HR-1991-96-B - Rt-1991-705 - UTV-1991-941
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-21 |
| Publisert: | HR-1991-00096-B - Rt-1991-705 (226-91) - UTV-1991-941 |
| Stikkord: | (Veritas-dommen II), Skatterett, Stiftelse, Erverv til formål |
| Sammendrag: | Saken gjaldt Det norske Veritas sin skatteligning for 1981. Spørsmålet var om Veritas var skattepliktig for formue og inntekt i henhold til Skatteloven (1911) § 15 første ledd bokstav b, eller om stiftelsen var skattefri etter Skatteloven (1911) § 26 bokstav k første ledd. |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett 10.12.1987 - Eidsivating lagmannsrett 18.12.1989 - Høyesterett HR-1991-00096B, L.nr 96B/1991, nr 82/1990 |
| Parter: | Det norske Veritas (advokat Håkon Løchen) mot Bærum kommune (advokat Ole Raadim) |
| Forfatter: | Tjomsland, Schei, Aasland, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §26, §15, Byskatteloven (1911) §21, Tvistemålsloven (1915) §105, Ligningsloven (1980) §9 |
Dommer Tjomsland: Saken gjelder spørsmålet om Det norske Veritas, heretter omtalt som Veritas, er skattepliktig for formue og inntekt i henhold til skatteloven §15 første ledd bokstav b, eller om stiftelsen er skattefri etter skatteloven §26 bokstav k første ledd. Saken gjelder ligningen for 1981.
Veritas ble stiftet i 1864 som en forening av norske skipsassuranseforeninger for å utføre klassifikasjon og besiktigelse av skip. Senere ble også andre medlemmer opptatt. Veritas hadde ikke vært skattlagt tidligere da foreningen i 1950 ble ilignet formues- og inntektsskatt til Oslo kommune. Veritas bestred ligningen og fikk - ved Høyesteretts dom i Rt-1955-175 - medhold i at foreningen var en skattefri innretning etter byskatteloven §21 bokstav k første ledd (nå skatteloven §26 bokstav k første ledd). Høyesterett la til grunn at Veritas måtte anses som en halvoffentlig institusjon, som fremmet allmennyttige interesser og som ikke hadde "erverv til formål".
For inntektsåret 1981 ble Veritas' samlede virksomhet på ny tatt opp til beskatning. Veritas hadde i 1976 flyttet hovedkontoret til Bærum og var i 1979 omdannet fra en forening til en stiftelse. Bærum overligningsnemnds vedtak ble påklaget til Akershus fylkesskattenemnd, jf ligningsloven §9 - 2 nr 1 bokstav c. I vedtak 5. november 1984 fastholdt fylkesskattenemnden ligningen. Veritas' formue var satt til kr 75.418.610, inntekten til staten til kr 38.841.533, og inntekten til kommunen til kr 37.684.725. Skattebeløpene utgjorde til sammen kr 18,2 millioner. Forut for ligningsbehandlingen hadde daværende universitetslektor dr juris Frederik Zimmer på oppdrag fra staten og Bærum kommune avgitt en utredning om Veritas' skatterettslige stilling, hvor han konkluderte med at institusjonen måtte anses for å ha erverv til formål og således ikke var skattefri etter skatteloven §26 bokstav k første ledd. Veritas ble også ilignet skatt for 1982 og 1983.
Veritas tok 6. mai 1985 ut stevning ved Asker og Bærum herredsrett hvor ligningen for årene 1981 til 1983 ble bestridt. Under saksforberedelsen for herredsretten ble partene av praktiske grunner enige om å stanse behandlingen av saken for så vidt gjaldt inntektsårene 1982 og 1983, jf tvistemålsloven §105.
Under ligningsbehandlingen hadde Veritas prinsipalt gjort gjeldende at institusjonen - med unntak for datterselskapene - var skattefri for alle deler av dens virksomhet. For herredsretten aksepterte Veritas at institusjonen var skattepliktig for "annen virksomhet enn klassifikasjon og sertifisering for offentlig myndighet".
