HR-1992-395-K - Rt-1992-962
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-07-30 |
| Publisert: | HR-1992-00395-K - Rt-1992-962 (333-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Bevis, Fremleggelse av dokumenter |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00395 K, Lnr 395 K/1992, jnr 175/1992. |
| Parter: | Intel Services AS ) (advokat Geir Jøsendal) Kjell Landaas ) mot Peder Smedvig AS (advokat Trygve Undem). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, §253, §180, §209, §254, §256, §404, Aksjeloven (1976) |
Stavanger byrett avsa den 4 november 1991 kjennelse med slik slutning:
"De saksøkte, Intel Services A/S og Kjell Landaas pålegges å fremlegge regnskaper for selskapet Intel Services A/S, opprinnelig Black Old International A/S fra stiftelse 6. oktober 1986 til og med regnskapsåret 1989."
"Old" i slutningen er feilskrift for "Gold".
Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som den 16 mars 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Intel Services A/S og Kjell Landaas betaler in solidum saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5.000,- - kronerfemtusen 00/100-.
Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Intel Services AS og Kjell Landaas har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, idet de har gjort gjeldende at det er feil i lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.
De kjærende parter har i det hovedsakelige anført:
Som saksbehandlingsfeil anføres at kjennelsen har mangelfulle avgjørelsesgrunner. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse vedrørende spesifikasjonskravet etter tvistemålsloven §253, jf §250 er mangelfull, idet lagmannsretten ikke nærmere går inn på hvorfor det i denne sak ikke vil være mulig for kjæremålsmotparten å foreta en nærmere individualisering av de dokumenter som kreves fremlagt.
Det anføres videre som en mangelfull avgjørelsesgrunn at lagmannsretten, etter å ha konstatert at de faktiske forhold lå annerledes an i Rt-1990-1034, ikke begrunner nærmere hvorfor retten mener at de faktiske forhold begrunner en annen løsning.
Som lovanvendelsesfeil anføres at tvistemålsloven §250 ikke gir hjemmel for et krav om fremleggelse av regnskapsmateriale i så bredt omfang som forutsettes i byrettens og lagmannsrettens kjennelser, nemlig alle deler av regnskapet - bilag inkludert - for perioden like fra selskapets stiftelse til dets endelige avvikling. Det gjøres gjeldende at det komplette regnskap "indeholder noget, som parten efter reglerne om vitnesbyrd vilde være udelukket fra eller fritat for at gi forklaring om" jf tvistemålsloven §250, første ledd in fine, jf loven §209. Det anføres således at det komplette regnskap inneholder opplysninger som er av konfidensiell art, dels i form av forretningshemmeligheter, dels opplysninger som man av hensyn til tredjemann plikter å holde hemmelig. Regnskapet inneholder også opplysninger som er underlagt taushetsplikt i henhold til konfidensialitetsklausuler, noe som er vanlig ved standardkontrakter mellom operatører og oljeselskaper.
Det gjøres videre gjeldende at ved anvendelse av bestemmelsene i forhold til regnskapsmateriale må det alltid foreligge et minste spesifikasjonskrav. Spesifikasjonskravet må relateres til de faktiske og rettslige pretensjoner som gjøres gjeldende av den part som krever fremleggelse. Et utgangspunkt må da være at jo løsere og mindre spesifikke pretensjonene er, og jo mindre dokumentasjon som fremlegges til sannsynliggjøring fra denne parts egen side, desto strengere krav må retten stille til avgrensning og presisjon i fremleggelseskravene. Spesifikasjonskravet må relateres såvel til sannsynliggjøring som til spesifisering av de pretensjoner det aktuelle materiale formodes å kunne tjene som bevis for. Hvis man ikke anvender §250 på denne måten, inviterer man potensielle saksøkere til å gå på "fisketur".
