HR-1992-118-A - Rt-1992-1317
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-30 |
| Publisert: | HR-1992-00118-A - Rt-1992-1317 (473-92) |
| Stikkord: | Drap, Straffutmåling, Sikring |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00118 A, Lnr 118/1992, snr 161/1992. |
| Parter: | (Aktor: Førstestatsadvokat Jan Hoel) mot A (Forsvarer: Advokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Tjomsland, Smith, Røstad, Mindretall: Halvorsen, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §39, §35, §56, §233 |
Dommer Sinding-Larsen: Frostatning lagmannsrett avsa den 21. mai 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1974, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd til en straff av fengsel i 14 - fjorten - år med fradrag av 145 - etthundreogførtifem - dager for utholdt varetekt.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til overfor A å anvende de sikringsmidler som er omhandlet i straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem -år.
3. Til fordel for statskassen inndras 1 tang, 1 foldekniv og 1 jaktkniv i medhold av straffeloven §35 annet ledd."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Saken gjelder et umotivert, uforståelig og samtidig brutalt og grufullt drap.
Natt til 27. desember 1991 ble domfelte liggende våken og følte en voksende aggresjon. Han fikk det for seg at han måtte drepe noen. Han gikk ut og tok med seg en mindre rørtang og to kniver som våpen. Han hadde bestemt seg for å drepe et ektepar som bodde i det nærmeste nabolag. Han fikk kontakt med mannen i huset som åpnet et vindu, men domfelte slapp ikke inn. Han gikk hjem igjen, tok sykkelen sin og syklet av gårde idet han fortsatt var innstilt på å gjennomføre et drap. Han slapp inn hos fornærmede ved å si at han hadde skadet seg i benet. Etter kort tid slo han fornærmede flere ganger med rørtangen og tilføyet ham deretter i alt 54 knivstikk.
I den rettspsykiatriske erklæring er hendelsesforløpet etter samtaler med domfelte beskrevet slik:
"Under påskudd av å ha skadet foten, ble han sluppet inn, men før han gikk løs på fornærmede for å gjennomføre sitt forsett, veiet han for og imot. Det oppstod en indre konflikt hos ham, samtidig som han følte aggresjonen stige. Under de slag og knivstikk han tilførte avdøde, følte han en "utrolig sterk aggresjon", panikkfølelse, følelse av å være i "transe" og å "stå utenfor", og som et "mareritt". For hvert knivstikk kom noe av aggresjonen ut. "Ingen del av ham" ville han skulle stoppe. Han stakk "uten å tenke" og lot seg "rive med."
Noe lenger ute i erklæringen sies at han "handlet impulsivt styrt av sine aggressive følelser uten bremsemekanisme og tanke på konsekvensene. Først ved fornærmedes død stoppet han opp. Etter drapet følte han en beroligende god følelse og nærmest glede over å ha lykkes"
Om den sinnstilstand som førte til drapshandlingen, anfører de sakkyndige bl.a.:
"De handlinger observanden har erkjent å ha begått i form av slag og knivstikk, og som førte til fornærmedes død, har vært motivert av en usedvanlig sterk affekt og et nærmest sanseløst raseri, utsprunget av observandens sterke innestengte aggressive følelser som har bygget seg opp helt siden barneårene, næret av tidligere personlige opplevelser om mobbing, sjikane, kritikk og urettferdig behandling, men også kjennskapet til mishandling av sin far som barn og dennes senere skjebne gjennom livet og mishandling av mor i tidligere ekteskap har preget ham og skapt holdninger og påvirket hans rettferdighetssans."
Det fremgår ellers av erklæringen at de aggressive følelser som hadde bygget seg opp under domfeltes oppvekst, var blitt forsterket og mer akutte ved farens langvarige sykdom og ved farens død ca tre uker forut for drapshandlingen.
De sakkyndige har funnet at domfelte ikke var sinnssyk eller bevisstløs, og at det heller ikke forelå noen forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på handlingstiden, men det antas å ha foreligget en lettere nedsettelse av bevisstheten som følge av den sterke affekten og et forutgående inntak av Diazepam.
Om domfeltes sjelsevner anfører de sakkyndige:
"Til vurdering av sjelsevnene skal anføres at observanden er intellektuelt utrustet innen det normale, noe som skoleopplysninger og det kliniske bildet viser. Men innen personlighetsutviklingen for øvrig er det store mangler, særlig innen følelsesliv og temperament. Han er oppfattet som selvusikker, innadvendt med lavt selvbilde, følelsesmessig labil, selvhenførende, noe mistenksom og mistilpasset og med sterke aggressive og destruktive impulser."
De sakkyndige uttaler i sin erklæring at det som følge av domfeltes mangelfullt utviklede sjelsevner antas å "være fare for gjentagelse av straffbare handlinger av voldelig karakter, noe hans uttalelser i varetektstiden også kan tyde på."
De sakkyndige antar at det, siden domfelte er ung, vil være muligheter for en ettermodning, blant annet avhengig av det tilbud han kan få til bearbeidelse og behandling av sine personlighetsavvik.
