HR-1992-1925-S - Rt-1992-1328
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-01 |
| Publisert: | HR-1992-01925-S - Rt-1992-1328 (477-92) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-01925 S, Lnr 1925/1992. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Aasland, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §388 |
A, født xx.xx.1970, ble ved Oslo forhørsrett kjennelse av 10. arpil 1992 første gang varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184, jfr. §171 første ledd nr. 1 og 2. Varetekstfengslingen er senere forlenget flere ganger. Han er ved tiltalebeslutnigen av 10. juli 1992 tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jfr. første ledd jfr. femte ledd ved at han i mars 1992 ved to anledninger skal ha mottatt for salg tilsammen ca. 33 gram heroin.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 24. august 1992 ble han løslatt mot meldeplikt og innlevering av pass da forhørsretten kom til at fortsatt varetektsfengsling ville være et uforholdsmessig inngrep. Kjæremål fra politiet ble gitt oppsettende virkning. Eidsivating lagmannsrett avsa 27. august 1992 - under dissens - kjennelse for fortsatt varetektsfengsling i fire uker. Lagmannsrettens mindretall var enig i forhørsrettens begrunnelse og resultat.
Ved forhørsrettens kjennelse av 21. september 1992 ble A fortsatt varetektsfengslet frem til hovedforhandlingens begynnelse den 1. februar 1993. A påkjærte kjennelse til lagmannsretten som 25. september 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
A, lølates, men han pålegges å innlevere sitt pass samt meldeplikt etter politiets nærmeste bestemmelse inntil to ganger i uken, idet forføyningene varer inntil anderledes av retten eller påtalemyndigheten bestemmes, dog ikke utover 1. februar 1993.
Lagmannsrettens flertall viste til mindretallets dissens i kjennelse av 27. august 1992 med henvisning til forhørsrettens kjennelse av 24. august 1992 som begrunnelse for standpunktet.
Lagmannsrettens mindretall stemte for å sette fengslingstiden til fire uker.
Politiet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen i lagmannsretten, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 2. De begrunnelser som lagmannsrettens flertall viser til ved sin siste kjennelse, ble prøvet ved den forrige kjennelse av lagmannsretten. Sett i relasjon til siste fengslingsperiode har lagmannsretten ikke kommet med ytterligere begrunnelser utover de som var anført av et mindretall og som ble underkjent av et flertall i lagmannsretten ved forrige prøvning. Det fremkommer ikke av kjennelsen at lagmannsretten har foretatt en vurdering av de momenter som ble anført ved siste ved siste varetektsfengsling i forhørsretten og i senere støtteskriv. Lagmannsretten er etter politiets oppfatning bundet av den avgjørelse som ble truffet ved kjennelsen av 27. august 1992, da nye momenter ikke er anført som begrunnelse for løslatelsen.
Det foreligger manglende begrunnelse for kjennelsen, idet lagmannsretten ikke har tatt stilling til forhørsrettens siste kjennelse der A ble besluttet varetektsfengslet frem til hovedforhandlingen. Politiet innleverte et skriv til lagmannsretten hvor det ble redegjort for unndragelsesfaren sett i relasjon til hans personlige forhold. Det foreligger negative vedtak om opphold i landet, og som innebærer at han i realiteten har en plikt til å forlate landet. Fenglingssurrogater kan således ikke benyttes. Det fremkommer ikke av lagmannsrettens kjennelse om de momentet som har tilknytning til om det foreligger uforholdsmessig inngrep er vurdert i relasjon til siste varetektsperiode.
Subsidiært påkjæres lovtolkningen, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 3. Det anføres at lagmannsretten har lagt til grunn feil tolking av begrepet uforholdsmessig inngrep i straffeprosessloven §174. Uforholdsmessighetsbetraktningene kan endre seg i løpet av en fire ukers periode. I denne saken er det imidlertid ikke fremkommet nye momenter/dokumentasjon som viser at tiltaltes situasjon har forverret seg ytteligere. Man må således legge til grunn samme tolkning av begrepet ved denne fengsling som ved forrige fengsling.
A's forsvarer har avgitt uttalelse til kjæremålet. Det er fremholdt at det verken foreligger feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelse fra lagmannsrettens side.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål og at utvalget bare har den kompetanse som følger av straffeprosessloven §388.
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten var bundet av den avgjørelse som ble tatt 27. august 1992, da det ikke er anført nye momenter som begrunnelse for løslatelsen. Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette er holdbart. Lagmannsretten måtte vurdere fengslingsspørsmålet ut fra forholdene slik de var 25. september 1992. Om de avgjørende forhold ikke hadde endret seg siden 27. august, var lagmannsretten likevel ikke bundet av de vurderinger som den gang ble gjort. Lagmannsretten kunne ved avgjørelsen den 25. september vurdere og vektlegge de faktiske forhold på en annen måte enn det ble gjort 27. august.
Det er ikke holdepunkter for at lagmannsretten ikke har vurdert unndragelsesfaren. Det var dette som var grunnlaget for begjæringen om fortsatt fengsling. Det var ingen ny situasjon at det var fattet negativt vedtak om opphold.
Noen feil i lagmannsrettens tolkning av straffeprosessloven §174 kan utvalget ikke se at lagmannsretten har foretatt.
Kjennelsen er enstemmig.