Veritas hadde for herredsretten også en subsidiær påstand. Det ble hevdet at en delkredere-avsetning pr 1. januar 1981, ved overgangen fra skattefri til skattepliktig institusjon, under enhver omstendighet måtte være skattefri. Bærum kommune godtok under saksforberedelsen for lagmannsretten Veritas' standpunkt på dette punkt.
Asker og Bærum herredsrett - satt med enedommer - avsa 10. desember 1987 del-dom med slik domsslutning:
"1. Ligningen av Det norske Veritas for 1981 oppheves og henvises til ny behandling. Ved den nye ligning legges til grunn at stiftelsen i henhold til skatteloven §26, k, første ledd ikke kan pålegges inntekts- og formuesskatt, dog slik at den del av stiftelsens inntekt og formue som gjelder annen virksomhet enn klassifikasjon og sertifisering for offentlig myndighet undergis beskatning i henhold til skatteloven §26, k, annet ledd.
2. Hver part bærer sine saksomkostninger."
Dommen var - bortsett fra i saksomkostningsspørsmålet - i samsvar med den påstand som Veritas hadde nedlagt. Bærum kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 18. desember 1989 avsa dom med slik domsslutning:
"Bærum kommune frifinnes, dog slik at ligningen av Det norske Veritas for 1981 forandres ved at for høye delkredereavsetninger pr. 1. januar 1981 ikke tas til beskatning i inntektsåret 1981.
Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett."
Dommen var - bortsett fra i saksomkostningsspørsmålet - i samsvar med den påstand som var nedlagt fra kommunens side. Dommen ble avsagt under dissens; en av dommerne stemte for å stadfeste herredsrettens dom.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Veritas har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak hvor konsernsjef i Veritas, Sven Ullring og tre vitner, hvorav to er nye for Høyesterett, avga forklaring. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, men saken står i all hovedsak i samme stilling som for de tidligere retter.
Anførslene til Veritas kan oppsummeres slik:
Det spørsmålet som i realiteten foreligger til avgjørelse, er om Veritas er skattepliktig for klassevirksomheten og den myndighetsutøvelse i form av sertifisering som institusjonen driver etter avtale med norske og utenlandske myndigheter. Dette er kjerneaktivitetene til Veritas og det var denne virksomheten som ble vurdert av Høyesterett i dommen i Rt-1955-175. Det erkjennes at Veritas er skattepliktig etter skatteloven §26 bokstav k annet ledd for de øvrige deler av institusjonens virksomhet. Det er her rådgivningsoppgavene som er de sentrale, og disse er for øvrig fra 1984 drevet gjennom datterselskapet Veritec. Selv om saken er begrenset til inntektsåret 1981, kaster også utviklingen i de senere år lys over den virksomhet som ble drevet i 1981, jf Isberg-dommen i Rt-1982-491.
Prinsipalt gjør Veritas gjeldende at det i vurderingen av om institusjonen har "erverv til formål", må sees bort fra de deler av virksomheten som kan skilles ut som skattepliktige etter skatteloven §26 bokstav k annet ledd. Det er for inntektsåret 1981 fullt mulig å foreta en regnskapsmessig utskilling av de skattepliktige deler av virksomheten. Dette innebærer at vurderingen - i relasjon til bestemmelsen i skatteloven §26 bokstav k første ledd - bare skal omfatte klassevirksomheten og myndighetsutøvelsen. En annen løsning ville føre til at Veritas blir bedømt etter andre kriterier enn Lloyd's Register of Shipping, heretter kalt Lloyd's, som i Norge bare driver klassifikasjon og myndighetsutøvelse.
