Hopp til innhold

HR-1992-360-K - Rt-1992-929

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1992-07-09
Publisert: HR-1992-00360-K - Rt-1992-929 (317-92)
Stikkord: Familierett, Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1992-00360 K, Lnr 360 K/1992, jnr 161/1992.
Parter: A (advokat Eddie Årstad v/advokatfullmektig Erik Årstad) mot B v/verge C) (advokat Rolf Undem).
Forfatter: Skåre, Backer, Tjomsland
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §6, Tvistemålsloven (1915) §404


Ved stevning av 10 september 1991 til Stavanger byrett reiste A sak mot C og hennes datter B, født xx.xx.1991, med påstand om at han skulle kjennes ikke å være far til barnet. A og C var ikke gift, men de var samboere da A vedgikk farskapet samme dag som barnet ble født.

Herredsretten avsa 7 oktober 1991 kjennelse med slik slutning:

"1. Stavanger byretts sak nr. 1028/91 A avvises.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 28 februar 1992 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett."

Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens flertall har foretatt en uriktig lovtolking når den har avvist saken fordi vilkårene for å anlegge søksmål i barneloven §6 tredje ledd ikke var til stede. Når det gjelder det andre vilkåret i barneloven §6 tredje ledd, opplysninger som tyder på at erkjennelsen ikke kan regnes som bindende, har flertallet anført at det ikke er omstendigheter som kan bringe dette alternativet til anvendelse. Denne uttalelse synes å bygge på den forutsetning at dette alternativet kun regulerer de tilfeller der det er mangler ved selve tilblivelsen av erkjennelsen. Dette er en uriktig oppfatning av loven ordlyd. Dette alternativ antas å ha størst betydning der opplysningene skaper rimelig tvil om selve farskapet uavhengig av om opplysningene forelå på tidspunktet for vedtagelsen av farskapet. Det er vist til Backer: Barneloven side 40-41. Det er et faktum at D like gjerne kan være far til barnet.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"1. Stavanger byretts sak nr. 1028/91 A fremmes. Det tas blodprøve av sakens parter.

2. C og B dømmes in solidum å betale saksomkostninger til A, eventuelt det offentlige."

C og B har i tilsvaret anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Loven kan ikke forstås slik at selv om opplysningene som påberopes ikke er nye kan likevel opplysninger gi grunnlag for at saken kan kreves fremmet hvis bare opplysningene etterlater tvil om hvorvidt den som har erkjent farskapet likevel er den riktige far.

I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. I dette tilfelle gjelder kjæremålet lagmannsrettens lovtolking.

Om søksmålsvilkårene etter barneloven §6 tredje ledd første punktum sier lagmannsrettens flertall:

"Når det gjelder selve vurderingen av om vilkårene foreligger, må spørsmålet være om det er fremlagt nye faktiske opplysninger av betydning for farskapsspørsmålet i forhold til det som forelå for saksøkeren A på tidspunktet for farskapets vedtakelse. Flertallet er enig med byretten at dette ikke kan sies å være tilfelle her. At det foreligger mer utfyllende og detaljerte opplysninger om den andre mulige barnefarens samleier med barnemoren, kan ikke være avgjørende. På bakgrunn av det som er protokollert av partenes forklaringer i byretten må det legges til grunn at A på tidspunktet for vedtakelsen av farskapet var kjent med at barnemoren i det kritiske tidsrom hadde flere samleier med D, at han var blitt fortalt dette direkte av barnemoren, samt at han regnet med at dette var korrekt. Det er videre på det rene at A kjente identiteten til D i god tid før vedtakelsen av farskapet. Det forhold at barnets mor etter samlivsbruddet med A gir uttrykk for en sikrere oppfatning av at det er D som er barnets far - mens hun tidligere skal ha angitt en 50 - 50 % sannsynlighet - kan ikke tillegges vekt."

Lagmannsrettens flertall har her lagt til grunn at det ikke foreligger nye opplysninger som tilsier at søksmål kan reises etter §6 tredje ledd første punktum første alternativ. Dette bygger på en bevisvurdering som utvalget ikke kan prøve, og den kjærende part synes innforstått med dette. Det som anføres fra hans side er at opplysningene i saken kan ha betydning også for eventuell anvendelse av det annet alternativ i nevnte lovbestemmelse. Den vurdering som er foretatt av lagmannsretten innebærer imidlertid at det heller ikke kan anses å foreligge "opplysninger som tyder på at vedgåinga ikkje kan reknast som bindande".

Kjæremålet må etter dette forkastes. Heller ikke for utvalget bør det pålegges saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.