HR-1992-107-A - Rt-1992-1133
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-21 |
| Publisert: | HR-1992-00107-A - Rt-1992-1133 (390-92) |
| Stikkord: | Fiskerirett, Lovanvendelse, Rettsvillfarelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00107 A, Lnr 107/1992, snr 124/1992. |
| Parter: | Aktor: Statsadvokat Bente B Roshauw - til prøve mot 1. A 2. Rederiet A/S (Forsvarer: Advokat Dag Steinfeld). |
| Forfatter: | Langvand, Bugge, Halvorsen, Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Saltvannsfiskeloven (1983) §11, §4, §53, §5, §6, §9, Straffeloven (1902) §63, §12, §54, §7 |
Dommer Langvand: Hordaland politikammer utferdiget 21 august 1991 forelegg mot A med hjemmel i saltvannsfiskeloven §53 første ledd. Innholdet var i hovedsak følgende:
I Overtredelse av samme lov §4, §5, §6 og §11, jf forskrifter om regulering av fisket etter norsk vårgytende sild i 1989 fastsatt ved kgl resolusjon av 23 desember 1988 nr 1066 §1 første ledd, jf §6, jf §12 første ledd, jf fjerde ledd.
Grunnlag:
Lørdag 30. desember 1989 førte A ringnotfartøyet M/S "- - - - ", som hadde en restkvote på 1535 hl vårgytende sild. Ca kl 2130 i X-fjorden i Y gjorde han et kast, hvoretter han fikk en fangst på 2600 hl vårgytende sild, 1065 hl over tildelt kvote. Mandag 1. januar 1990 ble 1100 hl av ovennevnte fangst forsøkt levert som M/S "- - -skjæren" sin fangst.
II Overtredelse av samme lov §9, jf forskrift om oppgaveplikt for fiske- og fangstfartøy fastsatt av Fiskeridepartementet 10 oktober 1989 §1, jf §2a, jf §3 nr 1 E.
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt i post I, fisket A med det der nevnte fartøy på det der nevnte sted, slik som der beskrevet. Til tross for dette førte han ikke posisjon i lengde og breddegrad i fangstdagboken.
Straffeloven §63 første ledd ble gitt anvendelse.
Samme politikammer utferdiget 9 januar 1992 forelegg mot A/S - - - - med hjemmel i saltvannsfiskeloven §54. Hjemmelsgrunnlaget var for øvrig det samme som angitt under post I og II i forelegget mot A, og likeledes gjerningsbeskrivelsene i disse poster.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble sendt til Midhordland herredsrett til behandling.
Herredsretten avsa 16 mars 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av saltvannsfiskeloven §53 første ledd jf §9 jf forskrift om oppgaveplikt for fiske og fangstfartøy av 10. oktober 1989 §1 jf samme forskrifts §2a jf samme forskrifts §3 nr 1 bokstav e til en bot stor kr 4.000.- firetusen 0/100 - subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
2. A frifinnes for tiltalens post I.
3. Rederiet AS dømmes for overtredelse av saltvannsfiskeloven §54 jf §9 jf forskrift om oppgaveplikt for fiske og fangstfartøy av 10. oktober 1989 §1 jf §2a jf §3 nr 1 bokstav e til å tåle en inndragning til fordel for statskassen stor kr 20.000.- tjuetusen 0/100.
4. Rederiet AS frifinnes for tiltalens post I.
5. Sakskostnader ilegges ikke."
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens dom.
Politimesteren i Hordaland har anket over den frifinnende del av dommen, domsslutningens pkt 2 og 4, idet det gjøres gjeldende at frifinnelsene bygger på uriktig lovanvendelse.
De domfelte har erklært aksessorisk motanke over domsslutningens pkt 1 og 3. Også denne anken gjelder lovanvendelsen. Vedrørende domsslutningens pkt 3 gjelder anken også utmålin gen av inndragningen.
Jeg er kommet til at herredsrettens dom må oppheves for så vidt gjelder frifinnelsene for post I i tiltalene.