Jeg finner straffutmålingsspørsmålet vanskelig. Saken er så spesiell at det ikke kan vises til noe bestemt straffenivå. Det må, slik også lagmannsretten har gjort, legges vekt på at domfelte på gjerningstiden ennå ikke hadde fylt 18 år. Det må også legges en viss vekt på domfeltes sinnstilstand på gjerningstiden og på den sammenheng denne hadde med farens død. Dette kan imidlertid bare tillegges en meget begrenset betydning når aggresjonen gis utløp i blind vold mot utenforstående og fullstendig sakesløse personer. At drapet ikke hadde noe rasjonelt motiv, kan ikke tillegges vekt i formildende retning. Etter en samlet vurdering, hvor jeg også tar hensyn til at det gis sikringsbemyndigelse, finner jeg ikke at den straff en enstemmig lagmannsrett har fastsatt, står i noe misforhold til den straffbare handling.
Som lagmannsretten finner jeg det helt klart at det må gis sikringsbemyndigelse i dette tilfellet. Jeg viser til at de sakkyndige har funnet at domfelte har sterke aggressive og destruktive impulser, og det antas å være fare for gjentakelse av handlinger av voldelig natur. At det er visse muligheter for ettermodning, taler ikke på noen avgjørende måte i motsatt retning, selv om det er tale om en langvarig fengselstraff.
Etter lagmannsrettens dom, har domfelte sittet 162 dager i varetekt og skal ha fradrag for dette. Varetektsfradraget blir da 307 dager.
Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende i at domfeltes anke over sikringsbemyndigelsen ikke kan føre frem. Jeg anser det klart at vilkårene for å anvende sikring her er til stede, og at domfeltes aggressive innstilling og holdning - manifestert både før, under og etter drapsforbrytelsen gjør det påkrevd å gjøre bruk av sikringsinstituttet.
Ved prøvingen av domfeltes anke over straffutmålingen er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Førstvoterendes gjengivelse av saksforholdet viser klart - etter mitt syn - at denne sak har flere særtrekk relatert både til forøver og forøvelse.
Jeg er enig med førstvoterende i at domfelte har vært likefrem besatt av tanker om å drepe og at han har realisert sine drapstanker på en brutal, opprørende og rå måte. De psykiatrisk sakkyndige har ikke kunnet forklare domfeltes drapsforbrytelse utover - slik førstvoterende har gjengitt fra den rettspsykiatriske erklæring - at domfelte "handlet impulsivt styrt av sine aggressive følelser uten bremsemekanismer og tanke på konsekvensene". Denne markant abnorme sinnstilstand har de sakkyndige ikke funnet å kunne rubrisere som en slik bevissthetsnedsettelse som straffeloven §56 nr l b omhandler. De sakkyndige har pekt på at observanden hadde inntatt endel medikamenter, som kan ha bidratt til å nedsette hemninger og redusere hans evne til impulskontroll og bremsemekanisme.
Jeg kan ikke se det annerledes enn at domfeltes aggresjonsutløsning har en nær sammenheng med hans personlighet og livsutvikling. Domfelte er ansett som en lukket personlighet, som gjennom lang tid har følt seg krenket og mobbet. Hans psykiske konstitusjon er tydeligvis blitt skaket ved farens progressive kreftlidelse, farens sykeleie og dødsleie, og endelig hans død omlag tre uker før drapsforbrytelsen. Noen måneder tidligere hadde domfelte forsøkt å ta sitt eget liv.
Med farens bortgang i en alder av 42 år synes domfeltes aggresjon og bitterhet overfor samfunnet å ha tilspisset seg, samtidig som denne 17 år gamle gutten gikk over i en sterk sorgtilstand. Det foreligger opplysninger om at han i dagene etter farens begravelse bl a begynte å gå med fars klær og opptrådte på en måte beskyttende overfor mor for å ligne sin far. Etter farens død virket denne innesluttede unggutt enda mer tung og tankefull enn tidligere.
Ved straffutmålingen legger jeg større vekt enn førstvoterende på domfeltes særegne sinnstilstand og unge alder. Straffastsettelsen må for øvrig ses i sammenheng med at domfelte ved dommen undergis sikring, begrunnet i hans aggressive innstilling og legning.
Ut fra disse synspunkter antar jeg at straffen passende kan settes til fengsel i 12 år. Jeg tilføyer at i denne sak - som man vanskelig kan finne sidestykke til i tidligere praksis - vil adgangen til å anvende sikringsmidler fremstå som det sentrale element i reaksjonsfastsettelsen. Utformingen av sikringen vil måtte søkes tilpasset domfeltes personlige utvikling, hans behov og muligheter for psykologisk/psykiatrisk støtte.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 12 - tolv - år, med fradrag av ialt 307 - trehundreogsju - dager for varetektsfengsel.
For øvrig forkastes anken.
Dommer Halvorsen: Jeg er enig med førstvoterende dommer Sinding-Larsen.
Dommer Tjomsland: Jeg er enig med annenvoterende dommer Røstad.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 12 - tolv - år, med fradrag av ialt 307 - trehundreogsju - dager for varetektsfengsel.
For øvrig forkastes anken.