Hopp til innhold

HR-1992-337-K - Rt-1992-902

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1992-06-19
Publisert: HR-1992-00337-K - Rt-1992-902 (264-92)
Stikkord: Konkurs, Lønnsgaranti
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1992-00337 K, Lnr 337 K/1992, jnr 177/1992
Parter: Eide & Eide A/S - dets konkursbo v/bobestyrer Morten L. Gjesdahl mot Staten v/Kommunaldepartementet (advokat Hans Petter Graver).
Forfatter: Holmøy, Hellesylt, Bugge
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §174, §404, §85, Konkursloven (1984) §73


Ved Bergen skifteretts kjennelse av 7 mars 1990 ble firma Eide & Eide A/S tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Advokat Morten L Gjesdahl ble oppnevnt som bobestyrer.

Bergen skifterett mottok den 26 september 1991 bostyrets forslag til salærfastsettelse sammen med dets innberetning, boregnskap, revisors beretning samt andre redegjørelser. Bostyrers salær ble foreslått fastsatt til kroner 80.000,-, kreditorutvalgets salær til kroner 12.000,- og borevisors salær til kroner 20.500,-. Boets samlede utgifter til arbeidet med klarlegging av lønnskrav for tidligere ansatte hos konkursdebitor ble oppgitt å utgjøre kroner 128.287,17. Dette ga en underdekning i boet på kroner 80.637,29 som ble foreslått dekket gjennom forskrift av 15 november 1985 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v.

Bergen skifterett avsa den 6 desember 1991 kjennelse med slik slutning:

Godtgjørelse til bostyrer, advokat Morten Gjesdahl fastsettes til kr 80.000, kr 12.000,- i salær til kreditorutvalget og kr 20.500,- i salær til borevisor. I medhold av forskrift av 15. november 1985 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. §14 pålegges lønnsgarantiavdelingen å refundere boet kr 80.637,29."

Direktoratet for arbeidstilsynet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som den 30 mars 1992 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Skifterettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eide & Eides konkursbo til Direktoratet for arbeidstilsynet innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse kr 2.000,- totusenkroner 00/100."

Eide & Eide A/S, dets konkursbo har rettidig påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket forskrift av 15 november 1985 nr 1984, §14 feil. Fra kjæremålet hitsettes:

"Det beløp boet har krevet dekket av lønnsgarantiordningen, og som senere er tiltrådt av skifteretten, er kun en del av de nødvendige kostnader ved behandlingen av lønnsgarantisaken. Den omstendighet at dette i boregnskapet fremkommer som boets underskudd, er ene og alene en bivirkning. Dersom boet ikke hadde vært påført nevnte arbeid, ville heller ikke bobehandlingen gått med underskudd. Det som i regnskapet fremkommer som et underskudd, er således en direkte konsekvens av det arbeid boet har hatt med lønnsgarantisaken. Lagmannsretten tar derfor feil når den betegner dette som underskudd ved bobehandlingen (i sin alminnelighet), og at det derfor faller utenfor forskriftenes §14."

Eide & Eide A/S, dets konkursbo anfører videre at lagmannsretten, ved å tilkjenne kjæremotparten saksomkostninger, har gått utenfor dennes påstand, jf tvistemålsloven §85. Dette fordi kjæremotpartens påstand var begrenset til frikjennelse for saksomkostninger, ikke tilkjennelse av egne saksomkostninger.

Eide & Eide A/S, dets konkursbo har nedlagt slik påstand:

"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Eide & Eide A/S - dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter."

Regjeringsadvokaten har i tilsvar opplyst at staten v/kommunaldepartementet skal være riktig partsangivelse for kjæremotparten. Det anføres prinsipalt at kjæremålet fra Eide & Eide A/S - dets konkursbo angriper lagmannsrettens bevisvurdering, mer presist hvorvidt det i sakens faktum er grunn til å skille mellom omkostninger til den alminnelige bobehandling og fordringsprøvelse på den ene side og behandlingen av lønnsgarantisakene på den annen side. Dette er forhold utvalget er avskåret fra å prøve, jf tvistemålsloven §404.

Staten v/kommunaldepartementet anfører subsidiært at lagmannsretten har gitt uttrykk for en riktig tolking av §14 i forskrift nr 1984 av 15 november 1985 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. Det vises for såvidt til lagmannsrettens kjennelse. Staten v/kommunaldepartementet er imidlertid enig med Eide & Eide A/S - dets konkursbo i at saksomkostninger ved lagmannsrettsbehandlingen ikke ble krevet av Direktoratet for arbeidstilsynet. Staten v/kommunaldepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes for såvidt gjelder lagmannsrettens kjennelse pkt. 1.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

3. Staten v/kommunaldepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.

Når det gjelder sakens realitet, er kjæremålet rettet mot lagmannsrettens tolking av §14 i forskrift nr 1984 av 15 november 1985 om statsgaranti for lønnskrav i konkurs m v. Lagmannsretten uttaler følgende om lønnsgarantiordningens ansvar for omkostningene: "Når det gjelder realiteten finner lagmannsretten at kjæremålet må føre frem. Skifteretten har med hjemmel i forskrift nr. 1984 av 15. november 1985 §14 pålagt lønnsgarantiavdelingen å dekke boets underdekning kr 80.637,29. Etter §14 er det de nødvendige kostnadene ved behandlingen av lønnsgarantisaken lønnsgarantiavdelingen skal dekke. Det ligger ikke i bestemmelsen noen generell plikt til å dekke underskudd ved bobehandlingen. Etter konkursloven §73 er det konkursrekvirenten som i utgangspunktet må dekke de omkostninger som ikke dekkes av boets midler. §14 må etter rettens oppfatning tolkes slik at det bare er merutgifter i forbindelse med garantisakene og ikke generelt arbeid med lønnssaker som kan belastes garantiordningen. Skifteretten anfører at "Boets samlede utgifter til arbeidet med lønnskravene har vært kr 128.287,17 og boets underdekning kr 80.637,29 blir å dekke av lønnsgarantifondet". Innholdet i kjennelsen viser ikke etter lagmannsrettens oppfatning at skifteretten har vurdert de rettslige spørsmål som avgjørelsen foranlediger. Skifterettens kjennelse blir derfor opphevet og hjemvist til ny behandling."

Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av nevnte forskriftsbestemmelse. Hvorvidt det saksomkostningsansvar som skifteretten har pålagt lønnsgarantiordningen, i realiteten gjelder merutgifter ved behandlingen av lønnsgarantisaken, er et spørsmål om bevisvurdering som utvalget ikke kan prøve.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste hva realiteten angår.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten må endres i samsvar med statens påstand.

Da kjæremålet delvis har ført frem, finner utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jf tvistemålsloven §174 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes for så vidt angår lagmannsrettens kjennelse punkt 1.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.