Oppfatningen til Veritas er at klassevirksomheten og myndighetsutøvelsen i relasjon til bestemmelsen i skatteloven §26 bokstav k første ledd står i samme stilling både i 1981 og idag som den gjorde i 1950; og skattefriheten følger derfor direkte av dommen i Rt-1955-175 som fremdeles gir uttrykk for gjeldende rett. Det er i denne sammenheng uten betydning at denne delen av virksomheten hadde fått et langt større omfang enn den hadde i 1950. Ekspansjonen i klassevirksomheten skjedde som en følge av den teknologiske utviklingen, og Veritas har her vært blant pionerene. Det er galt å si at klassevirksomheten endret karakter, det var måten klassifikasjonen skjedde på som ble endret. Veritas har i årene fra 1950 og frem til 1981, og for øvrig også senere; særlig i forbindelse med opprettelsen av norsk internasjonalt skipsregister i 1987, blitt tilført nye oppgaver som myndighetsutøver. Også for myndighetene i en lang rekke andre land utfører Veritas i stor utstrekning forvaltningsoppgaver. Veritas' stilling som halvoffentlig institusjon er blitt styrket i tiden etter 1950.
Veritas har i enkelte år, blant annet i 1981, hatt betydelige overskudd på klassevirksomheten. Overskuddene har vært nødvendige for å opprettholde Veritas' styrke og uavhengighet; det vises til at inntektene av klassevirksomheten har variert sterkt og at den når det tas hensyn til kapitalkostnadene, i enkelte år har gått med underskudd. Det bestrides at overskuddene på klassevirksomheten i nevneverdig grad er brukt til å bygge opp de skattepliktige deler av Veritas' virksomhet.
Subsidiært har Veritas gjort gjeldende at også dersom det foretas en samlet vurdering av hele institusjonens virksomhet, må resultatet bli at institusjonen "ikke har erverv til formål". Det har ikke siden høyesterettsdommen i 1955 skjedd noen relevant endring med hensyn til institusjonens oppbygning eller formål.
Det avgjørende - slik Veritas ser det - er at det fremdeles er kjerneaktivitetene, klassevirksomheten og myndighetsutøvelsen, som preger Veritas. Disse deler av virksomheten beskjeftiger et knapt flertall av de ansatte, utgjør omkring halvparten av institusjonens samlede omsetning og står for størstedelen av overskuddene. De øvrige deler av institusjonens virksomhet har hatt varierende omfang og har alltid veket for kjerneaktivitetene, og de er siden 1981 til dels nedtrappet eller utskilt som egne selskaper. Den virksomheten som gjelder klassifikasjon og myndighetsutøvelse har for Veritas alltid hatt forrang i forhold til de øvrige deler av virksomheten; jf Isberg-dommen i Rt-1982-491. Dette var også situasjonen i 1981, hvor kjerneaktivitetenes andel av omsetningen var på det laveste, men det er ikke riktig - i så stor grad som lagmannsrettens flertall har gjort - å konsentrere oppmerksomheten til dette året.
Forholdene i årene før 1981 var meget spesielle for Veritas. Etter skipsfartskrisen i midten av 1970-årene og statens beslutning om ikke å innføre klassesystemet for faste installasjoner på kontinentalsokkelen, var det nødvendig for Veritas å bli tilført nye aktiviteter for å beholde staben, videreutvikle sin teknologi og bevare sin uavhengighet. Veritas' engasjement i nye aktiviteter må forstås på denne bakgrunn. Det vises på dette punkt til vurderingene til lagmannsrettens mindretall som Veritas kan slutte seg til. Helt til 1986 arbeidet dessuten Veritas for å få innført en klasseordning for de faste installasjonene.
Det tilføyes at flere av de andre store klasseselskapene, bl a Lloyd's, er skattefrie i sine hjemland.
Veritas har nedlagt slik påstand:
"Asker og Bærum herredsretts dom av 10. desember 1987 stadfestes, dog slik at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter."
Bærum kommune har i hovedsak anført:
Kommunen kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.
Saken gjelder spørsmålet om Veritas i 1981 var en skattefri institusjon etter skatteloven §26 bokstav k første ledd. Dette spørsmålet må i prinsippet avgjøres på grunnlag av det materiale som forelå da fylkesskattenemnden traff sitt vedtak 5. november 1984.
Fylkesskattenemnden har - i vurderingen av om Veritas hadde "erverv til formål" - med rette foretatt en helhetsvurdering av institusjonens samlede virksomhet. I denne helhetsvurderingen må også medtas virksomheten til datterselskapene. Det er etter skatteloven §26 bokstav k første ledd intet grunnlag for å skille ut klassifikasjon og myndighetsutøvelse til særskilt vurdering.
