HR-1992-141-A - Rt-1992-1642

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1992-12-22
Publisert:	HR-1992-00141-A - Rt-1992-1642 (556-92)
Stikkord:	Garantirett, Forvaltningsrett, Kommunalrett, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-??? - Høyesterett HR-1992-00141, 91-00198.
Parter:	Gamvik kommune (advokat Gunnar Nerdrum) mot Christiania Bank og Kreditkasse A/S (Advokat Hans Henrik Linnet - til prøve)
Forfatter:	Backer, Bugge, Halvorsen, Røstad, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Kommunestyreloven (1954) §15, §16, §18, §22, §24, Forvaltningsloven (1967) §6, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, §52, §59, §2-1, §41

Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om Gamvik kommune er forpliktet i henhold til garantierklæring undertegnet 11 juli 1985 av den daværende ordfører. Ifølge erklæringen garanterer Gamvik kommune for lån på 2,1 millioner kroner fra Christiania Bank og Kreditkasse A/S, heretter kalt Kreditkassen, til K/S Gamviktrål A/S. Garantien gjelder for et beløp på 1,5 millioner kroner. Subsidiært gjelder saken krav på erstatning dersom garantierklæringen ikke er bindende.

Lånet ble misligholdt, og Kreditkassen ba om at garantien måtte bli innfridd. Formannskapet i Gamvik avviste dette, da man mente at det ikke var truffet noe endelig vedtak om garantistillelse. Kreditkassen reiste etter dette søksmål.

Vardø herredsrett avsa 28 mars 1989 dom med slik domsslutning:

"1. Gamvik komune frifinnes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke."

Dommen bygget på at det ikke var truffet noe endelig kommunalt vedtak om garantistillelse. Erstatningskravet kunne ikke føre frem på grunn av det nære forhold mellom banken og kommunens ledelse.

Kreditkassen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 27 februar 1991 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Gamvik kommune dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale til Christiania Bank og Kreditkasse A/S, Mehamn, 750.000 - syhundreogfemtitusen - kroner.

2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Lagmannsretten tok ikke standpunkt til om det forelå et endelig vedtak om garantistillelse, men bygget på at et eventuelt vedtak var ugyldig på grunn av ordførerens inhabilitet. Kommunen ble imidlertid funnet å være ansvarlig på erstatningsrettslig grunnlag, men på grunn av bankens uaktsomme medvirkning til skaden ble erstatningen nedsatt til halvdelen.

Partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten og avgjørelsesgrunnene fremgår av de to dommene.

Gamvik kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Kreditkassen har erklært aksessorisk motanke. Begge anker gjelder rettsanvendelsen og i noen grad bevisbedømmelsen.

Det har vært avhørt 10 vitner ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ingen av vitnene er nye. Det er fremlagt endel nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Partene er for Høyesterett enige om at ordføreren var inhabil, men ikke om hvorvidt dette skal ha noen betydning. De er videre enige om at Kreditkassens krav avgrenses til 1,5 millioner kroner uten noe tillegg, og at det skal betales renter av tilkjent beløp fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Den ankende part, Gamvik kommune, har hovedsakelig anført:

Det eksisterer ikke noen rettslig forpliktelse for kommunen. Dette skyldes flere grunner.

Den ene er at det aldri er truffet noe endelig vedtak av kompetent organ om å stille kausjon. Saken ble drøftet på formannskapets møter 17 og 19 april, og det var en overveiende positiv stemning, men det ble ikke truffet noe endelig vedtak. Dette vises ved vitneutsagnene fra to av deltakerne og det faktum at ingen av de vanlige former i forbindelse med vedtak i formannskapet ble iakttatt.

Heller ikke i det formannskapsmøte som orføreren innkalte til 5 juni 1985, ble det truffet noe gyldig vedtak, og møtet har heller ikke noen bevismessig betydning.

Skulle det allikevel foreligge et endelig vedtak i formannskapet, hevdes dette å være ugyldig av to grunner: ordføreren var inhabil, og formannskapet har overskredet sin kompetanse etter kommunestyreloven §22.

Som tidligere nevnt, er partene enige om at ordføreren var inhabil, jf kommunestyreloven §15, jf forvaltningsloven av 10 februar 1967 §6. Men de er uenige om inhabiliteten skal tillegges virkning etter forvaltningsloven §41, og føre til ugyldighet. Gamvik kommune viser til at den daværende ordfører drev denne saken gjennom med tildels irregulære metoder, og mener at inhabiliteten har vært bestemmende for sakens utfall.

Det hører under kommunestyret å avgjøre om kommunen skal garantere for økonomiske forpliktelser, jf kommunestyreloven §24 nr 5. Det er særskilte restriksjoner på adgangen til å treffe slike vedtak etter §52, og vedtaket blir ikke gyldig før det er godkjent av fylkesmannen, jf §59 første ledd nr 1. Dette tilsier at man er forsiktig med å bruke §22. Gamvik kommune mener at det var tid til å forelegge saken for kommunestyret.

Bankens subsidiære erstatningskrav må vurderes etter reglene om husbondsansvar i skadeserstatningsloven av 13 juni 1969 nr 26 §2-1. Noe organansvar er det ikke plass for.

Det er flere grunner som taler for at kommunen ikke bør pålegges noe erstatningsansvar.

På bakgrunn av de opplysninger som Kreditkassen satt inne med om behandlingen av kausjonsspørsmålet i kommunen, er det naturlig å se det slik at banken tok risikoen ved å stole på ordførerens kausjonserklæring av 11 juli 1985. Styreformannen Yngvar Svendsen må ha kjent til de omstendigheter som begrunnet ordførerens inhabilitet og til hva som foregikk i formannskapsmøtet 17 april 1985, der han var tilstede og fratrådte som inhabil, dog uten å forlate rommet. Bladet "Finnmarken" inneholdt 3 og 4 juni 1985 artikler om den strid som var brutt ut innen kommunen om hvorvidt det var truffet rettsgyldig vedtak i formannskapet om garantistillelse. Banksjef Vigdis Gustavsen skrev 17 juni 1985 til Gamvik formannskap og ba om ny behandling av saken, men lot seg senere overtale av ordføreren til å gi avkall på dette.

Hvis ansvaret bygges på skadeserstatningsloven §2-1, påberopes annet punktum i bestemmelsens nr 1. Det heter her at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med.

Endelig gjøres det også gjeldende at ileggelse av erstatningsansvar i dette tilfelle ville bety en omgåelse av de rettsregler som innebærer at kommunen ikke er bundet av kausjonserklæringen av 11 juli 1985.

Gamvik kommune påberoper seg videre skadeserstatningsloven §5-1 om skadelidtes medvirkning, selv om dette først og fremst går på erstatningens omfang.

Gamvik kommune har nedlagt slik påstand:

"Gamvik kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse A/S, har hovedsakelig anført:

Kausjonserklæringen av 11 juli 1985 må anses som gyldig og bindende for Gamvik kommune. Den bygger på et endelig og lovlig vedtak i formannskapet, som er godtatt av fylkesmannen.

Selv om K/S Gamviktrål A/S først ble stiftet 29 mai 1985, var det i realiteten det samme kausjonsspørsmål som ble behandlet i formannskapmøtene 17 og 19 april samme år. Det er noe uklart hvilken av disse dagene det endelige vedtak ble truffet. Men at det ble truffet et endelig vedtak, fremgår foruten av vitneforklaringene av ordføreren og Yngvar Svendsen, også av de håndskrevne notater fra rådmannen og formannskapssekretæren, som var tilstede, samt av vitneforklaringene fra disse. Den omstendighet at de ytre formaliteter - med hensyn til bokføring av vedtaket og utsendelse av dette til medlemmene av formannskapet - ikke er iakttatt, har ikke noe å si for gyldigheten av vedtaket, når dette kan bevises på annen måte. I forbindelse med den strid som senere oppstod om vedtaket, ble det aldri direkte hevdet at det ikke var fattet et endelig vedtak.

Når det gjelder anvendelsen av hastebestemmelsen i kommunestyreloven §22, peker Kreditkassen på at det var meget vanlig å gjøre bruk av denne bestemmelsen i saker om garantistillelse, der det som regel haster. Det var en tidsbegrenset håndgivelse av tråleren, og det var nødvendig at kausjonsspørsmålet ble avklart snarest mulig.

Det innrømmes at ordføreren formelt var inhabil, men det bestrides at dette spilte noen rolle for sakens utfall. Det var i Gamvik på den tiden meget alminnelig å gi kommunale garantier for å trekke næringsvirksomhet til kommunen. Det er enighet om at det under drøftelsene i formannskapet 17 og 19 april 1985 var en positiv holdning til søknaden. Den uenighet som senere oppstod mellom formannskapets medlemmer, skyldtes personlige og politiske motsetninger. Etter forvaltningsloven §41 må vedtaket regnes som gyldig uansett ordførerens inhabilitet.

Subsidiært, for tilfelle av at garantistillelsen ikke anses gyldig, hevdes det at Kreditkassen har et erstatningskrav mot Gamvik kommune, svarende til kausjonsbeløpet. Kravet bygger på at Kreditkassen er blitt forledet til å utbetale lånet i den tro at det forelå en gyldig garanti. Banken mener at det dreier seg om et organansvar for kommunen. Både formannskapet og ordføreren hører til kommunens sentrale organer. Også kommunestyrets forsømmelse er erstatningsbetingende. Kravet kan videre begrunnes etter reglene for husbondsansvar i skadeserstatningsloves §2-1. I siste tilfelle anføres at ordføreren ikke har gått utenom det som var rimelig å regne med, jf §2-1 nr 1 annet punktum.

Til kommunens anførsel om at Kreditkassen tok risikoen ved å stole på kausjonserklæringen av 11 juni 1985, bemerkes at hverken styreformannen, Yngvar Svendsen, eller banksjefen, Vigdis Gustavsen, hadde grunn til å tro at garantien ikke skulle være fullt gyldig. Banksjefens brev av 17 juni 1985 skyldtes avisoppslagene, men ordføreren forsikret henne om at alt var i orden. Når man slik som her handler med kommunens øverste rettslige representant og de ytre formaliteter tilsynelatende er i orden, må det være kommunens risiko om det ikke foreligger et gyldig vedtak.

Kommunens anførsel om at tilkjennelse av erstatning i dette tilfelle ville bety en omgåelse av reglene om hva som kreves for et gyldig vedtak i formannskapet, er ikke holdbar, da erstatningsreglene har et selvstendig grunnlag.

Lagmannsretten har nedsatt erstatningen under hensyntagen til reglene om skadelidtes medvirkning i skadeserstatningsloven §5-1. Kreditkassen hevder at det ikke er noe å bebreide bankens representanter, eller iallfall ikke så meget at det er rimelig å nedsette erstatningen.

Kreditkassen har nedlagt slik påstand:

"1. Gamvik kommune dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse AS kr 1.500.000,- med tillegg av 18 % renter p.a fra 13. mars 1991 til betaling skjer.

2. Gamvik kommune dømmes til å erstatte Christiania Bank og kreditkasse AS omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse. I motsetning til lagmannsretten finner jeg det riktigst å ta standpunkt til om det foreligger et endelig vedtak fra Gamvik formannskap i kausjonssaken. For den videre drøftelse er det hensiktsmessig å rekapitulere de viktigste trinn i utviklingen av saken.

I brev av 2 april 1985 til Kreditkassen i Mehamn søkte Janson Shipping A/S på vegne av Gamvik Kystfiskeselskap A/S under dannelse v/Yngvar Svendsen og Sigmund Nilsen om et lån på 2,1 millioner kroner til delfinansiering av innkjøp og ombygging av tråleren "Sagatrål". Gamvik Kystfiskeselskap A/S er identisk med det senere Gamvik Havfiskeselskap A/S, stiftet 28 mai 1985 med blant andre ordføreren i Gamvik og Yngvar Svendsen som styremedlemmer. "Sagatrål" er identisk med den senere "Gamviktrål", overtatt av K/S Gamviktrål A/S. Dette selskap ble dannet ved kommandittselskapsavtale av 29 mai 1985. Kommandittister var Birger Albertsen, Sigmund Nilsen og Gamvik Havfiskeselskap A/S. Komplementaren, Gamviktrål A/S ble stiftet samme dag. Aksjonærer var Birger Albertsen, Sigmund Nilsen og Gamvik Havfiskeselskap A/S. De to første var også medlemmer av styret, og ordføreren i Gamvik var varamedlem i styret.

Lånesøknaden ble behandlet i styret i Kreditkassen i Mehamn 15 april 1985 som en søknad fra Sigmund Nilsen og Birger Albertsen på vegne av et selskap under stiftelse. Lånet ble innvilget under forutsetning av en garanti fra Gamvik kommune på 1,5 millioner kroner. En av deltakerne på møtet var Yngvar Svendsen, som var formann i bankens styre og dessuten medlem av Gamvik formannskap.

I innkallingen til formannskapsmøtet 17 april 1985 var oppført blant annet aksjetegning i Gamvik Kystfiskeselskap A/S. På møtet tok ordføreren utenfor dagsordenen opp som en hastesak etter kommunestyreloven §22 spørsmålet om å stille garanti for 1,5 millioner kroner. Det er enighet om at det skjedde en drøftelse av spørsmålet på dette møtet og på det følgende møte 19 april. Det er også enighet om at holdningen var positiv. Tilstedeværende medlemmer av formannskapet var foruten ordføreren, Roger Hansen, som var varaordfører, Anne Nordstrand, Grete Mortensen og Yngvar Svendsen. Den siste fratrådte under behandlingen av garantispørsmålet, men forlot ikke rommet. Rådmannen og formannskapssekretæren var også tilstede. Det foreligger noen håndskrevne notater fra dem om hva som foregikk i møtene. Disse gir imidlertid ikke sikker beskjed om det ble truffet et endelig vedtak. Ett av notatene var et utkast til vedtak, utarbeidet av rådmannen og datert 17 april. Dette svarer til den utskrift av vedtak som senere ble sendt til fylkesmannen og som jeg skal komme tilbake til. Notatet har imidlertid et tillegg om at det tas forbehold om fiskerinemndas godkjenning og at takst av fartøyet blir foretatt. Saken ble behandlet som en søknad fra Birger Albertsen, som fra før hadde en ubenyttet kommunal garanti i forbindelse med et lån som det ikke ble noe av.

Det er på det rene at det ikke ble holdt noen formell avstemning om saken etter kommunestyreloven §16, et eventuelt vedtak ble ikke bokført etter loven §18. Etter det standardreglement Kommunaldepartementet har utarbeidet for kommunestyrenes virksomhet, gjelder den regel at det etter møtet skal tas utskrift av møteboka og utskrift sendes de medlemmer og varamedlemmer som var tilstede i møtet. I møteutskriften etter formannskapsmøtet 17 april, var garantiavtalen ikke omhandlet. Det er opplyst at det for de øvrige saker som ble behandlet, fant sted bokføring og utsendelse etterpå. Fra møtet 19 april foreligger ingen møtebok.

Det neste som skjedde, var at fiskerinemnda behandlet garantisaken i møte 15 mai 1985. Til tross for at nemnda hadde vesentlige innvendinger, anbefalte den "at den omsøkte garanti gis". Saken ble behandlet som en søknad fra K/S Gamviktrål A/S under stiftelse, på grunnlag av et brev av samme dag fra tiltakskonsulenten, der det ble gjort rede for planene om de selskapsstiftelser som ble gjennomført to uker etterpå, og som jeg allerede har nevnt.

Det første ytre tegn på uenighet mellom formannskapets medlemmer angående garantisaken fremkommer i en telex fra det skipsmeglerselskap som formidlet salget av tråleren, til ordføreren i Gamvik av 24 mai 1985. Det opplyses her at varaordføreren "nå ønsker fornyet behandling av formannskapets vedtak før oversendelse til fylkesmannen". Trolig må den utskrift av et vedtak som senere ble sendt fylkesmannen, allerede da ha foreligget.

Den 29 mai 1985 mens ordføreren var i Tromsø i forbindelse med stiftelsen av Gamviktrål A/S og K/S Gamviktrål A/S, ringte han til rådmannen og ba ham sende en telex til fylkesmannen i Finnmark om godkjennelse av garantistillelsen på grunnlag av det vedtaket som skulle ha vært truffet i formannskapet. Rådmannen gjorde som han var bedt om. Han lykkedes ikke i å sende telexen fra den ordinære telexstasjonen, da varaordføreren, som var ansatt der, nektet å sende telexen, og han måtte gå til et privat firma. To dager senere fulgte et brev, der det ble oversendt forskjellige dokumenter, blant annet den tidligere nevnte utskrift av vedtak.