Herredsretten har for denne post i tiltalene lagt til grunn bl a følgende:
M/S "- - -" med A som skipper gjorde 30 desember 1989 et kast med ringnot i X-fjorden i Troms. Etter at noe sild var sluppet ut av noten fordi A antok at den inneholdt mer sild enn "- - -"s gjenværende kvote, utgjorde fangsten ca 2600 hl og lå ca 1100 hl over "- - - - "s resterende kvote. I telefonsamtale mellom A og styreformannen i "- - - - "s rederi ble det avtalt at den del av fangsten som oversteg dette fartøys gjenværende kvote skulle overføres til M/S "- - -skjæren" som tilhørte et datterselskap av "- - - - "s rederi og som hadde ubenyttet fangstkvote. "- - -skjæren" lå på dette tidspunkt ved kai i Z i Hordaland. Fartøyet ville bruke over to døgn nord til X-fjorden. Det ble derfor avtalt at "- - - - " skulle gå sørover med hele fangsten og at "- - -skjæren" skulle møte på det sted Sildesalgslaget ville utpeke som leveringssted. "- - - - " meldte kl 0900 den 31 desember 1989 fangsten til Sildesalgslaget som utpekte firma Ø A/S i Kristiansund som mottaker av hele sildelasten. I fangstdagboken skrev A at det dreide seg om samfiske, at samfiskekontrakt med "- - -skjæren" var skrevet, og at fangsten ble tatt ombord i "- - - - " med sikte på å overføre den til "- - -skjæren" med håv fordi dette var enklest for begge parter.
Da båtene kom til fiskemottaket i Kristiansund, la "- - -skjæren" seg innerst mot kaien og losset med sitt losseutstyr ca 1100 hl sild fra rommet på "- - - - ". Silden ble losset direkte på land uten at den fysisk var i rommet på "- - -skjæren". Det øvrige kvantum ble losset av "- - - - ". Det ble utferdiget en sluttseddel på levert kvantum ca 1100 hl fra "- - -skjæren" og n på ca 1500 hl levert fra "- - - - ". Under lossingen var det til stede kontrollører både fra Fiskeridirektoratets kontrollverk og fra Norges Sildesalgslag.
Spørsmålet er så om de forhold herredsretten har lagt til grunn rammes av §12 første ledd annet punktum i reguleringsforskriftene av 23 desember 1988. Bestemmelsen lød den gang slik: "Hvert fartøy kan bare fiske og levere en kvote".
Jeg er tilbøyelig til å være enig med påtalemyndigheten i at det objektivt sett er tilstrekkelig til at forbudet er overtrådt, at et fartøy enten har fisket eller levert mer enn n kvote. En slik forståelse samsvarer etter min oppfatning best med bestemmelsens formål - å motvirke omgåelse av den fastsatte kvotefordeling mellom ringnotsnurperne. Bestemmelsens ordlyd er heller ikke til hinder for en slik forståelse.
Jeg er enig med herredsretten i at det, slik forholdene var, ikke var hjemmel i kontrollforskrift av 17 juli 1989 §5-1 for å overføre den del av fangsten som oversteg "- - - - "s gjenværende kvote til "- - -skjæren". Jeg viser for så vidt til herredsrettens begrunnelse som jeg i det vesentlige tiltrer.
Herredsretten har imidlertid sett det slik at de 1100 hl som oversteg "- - - - "s gjenværende kvote ikke kunne anses levert i forhold til reguleringsforskriftenes §12 første ledd annet punktum. Herredsretten har vist til at denne del av fangsten etter saltvannsfiskeloven §7 vederlagsfritt tilfalt Norges Sildesalgslag og antatt at den da ikke kan anses som "- - - - "s levering. Denne forståelse av reguleringsforskriften er etter min mening uriktig og ville harmonere dårlig med bestemmelsene i kontrollforskriftens §5-1 og saltvannsfiskeloven §7. Som før nevnt var omstendighetene ikke slik at det var adgang til å overføre noen del av fangsten til "- - -skjæren". I forholdet mellom "- - - - " og "- - -skjæren" på den ene side og kjøperen Ø på den andre ble det utferdiget sluttsedler og foretatt oppgjør for hele kvantumet på 2600 hl på vanlig måte. Jeg mener således at det her er skjedd en levering av hele partiet fra "- - - - "s side.