I dommen i Rt-1955-175 ble det avgjort at Veritas i 1950 ikke hadde "erverv til formål", men Høyesterett understreket i Lloyd's-dommen i Rt-1958-1108 at man i Veritas-saken hadde stått overfor et "tvilsomt grensetilfelle". Sammenholder man det faktum som Høyesterett den gang bygde på, med de opplysninger vi har om Veritas' virksomhet i 1981, ser man at det er blitt et "helt annet Veritas".
Endringen i 1979 av formålsbestemmelsen i lovene for Veritas gir et formelt grunnlag for at Veritas har utvidet sitt aktivitetsområde i forhold til det som var situasjonen i 1950. Viktigere er det imidlertid at en slik utvidelse faktisk også skjedde, og at dette var et ledd i en bevisst strategi fra institusjonens side. I 1950 var Veritas' aktivitet nesten utelukkende knyttet til klassifikasjon og myndighetsutøvelse. I 1981 utgjorde denne delen av virksomheten maksimalt 43 prosent av institusjonens samlede omsetning. Når også de eksterne deler av datterselskapenes omsetning tas i betraktning, blir andelen enda lavere.
De øvrige deler av institusjonens virksomhet som blant annet omfatter ulike former for konsulentoppdrag, er - som også erkjent fra Veritas' side - utvilsomt skattepliktige. Den sterke satsingen på disse nye aktivitetsområder var utslag av en bevisst strategi fra Veritas. Det er i den forbindelse særlig pekt på de planer som Veritas' daværende styre hadde lagt for virksomheten i perioden 1979 - 1983. Kommunen har henvist til omtalen av disse planene i 125-års jubileumsboken for Veritas, Håkon With Andersen og John Peter Collett: Anchor and Balance, (Cappelen 1989). Mens overskuddet på klassevirksomheten og myndighetsutøvelsen i 1950 var anbragt som bankinnskudd for å være en reserve for fremtidige år med underskudd, ble store deler av overskuddene fra denne delen av virksomheten nå nyttet til å utbygge nye og utvilsomt skattepliktige aktiviteter. Det må derfor fastslås at verdiskapningen og overskuddene er nyttet på en helt annen måte enn det som ble lagt til grunn i dommen i den forrige Veritas-saken.
Også Veritas såkalte kjerneaktiviteter, klassevirksomheten og myndighetsutøvelsen, har i flere henseender endret karakter siden 1950. Endringene får betydning i helhetsvurderingen av institusjonen, men innebærer også - slik kommunen ser det - at disse aktiviteter heller ikke isolert betraktet var skattefrie i 1981. Det fremheves i den forbindelse at det offentliges rolle når det gjelder teknisk kontroll er endret siden 1950-årene. Myndighetene har på en rekke områder "trukket seg tilbake" og baserer seg i stedet på ordninger med egenkontroll. Veritas' virksomhet i forbindelse med klassifikasjon og myndighetsutøvelse, kan vanskelig sies å være vesentlig forskjellig fra institusjonens skattepliktige konsulentvirksomhet. I samme retning trekker at konkurransen har ført til at salærene for klassifikasjon i betydelig utstrekning er gjenstand for forhandlinger. Det anføres også at Veritas - i motsetning til det som var situasjonen i 1950 - nå driver en aggressiv markedsføring for sin klassevirksomhet. Og som tidligere fremhevet, nyttes overskuddene av klassifisering og myndighetsutøvelse i stor grad til å utbygge skattepliktig næringsvirksomhet. Veritas' samlede virksomhet hadde også i alle henseende et langt større omfang i 1981 enn i 1950.
På en rekke punkter som var av sentral betydning for dommen i 1955, står altså Veritas i en helt annen stilling i 1981 enn institusjonen gjorde i 1950, og det kan ikke være tvilsomt at institusjonen i 1981 hadde "erverv til formål".
