HR-1991-976-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-29 |
| Publisert: | HR-1991-00976s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 976/1991, jnr 441/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §233, §171, §184, §383, §388 |
A, født xx.xx.1944, ble ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 2. mai 1991 løslatt fra varetekt, men etter kjæremål fra påtalemyndigheten ble han ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 8. mai 1991 i henhold til straffeprosessloven §172 fortsatt varetektsfengslet frem til 27. juni 1991. Han er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd ved at han 12. desember 1990 skal ha forvoldt sin samboers død. Han ble da pågrepet og varetektsfengslet. Varetektsfengslingen er forlenget flere ganger. De tidligere fengslinger er skjedd i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2, som også ble påberopt ved den siste fengsling under henvisning til at det etter påtalemyndighetens syn er nærliggende fare for at siktede vil påvirke vitner. Lagmannsretten tok ikke standpunkt til om dette vilkår er oppfylt.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at han må løslates fordi vilkårene i straffeprosessloven §172 ikke er oppfylt. Han har fastholdt at han ikke har begått den handling siktelsen gjelder, og fremhever at de særlige krav til mistankens styrke er ikke oppfylt. Det vises til herredsrettens kjennelse.
Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil, jf straffeprosessloven §383 annet ledd. Politiets uttalelse av 7. mai 1991 ble ikke forelagt ham eller forsvareren før lagmannsrettens kjennelse ble truffet. Det fremgår at det ble lagt avgjørende vekt på opplysninger i denne uttalelse. Denne saksbehandlingsfeil kan innvirket på kjennelsens innhold etter som uttalelsen fra politiet gir et uriktig bilde av bevisene i saken som det burde vært anledning til å korrrigere.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i et fengslingskjæremål. Utvalget har i denne sak full kompetanse etter straffeprosessloven §388 nr 6.
Til anførslene om feil ved lagmannsrettens saksbehandling bemerkes:
Lagmannsretten har i sin begrunnelse vist til de opplysninger som er gitt i påtalemyndighetens uttalelse 7. mai 1991. Denne uttalelse ble gitt etter at lagmannsretten hadde anmodet påtalemyndigheten om å begrunne kjæremålet. Siktedes forsvarer ga en uttalelse til lagmannsretten 6. mai 1991. - I påtalemyndighetens uttalelse av 7. mai 1991 er det vist til påtalemyndighetens påtegningsbrev til forhørsretten 8. mars 1991, og videre til obduksjonsrapporten, den rettsmedisinske erklæring og de vitneforklaringer som påtalemyndigheten anser som de mest sentrale. Det gjelder alt sammen bevismaterialet som forelå også ved forhørsrettens behandling. Det er således ikke påberopt nye faktiske opplysninger som skulle vært forelagt forsvaret etter straffeprosessloven §383 annet ledd. Utvalget kan derfor ikke se at det er grunnlag for anførselen om feil saksbehandling.
Utvalget er enig i at de bevis som påtalemyndigheten har påberopt, samlet sett i særlig grad styrker mistanken, slik at vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172, jf §184 annet ledd, er til stede.
Siktedes forsvarer har også fremholdt at det er uklart om lagmannsretten har lagt vekt på en ny forklaring av siktedes fetter. Forsvareren har protestert mot at det legges vekt på denne forklaring idet den ikke ble fremlagt før under rettsmøtet i forhørsretten, og dessuten ikke skal være avgitt i de rette former. Utvalget peker i denne forbindelse på at det i lagmannsrettens kjennelse ikke er vist til denne forklaring. Utvalget har for sitt vedkommende ikke tatt hensyn til den.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.