Dette førte til oppslag 3 og 4 juni 1985 i bladet "Finnmarken", der ordføreren og rådmannen ble beskyldt for dokumentfalsk. I kommunestyremøte 3 juni ga ordføreren en redegjørelse for saken, uten at det ble fattet noe vedtak. Deretter sendte Roger Hansen, Anne Nordstrand og Grete Mortensen - det vil si alle de som hadde deltatt i formannskapets behandling av garantisaken 17 og 19 april utenom ordføreren - 12 juni 1985 et brev til Gamvik formannskapskontor. De klaget der over at de ikke hadde fått utskrift av vedtaket på vanlig måte, og at dette ikke var slik de hadde forutsatt, blant annet fordi det var forvirring om hvem som var søker, og at de fastsatte forutsetninger om behandling av saken i fiskerinemnda og taksering av fartøyet ikke var kommet til uttrykk i vedtaket. Derimot var det i brevet ikke sagt direkte at det ikke var truffet et vedtak.

I mellomtiden hadde ordføreren 5 juni holdt sitt møte med de fire vararepresentanter i formannskapet som er nevnt i Gamvik kommunes anførsler. Jeg er enig med kommunen i at det ikke kan bygges noen rett på det som foregikk i dette møte, og at formannskapets uttalelse heller ikke kan tillegges bevismessig betydning. Videre hadde Kreditkassen 6 juni 1985 innvilget lånet. Fylkesmannen hadde 10 juni godkjent garantistillelsen, men med forbehold om at det forelå et gyldig vedtak, noe som han ikke hadde materiale til å avgjøre.

Den 17 juni får man så et brev fra Kreditkassen der det bes om ny behandling av saken, et krav som senere ble frafalt. Til slutt fikk man så kausjonserklæringen av 11 juli 1985.

Det inntrykk man sitter igjen med, er at dette er en sak som har vært behandlet på en irregulær måte, og som ble fremmet av en ordfører med sterkt engasjement i saken, under opposisjon fra samtlige andre medlemmer av formannskapet enn Yngvar Svendsen, som var inhabil. Til å begynne med later det imidlertid ikke til at medlemmene av formannskapet har vært uenige i sak. Det later heller ikke til at garantistillelsen i seg selv representerte noe usedvanlig i kommunen. Når det gjelder spørsmålet om man under møtene 17 og 19 april kom frem til et endelig vedtak, er meningene delte blant dem som var tilstede. Under disse forhold finner jeg det riktig å legge vesentlig vekt på at de formelle regler som gjelder for behandling i kommunale organer, og som jeg har redegjort for, ikke er blitt iakttatt. Formålet med disse regler er blant annet å gjøre medlemmene oppmerksom på når man går over fra å drøfte en sak til å treffe et vedtak, og å sikre klarhet og notoritet over de vedtak som måtte være truffet. Den foreliggende sak ble i forhold til de formelle regler behandlet på en annen måte enn de andre sakene som var oppe samtidig. Dette taler for at det ikke ble truffet noe endelig vedtak, men at drøftelsene var av en foreløpig karakter. Den omstendighet at det fremdeles var mange uavklarte spørsmål i saken, tilsier også dette. Det kan under disse forhold ikke bygges noen rett på den kausjonserklæring som ble undertegnet av ordføreren. Partene er enige om at ordføreren ikke hadde noen legitimasjon til å forplikte kommunen ut over sin rett.

Etter kommunestyreloven §24 nr 5 hører det under kommunestyret å avgjøre om kommunen skal overta garanti for økonomiske forpliktelser. Etter det standpunkt jeg nettopp har tatt, er det ikke nødvendig for meg å avgjøre om vilkårene var tilstede for at formannskapet kunne avgjøre den foreliggende sak som en hastesak etter loven §22. Jeg finner imidletid grunn til å reservere meg mot lagmannsrettens uttalelser om at bestemmelsen åpner et ganske "betydelig" spillerom for skjønn fra formannskapets side.

Jeg finner grunn til å nevne at jeg er enig med lagmannsretten i at et eventuelt vedtak under enhver omstendighet ville være ugyldig på grunn av ordførerens inhabilitet.

Partene er enige om at ordføreren var inhabil etter kommunestyreloven §15, jf forvaltningsloven §6. De er imidlertid uenige om hvorvidt inhabiliteten har hatt betydning for vedtaket, jf forvaltningsloven §41. Etter hele utviklingen i saken anser jeg det klart at man ikke kan se bort fra at den inhabile ordførerens sterke engasjement i saken har vært utslagsgivende for dens utfall. Selv om det ikke er nødvendig for meg å ta standpunkt til dette, finner jeg det riktig å gjøre det siden lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på ordførerens inhabilitet.

Tilbake står spørsmålet om Gamvik kommune er ansvarlig på erstatningsrettslig grunnlag, og om Kreditkassen eventuelt må tåle avkortning i kravet etter skadeserstatningsloven §5-1.