Bærum kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 18. desember 1989 pkt. 1 stadfestes.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, og jeg kan også i atskillig utstrekning slutte meg til flertallets begrunnelse. På bakgrunn av prosedyren for Høyesterett, finner jeg å ville gi en samlet begrunnelse for mitt syn på saken.
Saken gjelder spørsmålet om Veritas hadde "erverv til formål" i inntektsåret 1981. I vurderingen av dette spørsmålet vil også utviklingen i årene forut for og etter 1981 kunne ha betydning i den utstrekning disse opplysninger kaster lys over forholdene i 1981. - Om det også er adgang til å ta hensyn til den utvikling som er skjedd etter fylkesskattenemndens vedtak i 1984 er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til. Jeg går derfor heller ikke nærmere inn på de organisasjonsmessige endringer som ble gjennomført i 1987 og 1988.
Jeg vil først behandle spørsmålet om hvilke deler av virksomheten til Veritas som skal omfattes av vurderingen etter skatteloven §26 bokstav k første ledd. Det avgjørende for skattefriheten etter denne bestemmelsen er om "innretningen" har "erverv til formål". Institusjoner som er skattefrie etter bestemmelsen i første ledd, har etter en lovendring i 1927 en begrenset skatteplikt etter bestemmelsen i annet ledd. Det følger - slik jeg ser det - direkte av lovbestemmelsens ordlyd at vurderingen av om det foreligger skatteplikt etter første ledd, må omfatte institusjonens samlede virksomhet. Det er etter min mening intet grunnlag for - slik Veritas prinsipalt har anført - å unnta fra vurderingen de deler av virksomheten som eventuelt ville være skattepliktige etter annet ledd. Konsekvensen av en slik lovforståelse ville være at lovendringen i 1927 som tok sikte på å begrense rekkevidden av skattefriheten for de institusjoner som omfattes av første ledd, samtidig innebar en utvidelse av området for hvilke institusjoner som omfattes av skattefriheten.
Det kan reises spørsmål om også datterselskapene til Veritas skal trekkes inn i denne vurderingen. Dette gjaldt i 1981 - foruten A/S Veritas-huset - særlig A/S Computas som var et heleid datterselskap av A/S Veritas-huset. A/S Geco hvor Veritas-gruppen eide 50 prosent og Fjerndata A/S hvor gruppen eide 40 prosent av aksjene. Det er etter min mening prinsipielt riktig også å ta virksomheten til datterselskapene i betraktning. Veritas' engasjement særlig i Computas og Geco, er ikke uten betydning for den vurdering som skal foretas av institusjonen. Etter min mening kan utøvelsen av Veritas' eierinteresser i disse selskaper ikke karakteriseres som passiv kapitalplassering, men må sees som en del av institusjonens samlede aktivitet.
Jeg finner det - for min vurdering av saken - naturlig å ta utgangspunkt i dommen i Rt-1955-175, hvor Høyesterett fastslo at Veritas "på grunnlag av de foreliggende opplysninger om institusjonens formål, dens indre oppbygning og dens virksomhet" i 1950 ikke hadde "erverv til formål". I tilknytning til den virksomhet som Veritas drev i 1950 nevner jeg spesielt at Høyesterett - under behandlingen av spørsmålet om det forelå skatteplikt etter annet ledd - uttalte at "den alt overveiende del av de inntekter som Det norske Veritas har, flyter av selve realisasjonen av det ikke ervervsmessige, almennyttige formål." Det standpunkt Høyesterett inntok i dommen i Rt-1955-175, finner jeg - slik det også ble gjort i Lloyd's-dommen i Rt-1958-1108 - å måtte legge til grunn så langt det rekker, også ved vurderingen av Veritas' stilling i 1981. Men jeg tilføyer at Høyesterett i Lloyd's-dommen ga uttrykk for at Veritas-saken, som gjaldt forholdene i 1950, var "et tvilsomt grensetilfelle".
For fullstendighetens skyld nevner jeg at det siden 1955 også er avsagt andre dommer som kaster lys over forståelsen av bestemmelsen i skatteloven §26 bokstav k første ledd; jf særlig Isberg-dommen i Rt-1982-491 og NKS-dommen i Rt-1985-917. I NKS-dommen presiserte Høyesterett at spørsmålet ikke var om institusjonen drev en "regulær forretningsmessig, økonomisk virksomhet", men om den hadde "erverv til formål". Men det må i denne forbindelse tilføyes - slik det også ble lagt til grunn i Veritas-dommen fra 1955 - at nettopp den virksomhet institusjonen driver, vil være et sentralt moment i vurderingen av om den har "erverv til formål".
Spørsmålet blir om de endringer som hadde skjedd siden 1950, medførte at Veritas i 1981 måtte ansees for å ha erverv til formål. Innledningsvis vil jeg bemerke at omdanningen av Veritas fra en forening til en stiftelse, ikke har betydning for den skatterettslige vurdering av institusjonen. Når det gjelder institusjonens organisasjonsform og "indre oppbygning" for øvrig, kan jeg ikke se at Veritas i 1981 sto i noen annen stilling enn institusjonen gjorde i 1950.
Derimot legger jeg en viss vekt på den endring som skjedde i formålsbestemmelsen i lovene for Veritas fra 1. januar 1979. Endringen innebar at Veritas i større utstrekning enn tidligere fikk anledning til å drive annen virksomhet enn klassifikasjon og myndighetsutøvelse. De nye aktiviteter kan etter formålsbestemmelsen utføres i den utstrekning institusjonens integritet ikke svekkes, men det er ikke tatt noe forbehold om at institusjonens mer tradisjonelle oppgaver skal utgjøre den vesentlige del av virksomheten. Av større betydning enn endringen i Veritas' formålsbestemmelse, er de endringer som rent faktisk hadde skjedd med hensyn til den virksomhet institusjonen drev.
Jeg finner det naturlig først å se på klassevirksomheten og myndighetsutøvelsen. Kommunen har anført at denne virksomheten i en rekke henseender har endret karakter siden 1950, og har blant annet pekt på at virksomheten i større grad drives etter rene forretningsmessige prinsipper, at godtgjørelsen til Veritas i atskillig utstrekning er gjenstand for forhandlinger mellom partene og at overskuddene fra denne delen av virksomheten brukes til å bygge opp ny næringsvirksomhet og ikke til kapitalplassering som i 1950. Etter min mening kan man ikke si at noe enkelt av de forhold som er påpekt fra kommunens side, i seg selv medførte at skattespørsmålet i 1981 sto i en annen stilling enn i 1950, og det er heller ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til enkelthetene i kommunens anførsler. Når jeg sammenholder det materiale som den gang forelå om virksomheten i 1950, med de opplysninger vi har om hvordan denne virksomhet ble drevet i 1981, er likevel mitt hovedinntrykk at Veritas' oppgaver i forbindelse med klassifikasjon og myndighetsutøvelse har fått et mindre "halvoffentlig" preg enn de hadde i 1950. Jeg legger da også vekt på at rådgivningsoppgavene i praksis i atskillig utstrekning blir utført i nær sammenheng med klassevirksomheten, noe som blant annet er kommet til uttrykk i begrepet "aktiv klassifisering". Og jeg minner igjen om at Høyesterett allerede i Lloyd's-dommen i Rt-1958-1108 ga uttrykk for at Veritas-saken på grunnlag av det faktum som forelå i 1950 var et "tvilsomt grensetilfelle". At Veritas-saken den gang ble ansett som et tvilsomt grensetilfelle, kan blant annet ha sammenheng med at klasseinstitusjonene også kan betraktes som et hjelpeapparat for skipsfarts- og sjøforsikringsnæringene.
Som nevnt mener jeg at vurderingen av om det foreligger skatteplikt etter §26 bokstav k første ledd, skal omfatte Veritas' samlede virksomhet. Det blir derfor ikke nødvendig for meg å ta noe bestemt standpunkt til spørsmålet om hvordan forholdet skulle bedømmes dersom Veritas i 1981 bare hadde drevet klassifikasjon og myndighetsutøvelse. Men i helhetsvurderingen vil det selvsagt ha betydning at det også kan reises spørsmål om Veritas' såkalte kjernevirksomhet isolert betraktet kan anses å ha "erverv til formål".
