HR-1992-2107-S - Rt-1992-1524
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-03 |
| Publisert: | HR-1992-02107-S - Rt-1992-1524 (523-92) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - LE-??? - Høyesterett HR-1992-02107 S, jnr 1073/1992. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, EMK (1999), Straffeprosessloven (1887) §228, Straffeloven (1902) §257, §258, §317, §318, §174, §185, §388 |
A, født xx.xx.1957, ble 9 oktober 1992 siktet for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, subsidiært straffeloven §318, jf §317.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 9 oktober 1992 ble A vareteksfengslet frem til 23 oktober 1992 i medhold av straffeprosessloven §185, jf §184, jf §171 første ledd nr 2.
Påtalemyndigheten begjærte fengslingen forlenget. Siktelsen gjaldt nå overtredelse av straffeloven §318, jf §317. Oslo forhørsrett avsa 23 oktober 1992 kjennelse hvorved siktede ble besluttet løslatt. Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 27 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1957 og B, født xx.xx.1964, blir å holde i varetektsfengsel under brev- og besøksforbud inntil politiet eller retten bestemmer noe annet, men ikke ut over 6 november 1992."
Det bemerkes at B også er siktet for heleri.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Det er i kjæremålet vist til at begge de siktede har tilstått helerier. Lagmannsretten har begrunnet faren for bevisforspillelse i relasjon til de bakenforliggende tyverier, og det anføres at det er uklart om fengslingsspørsmålet er vurdert innenfor de rammer som siktelsen omfatter, jf Rt-1990-1197. Det er videre anført at lagmannsretten ikke har stilt strenge nok krav til hvilken bevisforspillelsesfare som må foreligge for at fengslingsgrunnen er oppfylt.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannrettens kjennelse truffet etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset som angitt i straffeprosessloven §388. I kjæremålet er det gjort gjeldende at det hefter feil ved lagmannrettens saksbehandling og lovtolking, noe utvalget kan prøve.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at de siktede har erkjent helerier. Det heter videre i kjennelsen:
"Lagmannsretten finner at det fortsatt er nærliggende fare for at de siktede vil forspille bevis i saken dersom de nå blir løslatt. Det vises til at de gjenstander som er beslaglagt i deres leiligheter skriver seg fra en rekke grove tyverier, som ikke er oppklart. Selv om andre impliserte er kjent med pågripelsene gjennom media, og selv om andre mistenkte/siktede er blitt løslatt, er det etter lagmannsrettens oppfatning stor fare for at de siktede B og A vil vanskeliggjøre politiets videre etterforskning ved å fjerne spor og/eller samordne sine forklaringer med andre impliserte dersom de nå blir løslatt."
Kjæremålsutvalget oppfatter lagmannsrettens kjennelse slik at det først og fremst er hensynet til oppklaring av de tyveriene som er begått mht de gjenstander som siktede har tilstått heleri av, som er bakgrunnen for samtykket til fortsatt varetektsfengsling.
Straffeprosessloven §184 annet ledd, jf §171 første ledd nr 2 gir hjemmel for varetektsfengsling når det er en nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis i saken, og som eksempel er nevnt fare for påvirkning av vitner eller medskyldige. §171 første ledd nr 2 svarer med mindre endringer til §228 første ledd nr 3 i straffeprosessloven av 1887. Denne bestemmelse ble endret ved lov av 8 februar 1963 for å gjøre det klart at den også skulle omfatte fare for bevisforspillelse i forhold til medskyldige. Det heter om dette i innstillingen av 5 juni 1961 fra Straffeprosesslovkomiten, som la til grunn for lovendringen (side 9 sp 2):
"Selv om bestemmelsen nok i praksis de fleste steder er gitt en videre slagvidde enn etter sin ordlyd, antar man at denne bør omformes slik at det er tilstrekkelig for pågripelse at det er grunn til å frykte for at den siktede vil forspille bevis i saken. Med uttrykket "i saken" tar man da sikte på bevis både mot siktede selv, mot medskyldige og mot andre som på en eller annen måte er implisert i den straffbare virksomhet, f.eks. som avtagere av tyvegods eller av innsmuglede narkotika."
Spørsmålet om en endring på det punkt som her er av interesse, ble drøftet i Ot prp nr 53 (1983-84) om lov om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven. På side 28 anfører Justisdepartementet til §171 første ledd nr 2 bl a:
"Som påpekt av utvalgets flertall, kan det likevel være behov for å opprettholde fengslingsadgangen ved bevisforspillelsesfare overfor medskyldige ved organisert kriminalitet eller hvor siktede befinner seg i et avhengighetsforhold til andre. Det kan f eks være avgjørende for oppklaring av organisert vinningskriminalitet at en siktet etter straffeloven §257 og §258 kan avskjæres fra å komme i forbindelse med en ennå ikke pågrepet heler, og derved hindre bevisforspillelse i saken mot denne......
Samtidig er departementet enig med utvalgets mindretall i at fengsling på grunn av medskyldiges forhold etter omstendighetene vil kunne fanges opp av begrensningen "uforholdsmessig inngrep" i ny straffeprosessloven §174. Det må understrekes at fengslingsadgangen bare er en mulighet og at det bør kreves atskillig før slik fengsling kan finne sted."
Stortingets justiskomite sluttet seg til dette, jf Innst O nr 72 (1984-85) side 6, og understreket at bevisforspillelsesfaren måtte vurderes ekstra grundig i de tilfelle der dette gjaldt i forhold til en medskyldig. §171 første ledd nr 2 ble ikke endret.
Kjæremålsutvalget anser det ikke tvilsomt at lagmannsrettens kjennelse har hjemmel i straffeprosessloven §184 annet ledd, jf §171 første ledd nr 2. Utvalget kan ikke se at lagmannretten har gått utenfor den ramme siktelsen har satt. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har stillet for små krav til bevisforspillelsesfaren. Det vises til at lagmannsretten har funnet at det er en "nærliggende" og "stor" fare for bevisforspillelse. Lagmannsrettens bevisvurdering i denne forbindelse kan utvalget ikke prøve.
Når det gjelder straffeprosessloven §171 første ledd nr 2, bemerker kjæremålsutvalget at forholdet til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon er drøftet i nevnte odelstingsproposisjon side 26. Det antas at bevisforspillelse som fengslingsgrunnlag ikke er i strid med konvensjonen. Kjæremålsutvalget slutter seg til dette.
Kjæremålet blir ut fra dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.