HR-1992-34-A - Rt-1992-445
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-04-10 |
| Publisert: | HR-1992-00034-A - Rt-1992-445 (139-92) |
| Stikkord: | Plagsom opptreden, Trusler, Saksbehandling, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00034 A, Lnr 34/1992, snr 11/1992. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Bente B. Roshauw) mot A (advokat Terje Herrem). |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Holmøy, Mindretall: Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §222, §328, Straffeprosessloven (1981) §252, §12, §390a, §60, §62, §63 |
Dommer Hellesylt: Trondheim byrett avsa 7 november 1991 dom med denne domslutning:
- "A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §222, jfr. §12 nr. 4 a og straffeloven §328, nr. 2, jfr. §12 nr. 4 sammenholdt med straffeloven §62 og §63 til en straff av fengsel i 1 - ett - år.
- For utholdt varetekt gis et fradrag på 15 - femten - dager."
Grunnlaget for tiltalen, som retten har bygget sin fellelse på, er innledningsvis beskrevet slik:
- "I løpet av august og september 1991 i Danmark, telefonerte han ved en rekke anledninger til forskjellige personer i den sørlige del av Norge og meldte fra blant annet om nære slektninger/venners ulykke og død og/eller at de eller nære slektninger/venner var involvert i straffbare handlinger, til tross for at dette ikke var riktig. På denne måte tvang han en rekke personer å møte på eller ringe til forskjellige lensmannskontorer og politikamre, blant annet således:"
Etter denne innledningen, som legger til grunn at det foreligger et fortsatt straffbart forhold, beskrives som eksempler seks konkrete lovovertredelser med angivelse av tid, sted og fornærmede m.v.
Når det gjelder det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsretten, subsidiært anket han over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.
Domfeltes forsvarer har for det første anført at det er en feil - som ligger i grenselandet mellom saksbehandlingen og lovanvendelsen - at bare seks tilfelle av de påståtte lovovertredelser er individualisert og beskrevet etter de kriterier straffeprosessloven §252 angir. Det var fullt mulig å individualisere alle de lovovertredelser det var spørsmål om. Dette skulle ha vært gjort, og det skulle ha vært foretatt bevisførsel om hvert enkelt tilfelle, særlig av hensyn til domfeltes mulighet for å forsvare seg mot anklagene. Dommen påstås ikke av denne grunn opphevet, men den kan bare bli stående for de seks konkretiserte lovovertredelser.
Aktor har anført at om man kanskje ikke har eksempler på at tilfelle som kan sammenliknes med det foreliggende er blitt behandlet som et fortsatt straffbart forhold, er det ikke feil at dette er gjort her. Det er tale om likeartede handlinger, begått over et forholdsvis kortvarig tidsrom og i et stort antall. Det kan være tale om mellom 150 og 170 straffbare handlinger. Det vil være praktisk ugjørlig å individualisere alle disse med særskilt bevisførsel for hver handling. Selv om det er tale om forskjellige fornærmede, må det under disse omstendigheter være adgang til å bedømme handlingene som et sammenhengende straffbart forhold.
Til dette skal jeg bemerke:
Lovens regel er at den enkelte straffbare handling skal individualiseres i tiltalen slik som nærmere angitt i straffeprosessloven §252 - og tilsvarende etter den tidligere straffeprosesslov. Saken her gjelder et stort antall straffbare handlinger som er nær beslektet i karakter og som er begått i løpet av ca halvannen måned. Disse handlinger retter seg mot forskjellige fornærmede. Det er den alminnelige regel at det anses å foreligge ett straffbart forhold for hver enkelt fornærmet selv om krenkelsene er likeartet i karakter. Dette er kanskje likevel ikke et hinder for at man etter omstendighetene kan anse også krenkelser mot flere fornærmede som et fortsatt straffbart forhold. Praktiske hensyn kan tale sterkt for dette, og vil kunne veie vel så tungt som rent logiske synsmåter. Men hensynet til å få en praktikabel straffeforfølgning må her avveies mot hensynet til rettssikkerhet for de tiltalte. Ved denne avveining må hele tiden tas skyldig hensyn til loven regel i §252.
I vår sak viser en oversiktsrapport at påtalemyndigheten kjenner de enkelte telefonhenvendelser med tidsangivelse, hvem som ble oppringt og hva den falske meldingen gikk ut på. En individualisering med bevisførsel om de enkelte straffbare handlinger ville således være mulig. Men dette ville måtte bli meget tidkrevende all den stund domfelte ikke har erkjent forholdene. Påtalemyndigheten kunne imidlertid - uten særlig skade for rettshåndhevelsen - ha valgt å begrense forfølgningen til et overkommelig antall av de groveste tilfellene, og la de øvrige ligge. Å begrense individualiseringen til bare seks av omlag 150 tilfelle, med sparsom bevisførsel vedrørende de uspesifiserte, som er tatt med på lasset, finner jeg vanskelig å akseptere som tilfredsstillende ut fra de prinsipper vår strafferettspleie bygger på. Jeg må derfor gi domfelte medhold på dette punkt.
