antakelig fra Y selv.
Det anføres at Y har opplyst at han var lovet jobb på land, men at han likevel er reist offshore som vanlig. Besteforeldrene tar hånd om barna. Situasjonen med begjæring om midlertidig avgjørelse synes å være overdramatisert, om ikke uten hold i det hele tatt.
X har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse i sak 17/1991 oppheves.
2. X tilkjennes sakens omkostninger."
I tilsvaret anfører Y at omsorgsovertakelsen var begrunnet i en ren nødsituasjon. Moren har uttalte rusproblemer, og det var barna som ba om å få komme til faren. Ut fra den nødssituasjon som forelå, hadde herredsretten full anledning til å treffe avgjørelse uten at motparten ble hørt.
Y anfører videre at han var innvilget permisjon fra arbeidet etter omsorgsovertakelsen i november. Situasjonen har imidlertid roet seg ned, og Ys foreldre har flyttet til hans enebolig og tar hånd om barna i den 14. dagers perioden Y er offshore. Y har en stående avtale med arbeidsgiver om at han kan reise på land på dags varsel, og han har løpende telefonisk kontakt med hjemmet flere ganger pr dag. Besteforeldrene er for øvrig ressurssterke personer som har et meget godt forhold til sine barnebarn.
Y har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse i sak 17/1991 stadfestes.
2. Y tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen, og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse, er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremål over saksbehandlingen kan bare begrunnes med saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side, ikke også med saksbehandlingsfeil i underinstansen. Kjæremålet over lovanvendelsen kan bare begrunnes med at en "lovforskrift" er tolket feil. Den konkrete lovanvendelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Det kan ikke kjæres med den begrunnelse at lagmannsretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse.
Det kan ikke sees å være påberopt slike feil ved lagmannsrettens avgjørelse som kjæremålsutvalget etter dette kan prøve. Når det gjelder anførselen om at det ikke var nødvendig for herredsretten å treffe avgjørelse straks, uten at X fikk uttale seg, skal bemerkes at denne anførsel ikke gjelder saksbehandlingen for lagmannsretten. Det den kjærende part ellers gjør gjeldende, vedrører lagmannsrettens bevisvurdering og anførsler om endrede faktiske forhold etter at lagmannsrettens avgjørelse forelå. Intet av dette har utvalget kompetanse til å prøve.
Etter dette blir kjæremålet å avvise.
Kjæremålet har vært forgjeves, men kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum jf §180 første ledd bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken.