HR-1992-169-B - Rt-1992-1285
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-16 |
| Publisert: | HR-1992-00169-B - Rt-1992-1285 (466-92) |
| Stikkord: | (Selvaagbygg-dommen), Pengekravsrett, Kontraktsrett, Morarente i forbrukerforhold |
| Sammendrag: | Saken gjaldt renteberegningen ved for sen innbetaling av restkjøpesummen ved kjøp av leilighet i et boligsameie. Spørsmålet var om særreglene for forbrukerforhold i Forsinkelsesrenteloven (1976) § 4 kom til anvendelse. |
| Saksgang: | Oslo byrett 10.05.1988 - Eidsivating lagmannsrett 12.11.1990 - Høyesterett HR-1992-00169B, nr 43/1991 |
| Parter: | A/S Selvaagbygg (advokat Bjørn Dalan) mot Per Halsebakke (advokat Børre Hagen - til prøve) |
| Forfatter: | Langvand, Tjomsland, Gjølstad, Skåre, Smith |
| Lovhenvisninger: | Forsinkelsesrenteloven (1976) §4, §4a, Angrefristloven (1972) §1, Markedsføringsloven (1972) §1, Kjøpsloven (1988) §1a, Avhendingslova (1992) §7-3 |
Dommer Langvand: Saken gjelder renteberegningen ved for sen innbetaling av restkjøpesummen ved kjøp av leilighet i et boligsameie. Spørsmålet er om særreglene for forbrukerforhold i morarenteloven av 17 desember 1976 nr 100 §4 kommer til anvendelse.
A/S Selvaagbygg - heretter kalt Selvaag - bygget i alt ca 450 eierleiligheter på Etterstad i Oslo. Leilighetene var fordelt på tre boligsameier, Alna Terrasse, Nygård Terrasse og Stang Terrasse, og ble utbudt til salgs i 1982-1983. Per Halsebakke kjøpte ved kontrakt av 3 januar 1983 en seksjon i Boligsameiet Alna Terrasse. Kjøpesummen var stipulert til 499.200,- kroner som ifølge kontrakten skulle betales slik:
"1. termin ved kontrakts underskrift 75 % av stipulert egenkapital kr 183.900,-
2. termin, restbeløp 25 % forfaller til betaling 60 dager etter kontraktsdato uten spesielt varsel fra selger kr 61.300,-
Restbeløpet kr 254.000,- avgjøres ved opptak av Husbanklån iflg. konverteringstilsagn.
Morarente løper fra den dag leiligheten stilles til kjøpers disposisjon.
Totalt stipulert kjøpesum kr 499.200,-"
Om forsinket betaling hadde kontrakten følgende bestemmelse:
"Ved forsinket betaling av de respektive terminer skal betales morarenter med 1 1/3 % pr. måned."
Halsebakke overtok leiligheten og flyttet inn 23 juni 1983. Utbetaling av husbanklånet til finansiering av restkjøpesummen skjedde imidlertid ikke før 1 desember 1983, og Halsebakke ble for tidsrommet 23 juni til 1 desember 1983 belastet med 18.420,- kroner i morarenter beregnet etter kontraktens bestemmelser. Sluttsummen inkludert morarenter beløp seg til 501.080,- kroner.
To andre seksjonskjøpere som var rentebelastet etter samme rentesats gjorde henvendelse til Selvaag med spørsmål om rentesatsen var forenlig med særreglene for morarenter i forbrukerforhold. Selvaag inngikk et forlik som medførte at hver av de to kjøperne fikk tilbakebetalt 5.000,- kroner. Etter at forliket var blitt kjent, gikk flere andre kjøpere til organisert aksjon. Selvaag inngikk da avtale om å dekke utgiftene med å få rentespørsmålet prøvet for domstolene med Per Halsebakkes renteavregning som prøvesak. Selvaag forpliktet seg videre til å foreta oppgjør med de øvrige kjøpere etter samme rentesats som måtte bli fastslått for Halsebakke dersom denne fikk medhold.
Dersom morarenteloven §4 kommer til anvendelse, skal det for det aktuelle tidsrom beregnes morarenter med 12 prosent mens renten etter klausulen i kjøpekontrakten er 16 prosent. Det er opplyst at saken for Halsebakkes vedkommende etter en ny renteberegning dreier seg om ca 10.000,- kroner. For Selvaag utgjør renteforskjellen ca 5 millioner.
Ved stevning av 15 januar 1987 reiste Halsebakke søksmål mot Selvaag ved Oslo byrett som 10 mai 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"I forhold til Per Halsebakke plikter A/S Selvaagbygg å foreta enhver renteavregning etter kjøpekontrakten av 3. januar 1983 på grunnlag av bestemmelsen i §4a, første punktum, i lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 nr. 100."
Byretten la til grunn at morarenteloven §4 må forstås slik at den også omfatter anskaffelse av et varig gode som privat bolig.