Kjæremålsmotparten pretenderer å ha ervervet et krav mot den kjærende part nr 1 ved en generell overtakelse av omløpsmidlene i et selskap uten å ha lagt frem noen dokumentasjon på at så er tilfelle. Den beløpsmessig største enkeltpost innenfor den rekke av fakturabeløp som utgjør påstandsbeløpet er helt uten sannsynliggjøring. Ingen av de i bransjen vanlige dokumenter som produseres ved fysiske bevegelser av utstyr mellom aktører og brukssteder finnes.
Videre pretenderer kjæremålsmotparten at den kjærende part nr 2 har påført kjæremålsmotparten et erstatningsbetingende tap ved å ha avviklet Intel Services AS på en irregulær måte uten å presisere hva som skal være culpøst, eller hvorfor det foreligger nødvendig årsakssammenheng med det tap kjæremålsmotparten hevder å ha lidt.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. mars 1992 og Stavanger byretts kjennelse av 4. november 1991 oppheves.
2. Intel Services AS og Kjell Landaas tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg forsåvidt gjelder kravet om fremleggelse av regnskaper."
Kjæremålsmotparten har tatt til gjenmæle og i det hovedsakelige anført:
Byrettens og lagmannsrettens kjennelser er riktige, og det fremgår av premissene i begge kjennelser at man har foretatt en grundig vurdering av i hvilken utstrekning en nærmere konkretisering ut fra saksforholdet og saksforberedelsen vil være mulig, og også i hvilken utstrekning man kan forvente at regnskapene skal utgjøre bevis i saken. Det er fra de kjærende parters side ikke sannsynliggjort at regnskapene er spesielt omfattende, hverken med hensyn til antall bilag eller antall konti.
Det bestrides at lagmannsretten ikke tilstrekkelig har redegjort for hvorfor avgjørelssen atskiller seg fra avgjørelsen i Rt-1990-1034, idet dette tydelig går frem av premissene sammenholdt med anførslene.
Vedrørende anførselen om feil rettsanvendelse gjøres gjeldende at det her fremsettes nye anførsler for kjæremålsutvalget. Det er ikke sannsynliggjort at det foreligger forretningshemmeligheter eller plikt til hemmeligholdelse i forhold til konkrete tredjemenn. Eventuelle problemer ville kunne ha vært avklart ved en frivillig gjennomgang av regnskapet, slik som foreslått av byretten. Problemer av denne art vil også kunne avbøtes ved at prosessfullmektig eller part som får innsyn blir pålagt taushetsplikt.
Når det gjelder anførslene om minste spesifikasjonskrav og den underliggende realitet, har begge de underordnede domstoler konkret vurdert dette.
Når det gjelder anførselen om at kjæremålsmotparten aldri skal ha hatt forretningsforbindelse med den kjærende part nr 1, er denne anførsel ny for kjæremålsutvalget. Denne anførsel må antas fremsatt for sent, og den har ikke noe med den konkrete anvendelse av tvistemålsloven §250 å gjøre. Det gjøres gjeldende at det ikke tidligere har vært reist innsigelser fra den kjærende part nr 1's side om at det er kjæremålsmotparten som disponerer over det krav som North Sea Drilling Services AS hadde overfor denne. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Intel Services A/S og Kjell Landaas tilpliktes in solidum å erstatte Peder Smedvig A/S sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
De kjærende parter har avgitt bemerkninger til kjæremålstilsvaret og i det hovedsakelige anført:
Det er irrelevant hvorvidt de aktuelle regnskapene er spesielt omfattende eller ikke. Uansett kan en part i en prosess utelukkende kreve fremlagt det som har betydning i saken.
Det bestrides at de kjærende parters anførsel om gal rettsanvendelse under henvisning til tvistemålsloven §250, første ledd in fine, er for sent fremsatt. Partene kan når som helst fremsette nye rettslige anførsler. Det hevdes i den forbindelse at det er et vitterlig faktum at man innenfor angjeldende bransje opererer med konfidensialitetsklausuler.