Såvidt jeg kan se, er det mye som taler for at det, slik forholdene i denne saken ligger an, foreligger ansvar for kommunen fordi ordføreren, som her har handlet, er ett av kommunens viktigste organer. Det vil si at ordførerens handlinger i erstatningsrettslig sammenheng anses som kommunens egne handlinger. Men erstatningsansvar kan også begrunnes etter skadeserstatningsloven §2-1, jf bestemmelsens nr 3 annet punktum om at like med arbeidstaker regnes ombudsmann i offentlig virksomhet. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for Gamvik kommunes anførsel om at ordføreren her har gått utenfor det som det er rimelig å regne med, jf §2-1 nr 1 annet punktum.

Grunnlaget for erstatningsansvaret er det tap som Kreditkassen har lidt ved å stole på at kausjonserklæringen av 11 juli 1985 var gyldig. Jeg er ikke enig med Gamvik kommune i at et erstatningsansvar innebærer en omgåelse av de rettsregler som regulerer kommunale organers myndighetsutøvelse, og som i dette tilfelle medfører at kausjonserklæringen er uforpliktende for kommunen. Erstatningsreglene har et selvstendig grunnlag, og utmålingen av erstatning behøver ikke nødvendigvis bety at banken stilles i samme stilling som om det hadde foreligget en gyldig kausjon. Her kommer for eksempel reglene om skadelidtes medvirkning inn.

Gamvik kommune har anført at Kreditkassen ut fra sine kunnskaper om bakgrunnen for hvordan kausjonserklæringen ble avgitt, har tatt risikoen for at denne var gyldig. Jeg er her i en viss tvil. Styreformannen i Kreditkassens avdeling i Mehamn, Yngvar Svendsen, var også medlem av formannskapet og hadde vært tilstede i møtene hvor garantiavtalen ble behandlet. Han skulle ha gode muligheter for å vite hva som foregikk i formannskapet og innen det kommunale politiske miljø. Uenigheten mellom ordføreren og flere andre medlemmer av formannskapet hadde vært omtalt i avisen, og måtte være alminnelig kjent i Gamvik, som er en liten kommune. Banksjefen krevet også i brev av 17 juni 1985 ny behandling av garantisaken, men lot seg overtale av ordføreren til å avstå fra det. På den annen side er kommunen utvilsomt selv nærmere til å ta risikoen for lovligheten av sine organers handlinger enn den som fremstår som kommunens medkontrahent. Jeg er kommet til at dette må være utslagsgivende, og at kommunen ikke kan gis medhold på dette punkt.

Til slutt skal jeg behandle spørsmålet om betydningen av skadelidtes medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1. Lagmannsretten har nedsatt kommunens ansvar til det halve under henvisning til skadelidtes medvirkning.

Selv om de som handlet for Kreditkassen var i god tro med hensyn til gyldigheten av kausjonserklæringen, må man konstatere at de opptrådte klart uaktsomt ved å stole på erklæringen. Det vises til det som jeg nettopp har sagt om Yngvar Svendsens og banksjef Vigdis Gustavsens generelle kunnskaper om bakgrunnen for hvordan kausjonserklæringen ble til. Uaktsomhetsvurderingen blir her en litt annen enn etter lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag, som bare går på ordførerens inhabilitet. Jeg er imidlertid kommet til det samme resultat som lagmannsretten, nemlig at ansvaret bør reduseres med 50 prosent.

Partene er enige om kravets størrelse før reduksjonen, og fra hvilken tid det skal regnes renter for kravet.

For Høyesterett har både anken og motanken vært forgjeves. Motanken antas ikke å ha medført noen ekstra omkostninger for den ankende part. For ankemotparten må hans utgifter ved motanken gå til fradrag i de omkostninger som kan kreves erstattet. Det er innlevert omkostningsoppgave. Omkostningene avrundes til kr 147.000, hvorav kr 125.000 utgjør salær og resten erstatning for utlegg.

For de tidligere instanser finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Av praktiske grunner utformes det ny domskonklusjon.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Gamvik kommune dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse A/S 750.000,- - sjuhundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent renter p a fra 13 mars 1991 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gamvik kommune til Christiania Bank og Kreditkasse A/S 147.000,- - etthundreogførtsjutusen - kroner.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsretten og lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.