Selvaag anket til lagmannsretten og gjorde gjeldende at byretten hadde tatt feil i sin tolking av loven. Førstelagmannen i Eidsivating gav anketillatelse uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Eidsivating lagmannsrett avsa 12 november 1990 dom med slik domsslutning:
"Byrettens dom stadfestes."
Selvaag har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å tillate anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Den ankende part, A/S Selvaagbygg, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Ordlyden i §4 taler mot å anvende bestemmelsen på kjøp av fast eiendom. Forbrukerbegrepet var ikke så omfattende i 1976 da morarenteloven ble gitt at det omfattet den som kjøpte et varig gode som en bolig. Loven uttrykk "forbrukerforhold" og "skyldner i egenskap av forbruker" tok den gang først og fremst sikte på kjøp av løsøre og serviceytelser i dagliglivet. De legislative hensyn som ligger bak særregelen om lavere morarente i forbrukerforhold tilsier ikke at den gis anvendelse på boligkjøp. En boligkjøper vil tenke grundig igjennom sitt lånebehov, og han bør ikke ha krav på å få slippe med den lavere rente etter morarenteloven §4. For selgeren - her utbyggeren - er det viktig med bestemmelser som fremmer punktlig betaling. Morarenten er her et viktig incitament. Settes rentesatsen for lavt, reduseres rentens betalingsfremmende virkning.
Etter Selvaags oppfatning taler morarenteloven forarbeider - komitinnstilling og proposisjon - klart for å tolke begrepene "forbruker" og "forbrukerforhold" med en slik begrensning som nevnt. Heller ikke innstillingen fra stortingskomiten kan tas til inntekt for en annen forståelse. Det kan ikke tillegges nevneverdig vekt til fordel for en annen tolking at saksordføreren under lovbehandlingen i Odelstinget gav uttrykk for at man "er forbruker også når man kjøper hus og fritidsbolig." Heller ikke justisministerens innlegg under odelstingsbehandlingen gir grunnlag for en slik forståelse av loven. Det er riktig nok så at Justisdepartementet i ettertid i rundskriv og tolkingsuttalelser har forstått morarenteloven §4 slik at den omfatter kjøp av bolig, men departementet er ikke lovgiver og departmentsuttalelser som verken har støtte i loven ord eller i dens forarbeider har liten verdi som tolkingsmomenter. Det samme gjelder lovgivning som er nyere enn morarenteloven i den utstrekning den måtte bygge på et videre forbrukerbegrep.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"A/S Selvaagbygg frifinnes."
Ankemotparten, Per Halsebakke, er enig i det resultat de tidligere instanser er kommet til og tiltrer også i det vesentlige disse retters premisser.
Han har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Begrepene "forbruker" og "forbrukerforhold" er anvendt i en rekke nyere lover og må antas å ha fått en festnet betydning. I morarenteloven §4 må "forbrukerforhold" antas å stå som motsats til kontrakter som er ledd i næringsvirksomhet eller offentlig virksomhet. En slik forståelse samsvarer godt med loven ordlyd og har også støtte i forarbeidene, særlig Justiskomitens innstilling og uttalelsene fra saksordføreren og fra justisministeren under behandlingen i Odelstinget. Det er derfor ikke riktig når Selvaag gjør gjeldende at rettsforhold som innebærer større investeringer i varige rettsgoder - herunder kjøp av egen bolig - faller utenfor loven begrep "forbrukerforhold" og dermed ikke kommer inn under den særlige morarenteregel for slike forhold.
Det er i dagens samfunn et sterkt behov for å beskytte en borger mot tyngende morarenter også når han opptrer som boligkjøper. Grensedragningen mot rettslige mellomværender som ikke kan anses som "forbrukerforhold" er heller ikke mer problemfylt her enn når det er tale om kjøp av løsøre og tjenester som det daglig er behov for. Det som finnes av rettspraksis og teori om forbrukerbegrepet støtter etter Halsebakkes mening hans syn på forståelsen av morarenteloven §4.
Per Halsebakke har lagt ned slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og skal bemerke:
Svaret på om Halsebakke plikter å betale 16 prosent rente av restkjøpesummen slik kjøpekontrakten fastsetter, eller om han kan kreve renten nedsatt til 12 prosent etter morarenteloven §4, avhenger av om Halsebakkes kjøp av boligen er skjedd "i egenskap av forbruker". Forbrukerbegrepet er i de senere år brukt i en rekke nyere lover etterhvert som forbrukervernet er utvidet til nye områder. Selv om begrepets kjerneområde er felles, må det nærmere innholdet i prinsippet fastlegges særskilt i forhold til den enkelte lovbestemmelse og i lys av den utvikling som har funnet sted. Forut for morarenteloven var forbrukerbegrepet blant annet brukt i markedsføringsloven §1, angrefristloven §1 og kjøpsloven §1a etter lovendringen i 1974. I kjøpsloven og angrefristloven, som gjelder løsørekjøp, ble begrepet definert til å omfatte ytelser til personlig bruk eller andre personlige formål for mottakeren eller hans nærmeste.