Det bestrides videre at det er en ny anførsel for kjæremålsutvalget at den kjærende part nr 1 aldri har hatt forretningsforbindelse med kjæremålsmotparten.
Kjæremålsmotparten har avgitt bemerkninger til dette prosesskrift og i det hovedsakelige anført:
Kjæremålsmotparten kan ikke se at de kjærende parter har sannsynliggjort at de har taushetsplikt i forhold til tredjemenn.
De kjærende parters behov for å hemmeligholde eget regnskap må vike tilbake for reglene om bevisfremleggelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da det her dreier seg om et videre kjæremål, kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404.
Når det gjelder lovtolkingen, har lagmannsretten korrekt lagt følgende til grunn for sin avgjørelse, jf tvistemålsloven §253, jf §250:
At det er et vilkår for fremleggelse at de aktuelle dokumenter er av betydning for saken, og at pålegg om fremleggelse ikke kan gis uten at retten har prøvet om dokumentene er av betydning, at det ved denne prøving må tas utgangspunkt i det kravet som er fremmet, at det gjelder et krav om spesifikasjon og at man ved denne avgjørelse må legge vekt på om en nærmere konkretisering er mulig og i hvilken grad man kan forvente at regnskapet skal utgjøre bevis i saken. Videre må kravet til individualisering ikke stilles så høyt at det i urimelig grad vil være til hinder for en korrekt opplysning av saken.
Utvalget har etter dette ikke noe å bemerke til lagmannsrettens lovtolking. I sine anførsler har de kjærende parter til dels også angrepet lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse og bevisbedømmelsen. Dette kan utvalget ikke prøve. Ved sin prøvelse av saksbehandlingen kan imidlertid utvalget også prøve om avgjørelsesgrunnene er tilstrekkelige til å vise korrekt lovforståelse når lagmannsretten - som byretten - konkluderer med at hele regnskapsmaterialet fra 6. oktober 86 til og med regnskapsåret 1989 skal fremlegges. Det er også angrepet på saksbehandligen som må anses som hovedsynspunktet i kjæremålet.
Lagmannsretten har her foretatt en drøftelse av søksmålets gjenstand - erstatningskravet mot Kjell Landaas som eier, enestyre og disponent i det avviklede selskap Intel Services AS - og regnskapenes betydning for avgjørelsen av kravet hensett bl.a. til at avviklingen hevdes å ha vært illoyal og i strid med aksjeloven. En annen anførsel er at aksjeselskapet var insolvent i den periode da saksøkerens krav oppsto. Av byrettens kjennelse - som lagmannsretten viser til - fremgår videre at det er uklart når selskapets avviklig egentlig skjedde. De tvistespørsmål som foreligger, knytter seg etter dette, så vidt skjønnes, til alle de år hvor regnskapsfremleggelse kreves.
For utvalget har de kjærende parter ytterligere påberopt at regnskapene inneholder opplysninger som ikke kan kreves fremlagt, jf tvistemålsloven §250 første ledd i.f. Disse innvendinger kan ikke ses uttrykkelig reist verken for byrett eller lagmannsrett, jf her partens uttalelsesadgang i tvistemålsloven §256 sammenholdt med §254, og det er da ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet denne fritagelsesgrunn.
Endelig hevder de kjærende parter at lagmannsretten skulle gjort nærmere rede for hvorfor nærværende sak atskiller seg fra saken i Rt-1990-1034, hvor "en-bloc" fremleggelse av regnskaper ble nektet i en sak hvor utvalget hadde full kompetanse. Heller ikke på dette punkt kan utvalget se at det foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner, jf som påpekt av lagmannsretten det forskjellige faktum i de to saker.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd pålegges de kjærende parter å betale saksomkostninger for utvalget. Disse settes i samsvar med kravet til kr 2.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Intel Services A/S og Kjell Landaas, en for begge og begge for en, 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Peder Smedvig A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.