HR-1992-372-K - Rt-1992-942
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-07-10 |
| Publisert: | HR-1992-00372-K - Rt-1992-942 (322-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forkynnelse, Ankefrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00372 K, Lnr 372 K/1992, jnr 153/1992. |
| Parter: | DeCora ANS, Frits Gaustad (advokat Johan Widerøe) mot Ola Røvik, Scan Vision AS (advokat Trond Sivertsvik). |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179 |
Trondheim byrett avsa 30 oktober 1991 dom i tvist mellom saksøker DeCora ANS og de saksøkte Ola Røvik, Gry Sæther og Scan Vision AS og i tvist mellom saksøker Frits Gaustad og saksøkte Ola Røvik. Byrettens dom ble sendt partenes prosessfullmektiger til forkynnelse 30 oktober 1991. Byrettens forkynnelsesskjema var feildatert til 30 november 1991. Prosessfullmektigen for DeCora ANS og fa Frits Gaustad; advokat Johan Widerøe vedtok forkynnelse 31 oktober. Prosessfullmektigen for Ola Røvik og Scan Vision AS; advokat Trond Sivertsvik vedtok forkynnelse først 5 november 1991. Ola Røvik og Scan Vision AS har ved sin prosessfullmektig advokat Sivertsvik påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Ankeerklæringen er datert 3 januar 1992 og mottatt i byretten påfølgende dag. I anketilsvaret fra DeCora ANS og Frits Gaustad ble anken prinsipalt påstått avvist som for sent innkommet.
Lagmannsretten traffødt xx.xx.1992 beslutning med slik slutning:
"Ankesak nr. 79/1992 A fremmes."
DeCora ANS og Fa Frits Gaustad har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å oversende advokat Sivertsviks prosesskrift av 24 februar til deres prosessfullmektig til uttalelse før beslutningen ble fattet. I dette prosesskrift var det blant annet redegjort nærmere for en telefonsamtale mellom kjæremotpartenes prosessfullmektig og byretten hvor byrettens personale skal ha bekreftet at forkynnelsesdatoen 5 november ville bli lagt til grunn ved beregningen av ankefristen. Det er ytterligere anført at lagmannsretten har vist feil lovforståelse ved å legge vekt på at byrettens oversendelsesskjema var en måned feildatert. Advokat Sivertsvik ringte byretten 31 desember 1991 for å få avklart når ankefristen utløp og det må være klart at han ikke hadde funnet dette nødvendig, dersom han hadde lagt byrettens feildatering til grunn. Det er videre vist til at advokat Sivertsvik ikke har gjort gjeldende at byrettens feildatering rent faktisk har forårsaket noen misforståelse fra hans side når det gjelder tidspunktet for når dommen ble forkynt for ham. Når det gjelder hvilken dato som skal legges til grunn for forkynnelse for advokat Sivertsvik har kjærende part vist til at han vedtok forkynnelse 31 oktober 1990 og dette må være korrekt ankomstdato til de respektive advokaters kontor.
Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts beslutning av 10. mars 1992 i sak nr. 92/079A oppheves.
2. Anken avvises som for sent fremsatt.
3. Ola Røvik og Scan Vision AS dømmes in solidum til å erstatte sakens omkostninger med kr 1.500,- med tillegg av rettsgebyret."
Ola Røvik og Scan Vision AS har i tilsvar til kjæremålet anført at dommen først kom til advokat Sivertviks kontor 4 november 1991. Det er vist til at han har funnet datostemplede frimerker som ble oppbevart for videresendelse til Tubfrim. Frimerkene er poststemplet 31 oktober og konvoluttpapiret er av samme type som byretten benytter. Det er videre anført at byrettens feildatering kan ha hatt konsekvenser for prosessfullmektigens vurdering av ankefristens utløp, idet det forkynningsskjemaet ville ha vært benyttet som grunnlag for beregning av ankefristen dersom sakens dokumenter hadde vært tilgjengelige for ham. Det er i kjæremålstilsvaret nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts beslutning av 10. mars 1992 i sak nr. 92/079A stadfestes.
2. DeCora ANS og firma Frits Gaustad tilpliktes å betale sakens omkostninger til kr 1.800,- med tillegg av rettsgebyret."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve om anke til lagmannsretten er erklært i tide. Det er derfor på det nåværende stadium av saken uten betydning at advokat Sivertsviks prosesskrift av 24 februar ikke ble meddelt advokat Widerøe før lagmannsretten traff sin beslutning.
Spørsmålet er om byrettens dom ble forkynt for advokat Sivertsvik på et så sent tidspunkt at to måneders fristen for anke er iakttatt ved avsendelsen av ankeerklæringen 3 januar 1992.
Advokat Sivertsvik har opplyst at dommen ble mottatt på hans kontor 4 november 1992. Regelmessig godtas som utgangspunkt for fristberegningen den dag da advokaten gir sin skriftlige vedtakelse av forkynnelse. Ordningen bygger på et tillitsforhold mellom offentlige myndigheter og advokater, jf avgjørelsen i Rt-1990-707.
Etter det som er anført av advokat Sivertsvik om funn av frimerker poststemplet 31 oktober 1991 på rester av en konvolutt av samme type som den som brukes av byretten, finner kjæremålsutvalget på denne bakgrunn ikke å kunne se bort fra at dommen ble sendt til forkynnelse for advokat Sivertsvik på denne dagen, det vil si dagen etter at byrettens oversendelsesbrev er datert, når bortses fra den feilaktige angivelse av måneden. Den nevnte dato var en torsdag. Hvis dommen ikke kom frem dagen etterpå - en fredag - kan den tidligst regnes for å være forkynt for advokat Sivertsvik mandag 4 november 1991. Med de små tidsmarginer det dreier seg om, finner kjæremålsutvalget at tvilen bør komme de ankende parter til gode.
Kjæremålsutvalget har altså kommet til det samme resultat som lagmannsretten, men på et noe annet grunnlag. Lagmannsrettens beslutning blir etter dette å stadfeste.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes etter tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.