I utkastet fra utvalget som forberedte morarenteloven, var det ikke foreslått særskilte regler for forbrukerforhold, jf NOU 1974: 54 side 62 - 63. Utvalget mente at reelle grunner talte mot en differensiert morarente, og at en med en slik differensiering ville "komme opp i langt større avgrensningsproblemer enn saken er verdt." Under høringen tok imidlertid Forbrukerrådet med tilslutning av Forbruker- og administrasjonsdepartementet opp forslag om særlige verneregler for forbrukere også på dette området. Justisdepartementet fulgte opp forslaget i et eget høringsbrev, og den senere proposisjon, Ot prp nr 55 (1975-76), var på det punkt denne saken gjelder i samsvar med forslaget i høringsbrevet. I de spesielle merknader til morarenteregelen i utkastets §4, som korresponderer med §4 i den gjeldende lov, omtales uttrykket "skyldner i egenskap av forbruker". Om forståelsen av dette uttrykk er det vist til Justisdepartementets høringsbrev av 21 november 1975 inntatt i proposisjonen side 16 spalte 2. Her uttales bl a følgende:
"Særregler i forbrukerforhold vil reise avgrensingspørsmål. Noen definisjon av hva som menes med ordene "i egenskap av forbruker", er ikke gitt i utkastet. Meningen er at man her får falle tilbake på hva som etter tradisjonell oppfatning anses for å være forbrukerforhold. Det må dreie seg om gjeld som stammer fra kjøp, vederlag for service-ytelser, lån eller annen ytelse som er forutsatt brukt til vedkommendes eget eller hans families personlige forbruk eller i husholdningen."
I en felles høringsuttalelse til høringsbrevet hadde bankforeningene fremhevet at forslaget ville innebære avgrensningsproblemer, og de fant det uklart om lån til bil, båt eller hytte skulle gå inn under loven. Handelsdepartementet synes å ha forutsatt at avtaler om tjenesteytelser generelt skulle omfattes. De avgrensningsproblemer som her er nevnt, ble ikke ytterligere kommentert av departementet i proposisjonen. I de spesielle merknader til §4 nøyde departementet seg med å vise til den "forklaring" som var gitt i høringsbrevet, og tilføyde at den nærmere grensedragning burde overlates til praksis.
Jeg mener etter dette at det departementet uttalte i høringsbrevet ikke skal oppfattes som noen avgrensning av lovbestemmelsens rekkevidde, men mer som en forklaring av hva loven ville omfatte. Uttrykket "skyldner i egenskap av forbruker" må tolkes i samsvar med ordlyden og andre generelle tolkingsfaktorer, herunder de uttalelser som ble gitt i Odelstinget under sakens behandling der.
Behandlingen av lovsaken i Odelstinget er gjengitt i Forhandlinger i Odelstinget (1976) side 46 flg. Statsråden pekte på behovet for særregler til vern for forbrukerne. Angående forbrukervernet i gjeldsforhold og grensedragningen mot gjeld som faller utenfor forbrukervernet, fremhevet hun som et avgjørende kriterium om det gjelder finansiering av "personlige, private formål i motsetning til finansiering av næringsvirksomhet". Saksordføreren uttalte seg i tråd med justisministerens generelle synspunkter og gav uttrykk for at §4 omfatter kjøp av hus og fritidsbolig.
Jeg nevner endelig at Justisdepartementet i to rundskriv til loven og i tolkingsuttalelser om forståelsen av morarenteloven §4 har uttalt at begrepet forbrukerforhold også omfatter anskaffelse av varige forbruksgoder som privat bolig eller fritidsbolig. Justisdepartementets lovtolking ligger også til grunn for henvisningen til morarenteloven i lov om avhending av fast eigedom av 3 juli 1992 nr 93, se §7-3.
Den ankende part har anført at en bestemmelse med så uklar avgrensing ikke kan begrense partenes avtalefrihet når de inngår en avtale i bestemmelsens randsone. Jeg er enig i at departementets lovforarbeider ikke er klare og at loven bestemmelse i §4 med forarbeider i begrenset grad gir veiledning til kontraktsparter i kredittforhold om rekkevidden av bestemmelsen. Ser en lovtekst og lovforarbeider samlet - og herunder debatten i Odelstinget - må de imidlertid antas å begrunne at gjeldsforhold ved kjøp av bolig går inn under bestemmelsen.
Anken kan etter dette ikke føre frem og lagmannsrettens dom vil bli å stadfeste.
Etter avtale mellom partene er det ikke lagt ned påstand om saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne
Lagmannsrettens dom stadfestes.