Objektivt sett er §12 første ledd annet punktum dermed overtrådt av A og A/S - - - - når det gjelder leveringen av de 1100 hl som oversteg "- - - - "s kvote. Overtredelsen er straffbar dersom den er forsettlig eller uaktsom. Det er ikke holdepunkt for at A eller rederiet kan bebreides for å ha fisket mer enn restkvoten.
Derimot er det på det rene at A og rederiet var klar over at det ble levert mer enn "- - - - "s restkvote. Ut fra den forståelse av begrepet "fiske og levere" jeg før har redegjort for, skulle således også det subjektive vilkår for å gjøre overtredelsen straffbar være oppfylt.
Forsvareren har imidlertid anført at A og rederiet har vært i den tro at leveringen av fangsten skjedde på lovlig måte og at de heller ikke kan bebreides for å ha tatt feil. Det hevdes med andre ord at det forelå unnskyldelig rettsvillfarelse. Ut fra det frifinnelsesgrunnlag herredsretten bygget på, hadde den ikke foranledning til å gå særskilt inn på spørsmålet om det forelå rettsvillfarelse og om den i tilfelle var unnskyldelig. Det faktum herredsretten for øvrig har redegjort for gir heller ikke tilstrekkelig grunnlag for Høyesterett til å ta stilling til om forsvarerens anførsel er holdbar. Imidlertid finner jeg grunn til å minne om det jeg før har nevnt om at det under lossingen var til stede kontrollører både fra Fiskeridirektoratet og Norges Sildesalgslag uten at disse påtalte overfor A at leveringen innebar brudd på gjeldende forskrifter. Det kan ikke ses bort fra at A under disse omstendigheter kan ha fått befestet en oppfatning han måtte ha hatt om at leveringen var lovlig. Jeg nevner også at en fremlagt telefax av 30 mars 1990 fra Fiskeridirektoratet til Fiskeridepartementet angående forståelsen av reguleringsforskriftenes §12 tyder på at det har rådet en viss usikkerhet innen fiskeriadministrasjonen om forståelsen av det regelverk som ligger til grunn for påtalen i denne saken. På grunn av den uklarhet som råder i spørsmålet om de domfelte kan ha vært i unnskyldelig rettsvillfarelse må herredsrettens dom, domsslutningens pkt 2 og 4, bli å oppheve.
Jeg er kommet til at de domfeltes anke over domfellelsen for ikke å ha ført posisjon i lengde og bredde i fangstdagboken må tas til følge.
Herredsretten har lagt til grunn at A ved kastet i X-fjorden oppga fartøyets posisjon til "Sildefeltet X-fjorden". Forskrift av 10 oktober 1989 om oppgaveplikt for fiske- og fangstfartøy bestemmer i §3 nr 1 bokstav e bl a at det i fangstdagboken skal angis posisjon i lengde og bredde. Av den trykte formular for fangstdagbok, utgitt av Fiskeridirektoratet, fremgår at posisjonen skal oppgis i grader og minutter. Det er imidlertid på det rene at en slik posisjonsangivelse inne i en fjord vil være lite praktikabel og endog vil kunne angi et krysspunkt som ligger på land. Aktor for Høyesterett har således erkjent at kravet til posisjonsangivelse i lengde og bredde i forskriftene har vært utformet med sikte på bruk i åpen sjø. Jeg kan da ikke se at det er riktig å domfelle for overtredelse av den nevnte forskrift i dette tilfellet. De domfelte må derfor frifinnes for tiltalenes post II.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A og A/S - - - - n er frifunnet for post I i begge tiltaler, jf punkt 2 og 4 i herredsrettens domsslutning.
2. A og A/S - - - - frifinnes for de forhold som er omhandlet i post II i begge tiltaler, jf punkt 1 og 3 i herredsrettens domsslutning.