For de seks nærmere beskrevne forhold kan dommen bli stående, noe også aktor har sagt seg enig i.
Forsvareren har videre anført at de straffbare handlinger ikke rammes som straffbar tvang av straffeloven §222. De må henføres under straffeloven §390a om skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd. Aktor har hevdet, og nærmere begrunnet, at det bør være adgang til å la §222 ramme handlingene.
Om dette spørsmål skal jeg bemerke:
Straffeloven §222 rammer den som "ved rettsstridig adferd ... tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget ..." Det foreligger rettsstridig adferd fra domfeltes side. Hans hensikt med denne adferd var å få de fornærmede til å gjøre som han ønsket det, og han oppnådde også dette. Men det framstår etter min mening som unaturlig å si at domfelte tvang de fornærmede. Den naturlige karakteristikk av domfeltes hensynsløse adferd var at han - uten tvang - ved oppskakende falske meldinger brakte de fornærmede til av egen vilje å foreta seg det han ønsket. Selv om straffverdigheten kunne tilsi å bruke §222, rammes forholdene etter min mening ikke av bestemmelsen.
De forhold domfelte kan dømmes for rammes utvilsomt av straffeloven §390a. Dette har aktor subsidiært sagt seg enig i.
Etter dette dømmes domfelte for seks overtredelser av straffeloven §390a. Domfellelsen etter §328 første ledd nr 2 blir stående. I motsetning til byretten antar jeg at overtredelsene av denne bestemmelse isolert ville ha medført fengselsstraff slik at det i domsslutningen ikke skal henvises til straffeloven §63.
Maksimumsstraffen etter §390a er fengsel i seks måneder. Når det som her foreligger flere straffbare handlinger, kan opp til ni måneders fengsel idømmes, jf straffeloven §62. Jeg finner at maksimum utvilsomt bør idømmes.
Etter byrettens dom har domfelte sittet i varetekt ytterligere 155 dager, slik at fradrag for varetekt blir i alt 170 dager.
Forsvareren har anført at domfelte i tillegg skal ha fradrag også for 23 dagers arrest i Danmark. Men grunnen til at han ble pågrepet og satt i arrest i Danmark, var at han hadde unnveket soning av fengselsstraff i Sverige. Jeg kan ikke se at det var "i anledning av saken" at han var fengslet i Danmark, selv om han ble utlevert til Norge. Vilkåret for å kunne gi fradrag for frihetsberøvelse i utlandet etter straffeloven §60 annet ledd foreligger således ikke.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §390a og §328 første ledd nr 2, jf §62, til fengsel i 9 - ni - måneder.
I straffen fragår i alt 170 - etthundreogsytti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende i at domfeltes telefonoppringninger ikke bør betraktes som et fortsatt forhold i loven forstand, slik at domfellelsen bare kan opprettholdes for de seks tilfelle som er særskilt oppregnet i tiltalebeslutningen. Derimot mener jeg at henføringen under straffeloven §222 må ansees som riktig og bør opprettholdes.
Det straffbare forhold etter §222 - dvs etter det alternativ som tiltalen og fellelsen bygger på - er "ved rettsstridig adferd" å tvinge noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Det er klart at domfelte allerede ved de uriktige informasjoner han har meddelt sine ofre, har utvist en rettsstridig adferd. Det foreligger allerede her en fredskrenkelse som rammes av straffeloven §390a. Men domfelte har gjort noe mer enn dette: Han har i hvert enkelt tilfelle bedt sine ofre om å møte opp hos eller ta kontakt med politiet eller med sykehus; i ett tilfelle - tiltalepost I e) - har han bedt vedkommende om å vente. I alle seks tilfelle har ofrene faktisk også forholdt seg slik domfelte hadde bedt dem om, og byretten har lagt til grunn at dette nettopp var hva domfelte tilsiktet ved å gi de falske informasjonene. Straffeloven gir ikke noen alminnelig definisjon av hva det ligger i å "tvinge" en annen til noe. Kjerschow uttaler - kommentaren side 558 note 2 - at det er "å øve sådant trykk på hans vilje, at han forholder sig i overensstemmende med gjerningsmannens vilje og i strid med sin egen". - Det er etter min oppfatning fullt forenlig med en slik definisjon å anse domfeltes handlemåte som en form for tvangsutøvelse, og jeg mener saken viser at det også er et behov for å gi straffebudet i §222 en slik rekkevidde.
Ut fra mitt syn på lovanvendelsesspørsmålene er det ikke grunn til å nedsette straffen selv om omfanget av lovbruddene blir mindre. Jeg anser domfeltes virksomhet som meget ondartet og stemmer for at anken forkastes.
Dommer Langvand: Jeg er enig med annenvoterende dommer Bugge.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende dommer Hellesylt.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §390a og §328 første ledd nr 2, jf §62, til fengsel i 9 - ni - måneder.
I straffen fragår i alt 170 - etthundreogsytti - dager for varetektsfengsel.