Ved den samlede vurdering er det etter min mening av sentral betydning å se på endringene i kjerneaktivitetens relative andel av Veritas' virksomhet. Mens "den alt overveiende del" av Veritas' inntekter i 1950 fulgte av "selve realisasjonen av det ikke ervervsmessige, almennyttige formål", utgjorde denne delen av virksomheten i 1981 ikke mer enn 43 prosent av omsetningen. Tas det, slik jeg mener det er grunnlag for, også hensyn til datterselskapenes eksterne virksomhet, blir andelen noe lavere. Det er ikke omtvistet at de øvrige deler av institusjonens virksomhet er skattepliktige. Riktignok var klassevirksomheten og myndighetsutøvelsens andel av omsetningen på sitt laveste i 1981, men jeg kan ikke se at året 1981 står i noen spesiell stilling. Det må således kunne legges til grunn at bare omkring halvparten av Veritas' omsetning i årene omkring 1981 var knyttet til klassifikasjon og myndighetsutøvelse, og at bare omlag halvparten av institusjonens ansatte var knyttet til disse oppgaver.
Jeg finner grunn til å understreke at disse meget betydelige endringer var utslag av en bevisst strategi fra Veritas' styrende organer. Jeg viser her til planene for perioden 1979-83 som er beskrevet i 125-års jubileumsboken for Veritas, særlig på 350. Det sies her blant annet at nedgangen i skipsfarten måtte møtes med utvidete tjenester og aktiviteter og at hovedtyngden i den ekspansjon som det i planen ble lagt opp til, måtte forventes på industri/offshore-siden, på laboratorietjenester, oppdragsforskning og EDB-tjenester. På tross av de forventede problemene når det gjaldt institusjonens tradisjonelle oppgaver, ble det for perioden lagt opp til en økning av staben på 18 prosent.
Det kan utvilsomt anføres gode grunner for at Veritas i denne perioden valgte å satse på nye oppgaver. Skipsfarten var inne i en krise og staten hadde besluttet ikke å innføre et klassesystem for de faste installasjonene i Nordsjøen. Forholdene lå for så vidt godt til rette for at Veritas fortsatte sitt tidligere engasjement i offshore-virksomheten som konsulent i forbindelse med operatørselskapenes egenkontroll. Men den omstendighet at det forelå gode grunner for Veritas til å engasjere seg i disse utvilsomt skattepliktige aktiviteter, innebærer etter min mening ikke at vurderingen etter skatteloven §26 bokstav k første ledd kommer i noen annen stilling.
Enkelte av de aktiviteter som ble startet eller trappet opp i tidsrommet 1979-1981, er av forretningsmessige eller andre grunner senere besluttet nedtrappet eller avviklet. Dette finner jeg imidlertid ikke å kunne legge vekt på. Det er på det rene at det var ut fra forretningsmessige vurderinger at Veritas gikk inn i de nye aktiviteter, og at dette også var grunnlaget for aktiviteten i 1981.
Klassifikasjon og myndighetsutøvelse var også i 1981 en meget sentral del av Veritas' virksomhet, men de nye oppgaver institusjonen hadde påtatt seg, medførte at det gamle "kjerneområdet" ikke lenger dominerte institusjonen på samme måte som tidligere. De omfattende aktiviteter - av utvilsomt ervervsmessig karakter - som Veritas drev i konkurranse med andre selskaper, satte etter min mening sitt klare preg på institusjonen i 1981. Institusjonen har gjennom den utvikling jeg har redegjort for, fått en annen karakter enn den hadde i 1950, og jeg finner det - etter en samlet vurdering - ikke særlig tvilsomt at Veritas i 1981 hadde "erverv til formål" og at institusjonen derfor var skattepliktig etter skatteloven §15 første ledd bokstav b.
Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På bakgrunn av den tidligere høyesterettsdommen om Veritas' skatterettslige stilling og sakens utfall i de tidligere retter, mener jeg at Veritas hadde rimelig grunn til å se Høyesteretts avgjørelse i saken. Jeg finner derfor - under noen tvil - at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.